Endelig er jeg tilbake i Oslo By, og praksisrapporten skal leveres innen klokka tre. Fem over: man stryker. Det er det de sier. Heldigvis er det ikke nøyaktig klokka tre, slik som sist, det ble et kaos med 160 elever og ett minutt på deling. Likeså skal den leveres i to eksemplarer, og jeg, som har vært så lur å skrive den ferdig for lenge siden, skal bare kopiere hele greia, så er saken biff. En smal sak. Men vent! Jeg har glemt livets viktigste regel: Sett alltid av en ekstra dag til tekniske og viktige ting! For jo, da: Kopimaskinen later ikke til å reagere på noen stimuli, men oppfører seg som en gråstein. Jeg spurter inn på biblioteket og spør etter en ny. Eller, rettere sagt, læringssenteret. (De har bestemt av bibliotekene skal hete «læringssentra».)

Damen bak skranken på læringssenteret forteller meg at det er en kopimaskin i P48, og én i P50. (De har bestemt at bygningene skal hete P1-P100, i stedet for lett gjenkjennelige navn som Henrik Ibsens Hus og Ole Høilands Hus og Rudolph Muus' Hus og slikt som andre høgskoler og universiteter har.) Etter å ha hørt på henne i et kvarter, resonnerer jeg meg frem til hva som må være P48 (eller kanskje P50), sier høflig takk, og spurter dit.

«Læringssenteret i P50» (også kjent som biblioteket ved kantina) har ikke bare kopimaskin, men eget kopirom. Hurra! Jeg lukker døra, blar fram oppgaven, flekker opp kopikortet, og oppdager en skjebnesvanger plakat på insert-card-luka: Hva ellers? I ustand. En lapp med støv på. Jeg går og spør den skjeggete læringssenter-ansatte om de har flere kopimaksiner, mens jeg ser bekymret på klokka. Sannsynligvis er dette bare toppen av isfjellet, og jeg vurderer å gå gatelangs gjennom hele sentrum for å støte på en kopibutikk i stedet.

-Jeppers, mumler den skjeggete fyren i skjegget: Såre enkelt: Bare gå til P42, opp til «Agora» og ned til «Aurora» og gjennom gangen til P59. Etter å ha tvunget ham til å fortelle i klartekst hvilke ting det ligger i nærheten av, går turen enda en gang over plassen og gjennom snøen. Etter å ha prøvd alle dørene og alle kombinasjoner av høyre og venstre og opp og ned, finner jeg en ensom kopimaskin i en korridor. Det avanserte touch-screen multi-function panelet har tydeligvis blitt for mye for noen, for alle femti kopimulighetene blinker om hverandre og samtidig, og det er umulig å få igang en eneste en av dem. Heldigvis satt det en person i en skranke lenger nede i korridoren.

-Ja, kan han fortelle, de har to kopimaskiner: én i tredje etasje, og én i kjelleren. Det er vel enklest å fortelle om den i tredje. Det er opp ei trapp litt, og inn til høyre, og så inn på «Alexandra» og gjennom igjen til «Nippur». (De har bestemt at læringssenter-underavdelingene i enkelte av P-ene skal ha navn fra egyptisk bibliotek-tradisjon.) Vel framme på «Nippur», også kjent som biblioteket i tredje etasje, etter å ha vært innom både «Alexandria» og «Memfis», finner jeg en kopimaskin hvor to Bærum-berter har sitt fulle hyre med å kopiere oppgaven sin om igjen og om igjen på A3-papir, mens de høylytt klager over at det ikke kommer vanlig papir snart. Jeg vurderer å tilby meg hjelp, selvsagt kun for egen vinning, men det går etter hvert fram at det vil ta lenger tid å gjøre seg forstått enn å fikse problemet. Etter hvert vokser også køen med flere av samme slag. De kommer kanskje fra økonomi- eller helse-avdelingen. Det blir umulig å tenke og klokka går. Fy faen, tenker jeg til slutt: Kjelleren.

Som sagt så gjort, og uten en eneste kaudervelsk skrankehjelpers bidrag går jeg ned alle trappene jeg kan finne, til jeg begynner å møte færre og færre folk, og til slutt er det ingen å se. Det begynner å bli mørkere i trappegangen, det lukter råte og mugg, og jeg må bruke strekkodekortet flere ganger for å komme gjennom forskjellige typer gitterdører. Til slutt finner jeg en bunkerdør som det står "Atlantis" på. Tydeligvis nok et læringssenter, altså bibliotek. Riktignok føler jeg meg mer som han fra Wolfenstein 3D, med tidsklemma på kjøpet.

Vel inne åpenbarer det seg et hvelv fylt av referanselitteratur fra 1800-tallet og 70-talls periodika, alt sirlig organisert i slike stålskap som går på skinner hvis man dreier på et lite hjul på siden. Og midt i rommet: En grå, helt firkantet kopimaskin av det slaget som ligner på en TIKI-100, for dem som husker dem. En slik kopimaskin som har én stor, rød knapp og tilsvarende mange fancy alternativer. Og ikke en levende sjel å se. Det har det øyensynlig ikke vært på tretti år.

Etter å ha slått den på, brummer den seg ut av dvalen mens den ved hjelp av helt firkantede pre-LCD-blokkbokstaver kunngjør at den varmer opp, vennligst vent. Etter en liten stund får jeg alle mine kopier i herlig, fast og høykontrast væsketoner. Etterpå snurrer jeg stålskapene rundt et par runder, de glir silkemykt som små togvogner rundt i rommet, og jeg ler litt av de vittige ordene på en gammel Lappisk Ordbog som seiler forbi.