Trusselbildet endrer seg stadig, ikke minst med god hjelp fra den evindelige tabloidpressen. Ikke før er smuglersprit og vanntårn helt greit igjen, så er det muslimer, så fugler og fjærkre som er ute etter å ta oss, og nå, snaue fire måneder etter sist gang, er det igjen landets mest praktiske matvare, kjøttdeigen, som vil oss til livs. Siste skudd på bakteriestammen er den skrekkelige e.coli 103, som etter det økologiske navnet å dømme kunne ha vært solgt på helsekostbutikker for tusen kroner grammet. Men nei. Den er i virkeligheten verre enn Hitler, og sjokkdreper deg etter å ha gitt deg blod-diaré og nyresvikt. Dagbladet skjøt gullfuglen og kombinerte sykdomsskrekk med trash-porno i en herlig sjokkerende forside med et stort nakenbilde av en litt sjaber prepubertal pike som hadde spist kjøttdeig merket «Norge 103» (tilfeldig?) og blitt dødssyk. Denne kjøttdeigen er nå erklært livsfarlig.

Så hva skal vi gjøre? Skrive til avisene og klage på kontrollrutinene? Sutre over regjeringa i lunsjpausa? Bare bli generelt livredde for alt som finnes? For min del: Hvis du liker å gjøre disse tingene, har du nå en god unnskyldning. En unnskyldning, i alle fall. Men etter å ha overhørt medkunder på nærbutikken si til hverandre at «Svinekjøtt, det kjøper vi ikke. Det er sånn bakterie i det,» tenkte jeg at nå må noen gjøre noe. (Også bare to uker etter at vi var klare for å spise dobbelt opp med svin for å terge muslimene!)

Ikke at jeg ikke har gjort noe før ...

Just nu sitter jeg på en kafé i Ålesund. Jeg er ikke helt sikker på hva den heter, det er noe med lille løvenbakken eller løvenskiold eller noe i den gate. Men alle, inkludert de som skriver plakaten som står utenfor, kaller den "Lille", så da gjør jeg også det. Ganske pent sted i grunn. Litt sånn koselig Dromedar-preg i førsteetasjen, som er ganske trang, og med noen stoler most inn under trappen og litt slikt. Kule gamle stoler faktisk. Litt mer som Choco boco i grunn. Men de har ekte kaffemaskin. Det beste fra flere verdener med andre ord.

I andre etasje er det litt hippere med mer minimalistiske hvite stoler og svarte bord, tapet man blir sjøsyk av, og en diger bardisk. Også har stedet 18-årsgrense om dagen, 20-årsgrense etter klokka 19, så jeg skal prøve å komme meg ut til da. Ikke at jeg frykter å bli kastet ut på grunn av alder, jeg er jo i ferd med å bli en gammel mann, men jeg liker å sitte rolig med laptopen og kaffen min, og det lar seg ikke nødvendigvis kombinere med spritservering og ålesundere i fri utfoldelse. Ja, og de har trådløsnett her. Veldig åpent og vennlig. Og det har tre av naboene også.

Men for å komme til det dere alle sikkert lurer på, hvorfor er jeg i Ålesund når jeg er i Molde? Jo, det er fordi jeg har besøkt bestemor og bestefar, som bor på Sunnmøre. Da tok jeg først bussen til ...

I dag gikk jeg en tur ut på Høgskolen i Molde. Det var jo så nydelig vær, og det er jo bare ned Granlia, bort litt, forbi butikken ved Eivind, bort den der veien, og så er du der. Det viste seg imidlertid at det er en smule lengre enn som så. Mer som ned Granlia, forbi Hans, forbi Are, forbi butikken, bort og opp litt, ned forbi hagen med alle plantene, opp og bort den lange veien forbi Idrettens Hus, forbi Romsdalsmuseet, forbi Sellanrå, der alle førsteklassingene var på vei ut på skitur, forbi butikken ved Eivind, forbi Gartneriet, bort en evig lang vei, ned og opp litt, og så er du der. Det tok ca en time. Men det var en fin tur, for all del.



