Helt siden jeg kjøpte digitalkamera for ca et og et halvt år siden har jeg brukt kabel fra kameraet til å overføre bilder. Dette er naturligvis upraktisk, fordi det gjør at du ikke kan fotografere mens du overfører, men jeg er jo ikke akkurat profesjonell fotograf, og min tid er ikke penger, så det har gått greit, og jeg har ikke tenkt så ekstremt hardt på dette.

En og annen tanke har jeg dog ofret temaet. Jeg har alltid vært nokså klar på at jeg ikke vil ha en slik 17 in 1 kortleser for alle mulige standard og ustandard korttyper, og det er jaggu ikke lett å finne. Jeg fikk imidlertid tak i en Lexar pro Firewire sak, og den har et veldig tillitsvekkende ytre. Om man er skikkelig glad i multitasking og daisy-chaining er den tilpasset stabling, og kommer med en kort kabel som lar det koble sammen opptil fire stykker. Den er gummiert med sort gummi og føles veldig solid, men virkelig imponert ble jeg ikke før jeg testet den.

Å overføre et fullt SanDisk Ultra II 512-kort tar 9 minutter med kabel fra kameraet. Med en slik PCMCIA-kortleser tar det ca 6 minutter, og litt mindre for overføring til Coolwalker. Med en slik Lexar pro-dings tar det 50 sekunder. Det er en ganske stor forskjell. Derfor bør alle moderne mennesker som liker å tro at de har det travelt selv om de ikke har det kjøpe en slik. 9 minutter eller 1 minutt, hvilken rolle spiller vel det, i forhold til i gamle dager, da ved optimale forhold gjerne tok over en time før du fikk se negativene? Meget liten, men det føles som en voldsom forskjell. Seså, det var alt jeg hadde å si i dag.

-Tor Nordam

Det kan sies mye om bibliotekari, men det meste er ganske kjedelig for folk flest. Jeg skal derfor la være. Men det man ikke kommer unna, er gamle bøker. Og i dem står det gjerne artige ting. I gamle dager trodde man nemlig (i likhet med oss i vår tid) at man visste alt. Ja, man visste alt så godt at det var litt synd på de neste generasjonene, som ikke kom til å få bruk for forskere og vitenskapsmenn lenger, for snart var alt avklart og greit. Jobben var gjort, og det var bare å suse inn i fremtiden på en dampdrevet månerakett mens man, iført sjakett og skalk, pimper dyr konjakk og ber tjenerne hente en sigar. Beklager, folk fra gamle dager: Dere tok feil.

Det kan siteres mye om teknikk fra den tiden, jeg har adskillige bøker om vitenskapelige nyvinninger, så som for eksempel flyte-ski, en slags sykkel-tanks og noen helt håpløse flyvemaskiner. Og de stadige rapportene om at man ved hjelp av bildetelegraf kan overføre et foto fra New York til London på bare to dager, og så videre. Men det artigste av alt, er der disse gamle-dager-menneskene avslører ikke hva de bygger og gjør, men hvordan de tenker. Hovedsakelig om forskjellige ting man tenker ganske annerledes om i dag. Min favoritt er jo blant annet onani. Hva er så onani?, spør kanskje den bluferdige leser. Jeg sakser en fin definisjon fra professor V. Uchermanns Illustrert Lægebok for Hjemmet (Oslo 1928):

(…) matthet, nervøsitet og nedtrykt sinnstilstand ...

Da har vi altså vært ute og flydd igjen, og det er jo alltid en fascinerende opplevelse. Da først og fremst sikkerhetskontrollen.

Før 11. september tror jeg at jeg var gjennom sikkerhetskontroller i høyden en tre-fire ganger, og jeg reiste en del. Etterpå har det imidlertid gått slag i slag. Med økte sikkerhetskontroller later det imidlertid ikke til å ha kommet flere kompetente. Hva som kan taes med på fly avhenger i stor grad av sikkerhetskontrollørens fantasi.

