Eivind hadde sin ”Vis meg dine filer, og jeg skal si deg hvem du er” artikkel. Jeg har min ”Vis meg dine photoshop-bilder, og jeg vet at du skylder Adobe 6000 kr” artikkel.

I går så jeg igjennom en del rot som jeg har på pc-en og oppdaget noen bilder som jeg ikke hadde sett på en stund. De var nemlig de første bildene jeg laget i photoshop da jeg fikk pc-en min høsten 2003. Og i mangel av anstendige ting å legge ut så tenkte jeg at disse var helt greit og dele med offentligheten, eventuelt dere som leser mine artikler.

Bilde 1: Tore tok bildet, Jørgen er han med vingene.



Bilde 2: Er det derfor jeg kalles OndeAnd?



Bilde 3: Sexy Trond!



Bilde 4: Tror Jørgen skrev denne teksten.

De fleste er antagelig nå kjent med konseptet iTunes Music Store. Det er rett og slett en nettbutikk, som selger mp3er. Bare å dra kort, så kan du laste ned sangene du vil ha. Instant satisfaction. Egentlig ikke så rart at det har blitt skrekkelig populært. Jeg har imidlertid vegret meg litt for å benytte dette, da jeg er litt sånn gammel skole, som synes det er kjekt å ha en cd jeg kan holde i handa, og ikke bare filer, som tross alt kan bli borte om disken krasjer.

Jeg har allikevel tenkt litt på dette konseptet, og her en dag lastet jeg ned den siste skiva til Side Brok, for å ha noe å høre på mens jeg vasket opp. 80 kroner kostet den, og jeg satte i gang nedlast, og fyrte opp den første mp3en. Til å begynne med stod jeg bare og groovet til beaten, mens jeg vasket kopper og kar, men etterhvert begynte jeg å legge merke til noe som var litt rart. Overraskende ofte syntes det som om neste sang hadde begynt uten at jeg la merke til det. Først avfeide jeg det som et problem som skyldtes min bråkete oppvaskestil, men så hørte jeg det klart og tydelig. Det ene sporet sluttet brått, midt i et ord. Tidligere hadde det ikke vært fullt så tydelig, men når jeg var oppmerksom på problemet, og begynte å høre etter, merket jeg at samtlige sanger sluttet på brått og unaturlig vis.

Dette nekter jeg naturligvis å ...

Kattens maling har lenge vært et mysterium. Tidligere trodde man for eksempel at katten hadde et eget male-organ, og man hadde ikke snøring på hvorfor katter maler. I dag vet vi at maling er forårsaket av en dings i hjernen, som sender nerveimpulser som gir opphav til vibrasjoner i kattens larynx med en frekvens på mellom 27 og 44 hertz. Når katten så puster jevnt danner dette den velkjente malingen, både på innpust og utpust.

Men hvorfor i alle dager gjør katten dette? Vi vet at katter maler når de har det fint og blir kost med, men hvordan brukes malingen når det ikke er mennesker til stede? Det er naturligvis vanskelig å svare på, men noe vet vi om temaet. Jeg hiver inn litt tekst jeg har stjålet fra wikipedia:

It is, however, not entirely clear to scientists whether this really is one of the cat's reasons for making the sound; it is well established that a cat also purrs when it is uneasy, nervous or in great pain, perhaps to comfort itself or to express submission. Other theories suggest that a cat purrs when it wants, needs, or is receiving attention, whether it be affection or medical treatment. Purring may also reduce pain, help a wounded cat to heal, or even help to keep a cat's bones strong.

Ethologist Paul Leyhousen, in his book Cat Behavior, interprets purring as a signal meaning "I am not a threat" to explain the otherwise differing circumstances that ...

Episode I - En stille start.

Jess da. På søndag fant jeg en værbitt figur ute i snøen. Fastfrosset ved siden av ei halvtom flaske med ymse alkoholholdig fludium. Jeg hjalp stakkaren ut av knipa og har bestemt meg for at dette, som kanskje er en fjern, fjern slektning, skal reise rundt omkring og avfotograferes. Jeg skal sørge for at Svampe-Magnus erobrer verden.



Han kommer om natta, og bruker ikke dong. Gonna fuck you all night long.