Vel fremme var jeg litt i villfarelse. I hele min ettårige karriere som student ved Høgskolen i Molde satt jeg nemlig aldri på en lesesal, og jeg visste dermed ikke hvor slike fantes. Jeg gikk derfor til biblioteket, og kikket litt rundt der. Der var det en hel del fine grupperom, og på et av de rommene satt jaggu de to eneste jeg kjenner som går her ute. Jeg ante ikke at de kjente hverandre, men det gjør de tydeligvis. Det dreier seg om Kenneth (fra klassen min på barne- og ungdsomskolen) og Vegard (fra jobben). De jobbet med en oppgave i økonomi-ettellerannet, så jeg gikk videre etter å ha fått henvisninger til lesesal og avtale om ...

I dag, og med det mener jeg i går, var jeg en tur på jobb. Jeg liker jo å stikke innom der når jeg er i Molde, og hvorfor ikke jobbe litt med det samme jeg er der? Kjøre litt truck og lempe litt plank, ah, det er livet. Som vanlig ble jeg hilst med et mangfold av overraskede ytringer, fra "Har de kastet deg ut oppe i Trondheim?" til "Har de endelig skjønt at du ikke duger til noe oppe i Trondheim?", samt kommentarer om at studenter har ferie hele tiden (og for mye penger). I hvertfall folka på Høgskolen i Molde, de gjør jo ikke annet enn å drive dank. Jeg vet ikke helt hvor den siste der kom fra.

En tur på lageret betyr naturligvis lagerkaffe, og jeg må bare si at fire kopper av den seriøst får meg til å vurdere om jeg ikke skal satse på presskanne i sommer. Jeg kommer antagelig til å få kommentarer de første ukene, da en presskanne ser noe mer femi ut enn vår gamle kaffetrakter, men det er antagelig verd det. Skjønt, jeg er jo også glad i den gamle kaffetrakteren vår. En gang fikk de ny, og da jeg kom om sommeren fant jeg den gamle kaffetrakteren stuet bort i dusjkabinettet på skifterommet, som meg bekjent kun har vært brukt en gang, for fem år siden, da en ferievikar skulle på konsert rett etter jobb. Han slengte ut all driten som til vanlig ligger i dusjkabinettet, og brukte ...

For hundre år siden var det rett og slett uhørt for en universitetsstudent (uansett hva han eller hun - vel, sannsynligvis han - studerte) å stirre tomt fremfor seg dersom noen nevnte Termopylene, Plataiai eller Aegospotamoi, men til tross for at så mange av oss her er universitetsstudenter, tør jeg påstå at vi ikke er flere enn tre som ikke vil reagere på den måten dersom det skulle komme opp i en samtale.

Derfor, og med det formål å øke dannelsesnivået her: I give you gresk historie i et nøkkeskall. En stor nøtt, vel å merke. Ikke en slik peanøtt.

Gresk bronsealder 3000 - 1200

Man må begynne et sted, og den greske bronsealderen er en fin begynnelse. Alle har hørt om Iliaden, og dette diktverket (om enn komponert over flere lange århundrer) foregår og gir et til tider overraskende korrekt bilde av denne perioden. Den bærer preg av å ha blitt til i forbindelse med hoffene som nevnes i diktverket, og viser lite interesse for mennesker av lavere byrd eller i det hele tatt noe som ikke har med krig å gjøre(i motsetning til Odysséen hvor dagligliv beskrives mye mer inngående). Da diktverket ble nedskrevet var det alt for lenge siden vanlig å bruke våpen av jern, men heltene i Iliaden bruker våpen av bronse.

Men jeg digrerer.

Kreta var altså det første området i Europa som tok steget over i sivilisasjon. Dette skjedde rundt år 2000 og det er først og fremst de mange og store palassene som er karakteristiske ...