Idéen er jo god: ikke la slemme menn ta med våpen som kan brukes til å ta over flyet slik at det kan krasjes inn i høye bygninger. Jeg har ingenting å si på det. "Våpen" viser seg imidlertid å være en svært underlig kategori.

Da vi dro til London et par dager før de begynte å bombe Afghanistan, ble jeg fratatt broderinålen min. Broderinålen min er en ca tre cm lang, butt nål. Jeg har tenkt en del over hvordan den skulle kunne brukes som våpen, og kommet frem til at jeg her hadde å gjøre med en kreativ sikkerhetskontrollør, en som var i stand til å se muligheter i de underligste ting. Man kan, kanskje, skade noen med en slik nål, forutsatt at man går mot ømfintlige steder, som øyet eller ... vel, stort sett øyet.

Samme dag fikk imidlertid Tor lov til å ta med fyllepennen sin om bord. Den hadde han på innerlomma. Ingen brydde seg med å sjekke den. Rent bortsett fra den åpenbare kjennsgjerning at en fyllepenn ville ...

Dette er en anmeldese av forskjellige flyplasser. Jeg skal prøve å ikke la den farges av at trådløsnettet på Gardermoen akkurat kostet meg en artikkel, men det er ikke sikkert jeg greier det.

Arlanda
Svenskenes hovedflyplass er aturlig nok en ganske stor sak. Da vi kom med flybussen kunne vi gå av på tre forskjellige steder, avhengig av hvilken terminal vi skulle til. Utvilsomt et tegn på storhet. Jeg løp ikke så mye rundt på flyplassen, så noe komplett bilde har jeg ikke, men vi fant i allefall at sted som hadde mat, sjokoladekake, og gjennomsnittlig flyplasskaffe, samt personale som fant det enklest å snakke engelsk til meg. På Arlanda må du ta ut laptopen før du sender sekken gjennom scanneren, og trådløsnett koster 50 kroner for en halvtime. Jeg testet det ikke, men det er i allefall dyrt nok. Metalldetektoren finner beltespennen min.

Bologna
Har denne flyplassen et annet navn? Ikke vet jeg. Det er uansett et tvilsomt sted. Da vi kom måtte vi gå ombord på en av disse bussene de er så glade i på store flyplasser som ikke opprinnelig var tenkt å være store. Der stod vi og ventet dritlenge, sikkert ti minutter, før bussen kjørte. Når bussen endelig flyttet på seg kjørte den circa femten meter, før vi ble gjetet ut og inn i bygget. Der var det ikke en eneste toller eller synder i sikte, så vi fikk passere fritt med alt vi måtte ønske av kontrollerte substanser. Kaffebaren nektet oss et bord, da ...

Da har jeg vært i Stockholm over et døgn, uten å se en eneste holme eller stock. Jeg har derimot sett mange svensker og en del snø. Været her er omtrent like kjipt som det var i Trondheim da vi dro, som var uventet. Jeg hadde en slags ide om at det sikkert ville være litt varmere, vi er jo mye lengre mot sør, men det viste seg å være bull.

Det mest sjokkerende jeg har å melde er at svenskene gjør syke ting med Wheel of Time når de oversetter. I en bokhandel i dag så jeg en bok som utga seg for å være bok 18 i serien, med bilde av en grim fyr med gule øyne, øks og langt, sort hår med litt grått i. Helt villt. Det virker som om de har gravd opp en fyr som vet enda mindre om WoT enn Darrel K. Sweet til å male coverne, som altså ikke der de samme som orginalt.

Litt sjokkerende er også at jeg så en plakat som reklamerte med at du kunne få 24m Mbit-linje for 249 kroner måneden, som er billig og raskt, mens trådløsnettet på hotellet koster 120 kroner for et døgn-kort, og er ikke spesielt raskt. Dyrt og dårlig. Hotellet er ellers bra. Det eneste negative med det er at det ikke ligger i Stockholm (like lite som Nordbyen ligger i Molde, som Anders sa), og dette gjorde drosjesjåføren vår meget opprørt.

Vi viste frem lappen med navn og adresse til hotellet ...