Denne lørdagen stod jeg opp ganske tidlig. Sjokkerende tidlig vil kanskje noen si. Langt tidligere enn Anders R. pleier å stå opp på hverdager. Så bakte jeg bagels, hvorpå Camilla og jeg spiste frokost, og tok bussen oppover til Dragvoll. I helgen er det nemlig aikido-leir. I den delen av aikido som vi faller innunder har man ikke konkurranser, og dermed ikke tuneringer, man har leir. Det har de sikkert i andre kampsporter også når jeg tenker meg om, men jeg er ikke sikker. Uansett betyr leir at det kommer en eller annen høyt gradert, og gjerne godt voksen person, som holder 4-5 treninger på en helg.

Sist jeg skrev om en slik hendelse hadde jeg bilder, det har jeg ikke denne gangen. Men jeg skal se om jeg får tak i et eller to fra noen som fotograferte. Etter treningene var det gradering, hvor alle som begynte på n00bz0r-kurs i høst graderte til 6. kyu. Det gikk relativt greit, jeg sto i allefall, men jeg så nok litt teit ut til tider. Spesielt når man gjør teknikker knestående er det lett å se teit ut. Men dette er viktig, for det kan jo hende man blir angrepet mens man spiser, og man spiser naturligvis sittende i seisa. Camilla og Silje graderte også, til 4. kyu, og vårt nyeste medlem, Knut, graderte til 3. kyu. Stor applaus.

Etterpå gikk vi på resturant, som vi pleier på lørdagskvelden på en leir. Vi gikk ned i nabolaget til Kristian, på kinaresturanten Szechuan ...

Hei og hoppsann. Denne uken har jeg sett så mange filmer at jeg gjerne vil dele konklusjonen med dere. I kronologisk rekkefølge:

München var, som tidligere nevnt, en solid filmopplevelse. Jeg drømte til og med om den en natt eller to etterpå, hvilket ikke er verst. En del grusomheter er det, men portrettet av vanlige folk som gjør kjipe ting med et ønske om å oppnå noe godt var fascinerende for meg. Veldig godt spilt hovedrolle av Eric Bana (Hector i Troja, blant annet). 5/6.

Good night and good luck, filmen om Fred Friendly og Ed Murrows (de er kjente amerikanske TV-personligheter) "duell" med McCarthy på 50-tallet gav et veldig autentisk (fra mitt ståsted) bilde av denne ideologiske konflikten. I begynnelsen tenkte jeg ofte "åh, det var sånn det så ut når de lagde TV da, oj! Der er Clooney!" - men det ordnet seg etterhvert. Som den neste filmen jeg kortanmelder inngikk denne i Filmport-festivalen. 5/6, bunnsolid!

Paradise Now handler om to palestinske venner som sammen har bestemt seg for å bli selvmordsbombere. Filmen følger det siste døgnet frem mot gjennomføringen av selvmordsaksjonene, og har bidratt til å nyansere og berike mine forestillinger om Israel/Palestina-konflikten - spesielt i forhold til selvmordsbombere og tilstanden i de okkuperte områdene. Anbefales; dette er også film jeg vil huske. 5/6.

I dag har jeg og Johannes vært på filmnatta på Cinema Neuf og sett masse filmer, først ut var Capote, en slags biografi om en person jeg ikke visste noe om ...

Det er få ting som er mer frustrende enn å slite i timesvis med å fikse noe, og ikke finne ut hva som er feil. En av dem er å finne ut hva som er feil, for så å stresse masse for å fikse det, hvorpå det viser seg at det enten ikke var feil, eller at det ikke var den eneste feilen, og at det uansett ikke funker. Det har jeg opplevd i dag.

Jeg skrev jo tidligere i dag at jeg hadde funnet ut at spiller Zeus: Master of Olympus hadde problemer med å kjøre under XP. Jeg tenkte at da ville det antagelig løse problemet mitt å installere windows 98, og som sagt så gjort. Det var i grunnen både godt og vondt på en gang, og selv om jeg lo høyt da det stod at Windows 98 ville gjøre min pc både trygg og stabil var det mest vondt. Men jeg greide meg gjennom det, for jeg trodde jeg så lyset i enden av tunellen. Det viste seg imidlertid å være et tog med tekniske problemer.

Jeg installerte Master of Olympus under Windows 98, og fyrte opp, og jaggu skjedde ikke presis det samme som under Windows XP. Installasjonen går knirkefritt, og når jeg starter spillet skjer det tilsynelatende ingenting, men noe kjører i bakgrunnen og spiser masse prosessor. Altså ingen løsning på problemet i dag heller.

