I går holdt jeg mørkeromskurs. Ganske bra oppmøte, det kom 9 stykker, som var 150% av de påmeldte. Bedre enn forrige torsdag, da det kom én person, som dessuten kunne alt vi skulle lære bort. Mørkeromskurset var ferdig litt over elleve, og da stakk jeg hjem, spiste middag, og la meg. Jeg hadde egentlig tenkt å skrive artikkel først, men jeg var trøtt, så jeg la meg.

På videregående ville jeg aldri latt en fjasete ting som trøtthet hindre meg i å gjøre noe. Jeg stod opp klokken halv sju i går, men det gjorde jeg stort sett hver dag på videregående også, helt frem til jeg kjøpte sykkel i tredjeklasse. Allikevel ville jeg ofte gjøre syke ting som å traske til Moldevannet midt på natta, eller overnatte hos Eivind for å gjøre matte-øving, som det som regel tok hele natta å ikke gjøre.

I går, på kurset, fortalte jeg som vanlig historien om hvordan jeg sovnet fra en film i fix. Jeg bruker den for å forklare at det virkelig ikke er så farlig om du fixer filmen for lenge, og at det er bedre enn å fixe den for kort. Jeg gjorde nemlig dette en gang på videregående, da jeg fremkalte hjemme ganske regelmessig. Det var midt på natta, og jeg var i gang med å fremkalle en film. Under fremkallingen holdt jeg meg lett våken, for da må man jo riste filmen hvert 30. sekund, men under fixingen er jeg litt slappere på dette, så jeg tenkte ...

Hvem er denne profeten som kommer med slike sterke ord??

Vi må slå tilbake! Vi må angripe fienden nå! Jeg snakker naturligvis om Sverige. De selvgode svina, som danser og ler i Jämtland og Herjedalen. Ikke bare håner de regelmessig vår største helligdom, brunosten, med de forteller jammen norskevitser også. De ler av oss, og spotter vår tro. Vi må marsjere mot Sverige, gjerne nå på fredag, etter fredagsbønnen (Nytt på Nytt). I mellomtiden kan vi gjerne brenne flagg som minner om det svenske i gatene.

Akkurat når det gleder det med flaggbrenning er det forresten en liten ting vi bør huske på. Det er lett å se forskjell på proffe flaggbrennere, og de som skal brenne et flagg for første gang. Jeg har sett det flere ganger på BBC, og det ser skikkelig teit ut når man står der med en billig engangslighter ikke får fyr på flagget. Det vikstige om man vil bli en proff flaggbrenner, slik som Anders K, Kjelling, og ekstremister i Palestina, er å dynke flagget i noe brennbart. Bensin hvis du vil ha en voldsom effekt, parafin hvis man er mer tilhenger av en langsom brenning, der man kan vifte litt med flagget mens det brenner. Det beste er å gjøre dette i et smug før man går ut i gaten, for å ikke avsløre trikset på TV.

Å marsjere mot Sverige er riktig. Vi må få dem til å skjelve i buksene av frykt, og det haster. De er nemlig ikke lenger fornøyde med å spotte brunosten. De prøver nå å skaffe seg ...

Endelig er jeg tilbake i Oslo By, og praksisrapporten skal leveres innen klokka tre. Fem over: man stryker. Det er det de sier. Heldigvis er det ikke nøyaktig klokka tre, slik som sist, det ble et kaos med 160 elever og ett minutt på deling. Likeså skal den leveres i to eksemplarer, og jeg, som har vært så lur å skrive den ferdig for lenge siden, skal bare kopiere hele greia, så er saken biff. En smal sak. Men vent! Jeg har glemt livets viktigste regel: Sett alltid av en ekstra dag til tekniske og viktige ting! For jo, da: Kopimaskinen later ikke til å reagere på noen stimuli, men oppfører seg som en gråstein. Jeg spurter inn på biblioteket og spør etter en ny. Eller, rettere sagt, læringssenteret. (De har bestemt av bibliotekene skal hete «læringssentra».)

Damen bak skranken på læringssenteret forteller meg at det er en kopimaskin i P48, og én i P50. (De har bestemt at bygningene skal hete P1-P100, i stedet for lett gjenkjennelige navn som Henrik Ibsens Hus og Ole Høilands Hus og Rudolph Muus' Hus og slikt som andre høgskoler og universiteter har.) Etter å ha hørt på henne i et kvarter, resonnerer jeg meg frem til hva som må være P48 (eller kanskje P50), sier høflig takk, og spurter dit.