Noen har kanskje fått med seg denne artikkelen på forbruker.no, hvor det påpekes at MSN-nettverket sensurerer bort meldinger som inneholder visse fraser. Man antar umiddelbart at det dreier seg om meldinger med lenker til barneporno, svindel og bedrageri. Det litt merkelige med denne saken er at sensuren rammer forholdsvis uskyldige meldinger.

Prøv for eksempel å skrive en melding til noen og inkluder http://www.mysoftware.com/download.php. "Hei, sjekk ut den nye programvaren min, her: http://www.mysoftware.com/download.php!".

Meldingen kommer aldri frem. Verken du eller mottaker får beskjed om at meldingen ble blokkert. I tillegg blir du aldri gjort generelt oppmerksom på at slik sensur skjer, så vidt jeg kan se. Det morsomme er at meldingen blokkeres på MSN-serverne, slik at det tilsynelatende er irrelevant hvilken klient du bruker (jeg testet dette med Trillian). Hvis du vil ha en usensurert lynmeldingopplevelse bør du med andre ord holde deg til et helt annet nettverk - for eksempel ICQ, Skype eller Jabber.

Jeg synes det er merkelig at MSN tar såpass store sjanser med omdømmet sitt. En lynmeldingklient har en kjernefunksjon - å sende lynmeldinger. Hvis dét svikter spiller det ingen rolle om man med bare ett klikk kan komme over på flybillettbestilling eller "Noen som passer for meg".

Kanskje snakker jeg mer bare for meg selv enn jeg tror - en stor andel av brukerne er nok langt mer opptatt av hvilke smilefjes-pakker som er tilgjengelig enn sensurering av obskure fraser. Så er spørsmålet om Microsoft er interessert i ...

Al Jazeera begynte å kringkaste nyheter på arabisk i 1996, etter at kanalen ble startet opp med et rentefritt lån på 150 millioner dollar fra emiren av Qatar. Planen var at kanalen skulle være selvforsynt med cash innen 2001, med det skjedde ikke, og de mottar fortsatt støtte fra emiren, til tross for at de nå har seertall omtrent på høyde med BBC World.

Al Jazeera er visstnok fri fra sensur og kontroll fra myndigheten, og gunslinger ganske så ivrig med friheten sin. Den internasjonale poulariteten til kanalen tok ikke av før etter 11. september, da Al Jazeera sendte bin Ladens taler, og pådro seg kallenavnet kanal bin Laden. Frem til da hadde USA snakket pent om kanalen, og mente det var bra at de arabiske landene fikk en fri nyhetskanal. Det forandret seg imidlertid, særlig etter at krigen mot Afghanistan begynte. Al Jazeera fokuserte mye på lidelsene til tilfeldige sivile afghanere, og ble dermed beskyldt for å nøre opp under anti-amerikanske holdninger.

De har også blitt kritisert fra andre hold enn USA. Jeg siterer fra siste utgave av Morgenbladet:

Satelittkanalen blir ofte kritisert for å være sensasjonsorientert, populistisk og tabloid. Al Jazeeras sendinger har provosert og skremt regeringer i hele Midtøsten og alle arabiske myndigheter har kritisert Al Jazeera

Og enda litt saksing, denne gangen fra Wikipedia:

Al Jazeera has been criticized by many of its Muslim viewers for giving air time to Israeli officials. Some have suggested the media outlet is a source of disinformation and a front ...

Jeg ser det som min plikt å videreføre og samtidig bryte med Tors "Fysikk for fysikere"-artikkel. Nå kunne jeg sikkert sagt noe vittig som henspilte på post-strukturalisme, men det er jeg ikke kreativ nok til.

Jeg tar bare tre fag dette semesteret. Om jeg hadde gått på gløshaugen ville de riktignok vært 5 fag, men de er litt underlige der nede. For første gang holder jeg meg utelukkende til litteraturvitenskap og livet er hærlig.