Siden jeg ikke postet noen artikkel verken torsdag eller fredag tenkte jeg å fleske til med en lettvint søndagsartikkel i dag, for å opprettholde imaget liksom. For å gjøre det litt enkelt forteller jeg bare litt om skituren jeg gikk i dag, og for de som overhodet ikke har interesse av å lese et referat fra en tur i Moldemarka slenger jeg med noen bilder. Når jeg tenker meg om er vel forresten bildene minst like mye for de som interesserer seg for Moldemarka. Nuvel.

Jeg snakket litt med Are i dag, og da han sa han måtte stikke fordi han skulle på skitur nevnte jeg at jeg hadde tenkt samme tanke selv. Han hadde tydeligvis ikke særlig tro på planene mine, for han forlot MSN med et kjepphøyt

"Lykke til med dørstokkmila!"

Dermed var det bare en ting å gjøre, og det var å spenne på seg skiene og legge i vei. Apropos, når pappa var ung bodde det en litt forstyrret eldre fyr i et av nabohusene. En gang var han borte noen dager, uten å si fra til noen, og da han kom tilbake viste det seg at han hadde fått det for seg at det fortsatt var krig, så han hadde tatt skiene fatt, og gått til Sverige for å kjøpe sukker.

Jeg labbet uansett avgårde omtrent halv to, og da var været tett snø. Jeg lot imidlertid ikke det knekke meg, for det hadde skiftet mellom tett snø og sol med omtrent 15 minutters mellomrom ...

Lei av det uggne været i Trondheim, og motivert av tanken på to uker "fri" dro jeg like godt til Molde i dag. Her akter jeg å bli noen dager, men jeg er ikke helt sikker på hvor lenge. Antagelig til onsdag eller torsdag. Været her er slett ikke verst, det snør og er under null, så jeg er fornøyd. Hvem vet, kanskje det blir en skitur på meg også. Da vil i såfall alt ligge til rette for å knuse skitur-antall-rekorden min fra i fjor, hvis jeg også får inn en tur i påsken.

Jeg kan ellers fortelle at jeg har vært litt syk i det siste, og sovet mye og slikt. Særlig i går. Da sov jeg først til ni, så fra elleve til fire, og så la jeg meg halv tolv. Men jeg er bedre nå, så det var antagelig ikke fugleinfluensa.

Uansett: På rommet mitt i Molde oppdager jeg stadig vekk rare ting. Delvis fordi jeg selv har dratt i hus ekstreme mengder med skrot opp igjennom årene, delvis fordi jeg bruker rommet mitt som mellomlager for alt jeg ikke tok med til da jeg flyttet i sommer, og delvis fordi min søster låner rommet mitt mens jeg er borte. Ikke at hun bidrar med så mye spennende i grunn, det går mest i tomme Bailey's-flasker og hårpleieprodukter.

Det mest spennende jeg har kommet over så langt i dag er en høy stabel med russekort, hovedsaklig mine egne. Som de fleste kanskje vet eller har ...

Denne artikkelen skulle egentlig, som annonsert i går, handle om maglev-tog. Barske, fine tog, som svever på magneter og kjører i en helvetes fart. Forskerne tror at et maglev-tog kanskje kan være et raskere alternativ enn en flybuss kjørt av Trond, men det gjenstår å se.

Den artikkelen må imidlertid vente til i morgen. Jeg hadde akkurat satt meg ned, og hadde kranglet en stund med Camilla for å få laptopen min (det er interressant å se hvordan Camilla, som alltid har hevdet å hate mac, plutselig har begynt å legge beslag på min iBook etter at hun sendte pcen sin på reparasjon), da jeg så en reklame på tv. Det er jo ikke uvanlig i seg selv, men dette var en reklame for et sykt produkt, nemlig Pepsi Cappucino.