Dette minner meg om det jeg opplevde da jeg forsøkte å koble en SNES-håndkontroll til pcen. Jeg fant en ...

For et par uker siden tok laptopen til Camilla kvelden. Hun leverte den inn på Ardata, og de har nå kikket på den, og kommet frem til at den ikke er verd å reparere, og ga beskjed om at den kunne hentes. Vi sendte mail tilbake, med sitat fra forbrukerkjøpsloven:

Reklamasjon må senest skje to år etter at forbrukeren overtok tingen. Dersom tingen eller deler av den ved vanlig bruk er ment å vare vesentlig lengre, er fristen for å reklamere fem år.

Det blir meget spennende å se hva som skjer i denne saken. Personlig mener jeg det er helt åpenbart at en pc burde vare vesentlig mer enn to år, men dette er visstnok noe som diskuteres i bransjen. Ikke så rart, i og med at bransjen består av onde svin, som taper penger om de må gi fem års reklamasjonsrett. Uansett betyr dette at Camilla inntil videre er uten pc.

Camilla har imidlertid fått det for seg at hun gjerne vil spille Master of Olympus igjen. Det er et slikt spill der man bygger en by i antikkens Hellas. Ganske fett egentlig, så jeg kunne tenke meg å spille det selv også. Jeg kunne dessuten også tenke meg å spille Magic Online igjen, og de har ikke planer om å lage en klient for Mac. Svina.

Og slik gikk det til at jeg har installert først Microsoft Virtual PC, og så Windows XP på min iBook i dag. Ikke uventet har jeg brukt ca 5 timer på ...

Som jeg var inne på i går er jeg muligens i ferd med å bli voksen. Noen vil sågar kanskje påstå at jeg har vært voksen lenge, ja faktisk hele livet*. Uansett er det å innse at døden er en naturlig ting en del av det å bli voksen, og det har jeg jobbet litt med i det siste. Jeg har slått meg til ro med at en dag kommer min trofaste Nokia til å legge på røret, metaforisk sett, og da kommer jeg til å måtte innlede et forhold til en ny telefon.

Mange husker sikkert med frustrasjon at jeg lenge strittet mot ethvert forsøk på å utstyre meg med en mobiltelefon. Særlig min mor opplevde dette som slitsomt, når jeg var ute med bilen til langt på natt, men så lenge jeg bodde hjemme og hadde rimelig god tilgang til fasttelefon følte jeg ikke noe stort behov for en mobil. Jeg innså imidlertid helt på egen hånd at det antagelig ville være en god ide å skaffe seg noe slikt når jeg skulle flytte til Trondheim.

Jeg gikk derfor til min forbrukerelektronikkpusher of choice, Elkjøp, der Bjørn Inge kunne fortelle meg at dette var telefonen for meg. Mest sannsynlig hadde han rett. Den lever i allefall fortsatt, tre og et halvt år senere, og den har tålt utrolig mye juling i løpet av den tiden. Det røffeste den har vært utsatt for er nok intet mindre enn tre somre på bruket, noe som har knekt mang en bra ...

Nå, i disse spendte tider, må det da snart komme noen som spår at dommensdag er nære? Hvor er den frynsete karen, med heldekkende plakat(og stort sett lite annet) hvor det står at dommedag er nær? Jeg synes vi burde ha en slik i døra på skolen, det hadde iallefall sett dritkult ut på stillingsutlysningen. (Og sikkert på CVen, ved siden av bygdetulling)

Siden jeg ikke er noen spesielt god relgionskjenner, kan jeg heller ikke tolke signalene som foreligger slik at jeg kan lage min egen dommedagsprofeti, men uvitenhet er jo som kjent ingen hindring, og derfor skal sette av litt tid for å koke noe i hop. I mellomtiden kan folk gjerne komme med forslag.

Ordentlige dommedagsprofetier skal jo bli fulgt av relgiøse kulter som velger å kverke seg selv, gjerne 5 minutter før alle vi andre avlyser hele greia fordi vi egentlig ikke har tid. Wikipedia har en forholdsvis kort artikkel om disse selvmordskultene, men får intrykket av at dette hovedsaklig er en amerikansk tradisjon, og derfor tar jeg ikke noe ansvar for å få dette i stand, og overlater det til amerikanerne kommer inn i bildet.

I mellomtiden kan vi kose oss med vold på TVen, og glede oss til tegningene fra Iran kommer.