Fordypning i litteraturteori:
Dette er et fascinerende fag. Enda litt mer fascinerende enn det som het Moderne litteraturteori. Inndelingen mellom dem later til å i hovedsak være kronologisk, slik at grunnfagskurset tok for seg artikler frem til 1970-tallet omtrent, og dette mellomfagskurset (eller fordypningskurset, som det vel heter) tar for seg det som kom etterpå. Det er imidlertid helt greit, for jeg har intrykk av at mens litteraturteorien før 1970 var relativt greie og ordentlige saker, later det i ettertid til å ha gått prestisje i uforståelighet. (Litt som denne eminente petitartikkelen fra Morgenbladet antyder. For de av dere som ikke har abonnement, har jeg papirversjonen hjemme.) Det er imidlertid kjempegøy.

For de interesserte vil jeg særlig anbefale Shoshana Felmans artikkel "Textuality and the Riddle of Bisexuality", som er en lesning av en Balzac-novelle. Man må ikke ha lest Balzac for å ha stort utbytte av Felmans artikkel, og jeg vil strekke meg så langt som til å si at artikkelen med stor sannsynlighet er bedre enn novellen. Den er utrolig søkt, men samtidig så ...

I fjor vår hadde vi en sånn greie der vi snakket litt om fagene vi tok, og det likte jeg i grunnen. Jeg liker å vite litt om hva folk driver med. For eksempel, når mamma spør meg hvilke fag Camilla tar i år må jeg som regel svare at jeg ikke er helt sikker, men at det er vel noe om religion og/eller litteratur og/eller historie. For å gå foran som et godt eksempel skal jeg derfor kjapt presentere fagene jeg tar i vår. På dette viset kommer jeg dessuten til å utvide/vedlikeholde nettverket mitt, fordi dere kan bruke meg som tema for småprat. Og vi vet jo alle hvor viktig det er å utvikle et nettverk, og å bygge opp seg selv som merkevare.

Ta Jonas Gahr Støre for eksempel. Han har jo vært assistent for Gro, og leder i Norges Røde Kors, og så vidt jeg forstår gjorde han en god jobb som begge deler. Trodde jeg. Her en dag leste jeg nemlig i Dagbladet at det så kanskje ut som om han gjorde en god jobb, men det han egentlig gjorde var å bygge opp seg selv som merkevare. Så feil kan man altså ta. Men det var en digresjon.

Anvendt kvantemekanikk
Trenger neppe noen særlig presentasjon. Det er rett & slett det fjerde faget i den lange rekken av fag om kvantemeknikk. Viktig, viktig.

Klassisk feltteori
Dette faget har gjennomgått en kraftig oppussing fra i fjor, og handler nå for det meste om generell relativitet. Det er bra, synes jeg, for generell relativitet er liksom en av tingene man ser for seg at man skal lære når man er i tredje på videregående og ønsker å studere fysikk. Ingen 18-åringer drømmer om å bli faststoffysiker, nei, det er astrofysikk og relativitetsteori det går i. Det er nesten så jeg får lyst til å bli lærer så jeg kan gi elevene mine en brutal oppvåkning. "Jasså, du vil jobbe med supernovaer og sorte hull og slikt? Hah, du kommer til å kaste bort livet ditt på å regne på gittervibrasjoner i et stoff ingen bryr seg om!"

Klassisk mekanikk
Dette faget er, i følge foreleseren, inngangsporten til teoretisk fysikk. Det er som å sykle i gamle dager; man måtte kunne det for å komme frem i verden. Kanskje enda viktigere er at Kristian sa at om man ikke tar klassisk mekanikk blir man en faststoffyr.

Subatomær fysikk
Fysikken til ...

Episode II – KBS i grus.

Argh! Den fryktede plastikkfyren har nå lagt KBS-senteret for sine føtter. Ingen vet hva som blir neste mål. Forhåpentligvis er bussene like forsinkede som vanlig, slik at den rabiesinfiserte tullingen blir stående på det busstoppet der en stund.


Sylte mine splitter nye bramseil baklengs inn i neste uke!! Hvor er den fakkings bussen!