Jeg sier det igjen. Pepsi Cappucino.

Hvor i alle dager kom den ideen fra? Å putte sitron i cola er greit. Sitron er stort sett vann, og passer godt i pepsi. Det er dessuten ikke et langt skritt fra sitronskive på glasset til en skvett sitronsaft i pepsien. Vanilje er litt særere, men det funker jo på et vis det også. Men cappucino? Jeg har vanskelig for å tro at pepsi blir bombardert med mail fra kunder som ber dem putte melk i pepsien. "Mmm, melk og kullsyre, akkurat det jeg alltid har ønsket meg, putter dere melk i pepsi skal jeg aldri drikke noe annet resten av livet." Lite trolig.

Det verste av alt er at jeg føler et ...

Sivilisasjonen vår er ikke noe særlig å skryte av, det er lett å se. Vi har problemer med vold og kriminalitet, forurensning, stater som føler de trenger atomvåpen, organisasjoner som "hater vår frihet", vi får spam i inboxen og Byavisa under dørhåndtaket. Vi henter dessuten mesteparten av energien vår fra noe vi plukker opp fra jorda og brenner, og som vi vet vil ta slutt en dag. Tydelige tegn på dårlig planlegging. Vi har dessuten ikke store bygninger i glass og stein som vil stå (og fortsatt bli sett på som vakre) om tusen år, vi har ikke broer mellom bygninger i stor skala, vi har ikke kurert alle sykdommer, og det systemet som stort sett er annerkjent som den beste styreformen er et system som lar FrP-velgere være med å bestemme. Alt dette blekner imidlertid i forhold til det tydeligste tegnet av alt på at vi er høyere i hatten enn vi har rett til å være, flyet.

Flyet er uten tvil det fremste transportmiddelet vi har. Det er den raskeste måten å krysse store avstander over land på, og det er praktisk talt den eneste måten å krysse store avstander over vann på, hvis du ikke har meget god tid. Flyet er reisemåten for business og flyet er reisemåten for ferie. Flyet gjør mesteparten av verden tilgjengelig for folk flest i vesten. Flyet er relativit billig, og flyet gjør at du ikke trenger å sette av et år om du skal på ferie til Asia. Alle liker fly ...

For ikke mange dagene siden la jeg opp en artikkel hvor jeg siterte utførlig fra Zolas Au Bonheur des Dames, en bok fra 1883 som orienterer seg rundt et av de første stormagasinene i Paris. I den forbindelse tenkte jeg det kunne være interessant å se på opprinnelsen til stereotypien om den kvinnelige shopperen. Jeg hadde imidlertid glemt hele prosjektet helt til jeg så Anders' artikkel hvor han nevnte at det er interessant å se hvordan man tenkte i gamle dager.



Ideologien rundt kjønnsforskjellene har jo utviklet seg ganske mye gjennom de hundre årene som har gått siden Zolas bok kom ut. I alle fall om man skal tro de selvgratulerende talene politikere ynder å holde iblant. Myten, eller idéen om den kvinnelige shopaholikeren henger imidlertid igjen i beste velgående, og jeg er slett ikke sikker på om kvinnebildene den baserer seg på er borte heller.

Jeg vet ikke om dere husker arikkelen min om engler og demoner (ikke Dan Brown-boken), hvor jeg nevnte noen stereotypier på kvinnelighet. Jeg kunne skrevet en hel avhandling om dette temaet (om ikke mange andre hadde gjort det mye bedre før meg), da kjønnsideologi slett ikke er noe ahistorisk og uforanderlig. Det skal jeg imidlertid ikke gjøre. Det har vært argumentert for at kjønnene ble skapt nettopp på 1800-tallet, at før den tid var kvinnen ikke noe annet, men bare en mindre fullkommen mann. Det skal jeg ikke gå inn på. La meg bare ta noen hovedpunkter:

Det finnes to store strømninger i kvinnebilder ...