«Læringssenteret i P50» (også kjent som biblioteket ved kantina) har ikke bare kopimaskin, men eget kopirom. Hurra! Jeg lukker døra, blar fram oppgaven, flekker opp kopikortet, og oppdager en skjebnesvanger plakat på insert-card-luka ...

Ja, hva i alle dager tenker egentlig denne Selbekk-mannen nå? Jeg håper han er fornøyd, og godter seg skikkelig med ytringsfriheten sin. Ikke at han er ansvarlig for det folk hevder å gjøre som en reaksjon på dette, men det er en fin regel å tenke før man ytrer, særlig når man vet hvor mange tullinger som finnes.

Vi burde forresten snart være skuls når det gjelder symbol-skjending. Nå nøyer de seg ikke lengre med å brenne flagg, de brenner ambassader og tramper i stykker riksvåpenet også, og norske og danske borgere blir oppfordret til å forlate Syria og Libanon. Hvor mange flagg og ambassader går det på en tegning? Vanskelig å si. Uansett er det vel ikke vanlig, fin logikk som styrer disse menneskene, og når man er litt sprø i hodet sitt, og oppvokst i et land der myndighetene kontrollerer media er det kanskje naturlig å forlange en unnskyldning fra den norske regjeringen.

Det som er spennende her, er at Syria vanligvis er restriktive med å la folk demonstrere, og i følge Mohammad Jaman (SV), som sitter i bystyret i Stavanger, er har regimet garantert godkjent denne aksjonen. Uansett er det vertsnasjonen som er ansvarlig for en ambassades sikkerhet, så en unnskyldning fra Syria til Norge kunne nok også være på sin plass.

Egentlig er hele situasjonen skikkelig teit, og slitsom og ekkel og unødvendig. Det finnes to grupper idioter. Du har idioter på Sunnmøre, som sier "De brenner flagg, det er mye verre enn at vi tegner ...

Inspirert av virkelige hendelser, som det heter i begynnelsen av filmen, har Steven Spielberg regissert en kløktig dramatisering av begivenheter som fulgte i kjølvannet av OL-skandalen i München 1972. Og med dét har han produsert sitt beste verk siden menig Ryan var redd.


Alt kan respekteres
München er ingen propagandafilm, selv om begge sider naturligvis føler at den heier på det andre laget. Den er nemlig en slags antiterrorerklæring som ikke sier det høyt, men viser hvordan livet kan ha artet seg for spillerne på den ene siden av konflikten – en Mossad-gruppe som offisielt ikke eksisterer, men som har en liste over elleve arabere de skal kverke. Disse kara fra Sahara hadde alle en finger med i den fatale gisseltagningen av et israelsk innebandylag under OL i München (sier sjefen), mens selve negerarbeidet ble utført av Svart September. Filmen handler hovedsakelig ikke om gisselaksjonen, men om hevnaksjonen etterpå.

«Historisk fiksjon»
Ikke alt kan fortelles, og Ahmed Bouchiki er ikke nevnt ettersom han ble drept av en annen gruppe, men hovedforfatter Eric Roth har valgt en oversiktlig fremgangsmåte. Ting er sjeldent så enkle som de fremstilles på film, men det er heller ikke en films oppgave å tilfredsstille ekspertene. En del av Münchens styrke ligger i at den konsentrerer seg om mennesker i stedet for informasjon, og det er en god ting ettersom boken som er filmens utgangspunkt like gjerne kan være fiksjon som fakta. For liksom å understreke det menneskelige poenget er ikke hovedrollene engang besatt av jøder ...

I morgen skal jeg ta TOEFL-testen. Jeg synes egentlig en gang er nok, men som vi husker ble det fuckup sist, og det blir derfor arrangert en ny test i morgen. Det virket veldig greit sist jeg var der, men jeg vil allikevel legge meg ganske snart. Bra å være utvilt og denslags. Jeg må bare se om jeg finner på noe smart å si først.

Jeg kan for eksempel si at jeg ikke egentlig tror på at Vampus er Norges beste blogger. Det er ikke et godt tegn at man omtaler seg selv i tredjeperson, for å si det sånn. Camilla beskylder meg for å være misunnelig fordi jeg ikke har blitt kalt Norges beste blogger, men det er bare bull.

Jeg må dessuten nevne at jeg synes det er litt sært at Pharell er kåret til verdens best kledte mann. Men mannen virker jo litt sær også. Jfr. intervjuet i dagens papirdagbla, der han truet med å avslutte intervjuet fordi journalisten ikke trodde på romvesener.

Sånn, tre avsnitt, er det nok? Litt lite kanskje? Men så er klokka masse også, så jeg tror jeg avslutter.

-Tor Nordam

Jeg er ingen voldelig mann. På barneskolen sloss jeg masse, men det vokste jeg heldigvis fort i fra. Den siste slosskampen jeg deltok i var på ungdomsskolen under en Stopp Volden-aksjon (helt sant!). Men i går var det nok. I går smalt det. Ta del med ro, jeg var helt alene på rommet mitt i gjerningsøyeblikket, og ingen straffbare forhold ble begått.

Jeg flyttet inn i ny og langt bedre hybel sist høst, og etter hvert fikk vi skaffet oss intarwebtilgang også etter mye venting på Nextgentel. På gamlehybelen hadde vi lagt opp nettverkskabling rundt på de forskjellige rommene ved hjelp av en hybelkamerats Istad Kraft-far, men det er en løsning som er mye vanskeligere å gjennomføre i nyleiligheten av flere grunner. Så jeg kjøpte og satte opp et TRÅDLØSNETT!

Først litt teknisk bakgrunnsinfo. 802.11b/g heter standarden som man per def referer til når lekmann snakker om trådløsnett eller 'WIFI'. I laptopen din sitter et 820.11b eller g-kort, skolen din har satt opp 802.11b/g i kantina. Forskjellen på b og g er hovedsakelig farten de går i, resten er likt. Problemene kommer når det er flere slike nett på en plass. 802.11b/g kan i teorien operere på 11 kanaler, men disse kanalene ble fastlagt før man hadde standarden på plass, og resultatet er at de overlapper og at du i beste fall kan ha 3 nett på samme område før nettene ødelegger for hverandre med radiostøy. Til tross for at vi har Nygårdsparken ...

Det slo meg plutselig at det var noe som manglet, og jeg innså raskt at jeg ikke skrev en artikkel i går. Dette er andre gang denne uken jeg glemmer det, og det er en stygg trend. Det spørs om jeg ikke må foreta meg noe for å bedre min skrantende hukommelse, og jeg satser på at løsningen er rødvin og kaffe. Et glass eller to med rødvin skal jo være så sunt mot alt mulig, deriblandt Alzheimer, og i går drakk jeg ikke rødvin. Det er jo ikke noe rart jeg glemmer ting da.

Som om ikke det var ille nok at jeg ikke drakk rødvin, drakk jeg også mindre kaffe enn vanlig i går. Torgar og jeg kjøpte nemlig en tekanne, to matchende kopper og en økonomipakke med grønn te. Jeg så liksom for meg at vi kunne starte dagen med te på lesesalen, i stedet for kaffe. Litt mer harmonisk, nesten som munker, oransje tøystykker og de greiene der. Derfor erstattet jeg en av mine daglige kopper kaffe med te i går, og det er nok delvis her feilen ligger.

Hva i alle dager vet vel munker om dagens høye tempo og krevende arbeidsoppgaver? Ingen verdens ting. Har du noen gang sett en munk som forventer effektivitet? Nei. For munker er det langsomme og lite effektive greier som meditasjon og repitisjon av bønn som gjelder. Slett ikke noe for en ung og fremadstormende fysiker.

Nå som jeg har identifisert problemet skal straks jeg er ferdig å skrive ...

Før jeg begynner på dagens artikkel skal jeg fortelle en vits, som forhåpentligvis vil få deg til å trekke på smilebåndet hver gang du leser ordet diesel. Jeg har nemlig tenkt å bruke det i denne spalten.

Bush og Putin er ute og spaserer nede ved sjøen, og småprater om løst og fast etter en lang dag med politiske samtaler.

"Vi har bygd en ubåt som kan være under vann i over et år." sa Bush.

"Det er slett ikke verst, men vi har faktisk en ubåt som kan være under vann i over to år." svarte Putin.

De gikk litt videre, og kom ned til en brygge. Der så de at det boblet og sydet, og plutselig kom en ubåt opp av vannet. Luken åpnet seg, og ut kom det en mann som sa:

"Sieg Heil, haben Sie Diesel?"

Og der var vitsen slutt. Over til artikkelen.

Torgar spurte meg i høst hvem Anders K. er. Jeg er kanskje litt sent ute, men jeg skal yte et lite bidrag til å oppklare litt i forskjellen på alle Andersene vi har her. Anders K. har jo vist seg å være en god investering, hvis vi kan anvende litt fotballspillerperspektiv på spaltistene våre. Han har kommet opp med en rekke gode artikler, med relativt jevne mellomrom. Et eksempel Tore og Johannes godt kunne ta til etteretning, bare for å nevne to tilfeldige personer. Samtidig skal jeg si noen ord om Kjelling, fordi de er nært knyttet sammen i mitt hode, og ...