Nå er jeg snart ferdig med oppgave-uken, og så langt er det bare Knut (Oslo) og Arne (Bergen) som har gjort en innsats. Dette er skammelig, og stiller Arendal, Sjøholt, Molde og Brummunddal i et dårlig lys. Særlig Molde har jo mange mattekyndige representanter på dette bruket. Jørgen for eksempel, du har vel ikke glemt gamle kunster fullstendig? Eller Trond? Husk at premien er heder og ære, som er mye mer verd en alle pengene i verden.

Saken er vel den at jeg bør innse at matematikk ikke faller i smak hos alle, og at hos flere av de som liker matematikk faller ikke oppgaver i smak. Litt merkelig egentlig, da jeg trodde det var konkurranseinstinkt som drev folk til å bli realister. For hva er vel poenget hvis det ikke er å konkurrere om hvem som kan lage det største og beste dommedagsvåpenet, og vinne flest nobelpriser for dem.

Jeg merker at det er litt vanskelig å konsentrere seg her, da det pågår ganske heftig Singstar-spilling i bakgrunnen, så om språket mitt ikke holder den kvaliteten det pleier, og om teksten virker litt usammenhengende, får dere unnskylde.

Poenget mitt er i allefall at jeg skal avslutte matte-uken uten en matteoppgave, for slik å oppfordre flere til å delta. Og fordi jeg er så utrolig grei skal jeg faktisk smekke opp hele to (2) oppgaver i dag, så de som ikke liker matte kan føle at de har en slags sjanse til å vinne uten å løse mer enn et ...

Da er jeg fremme i Oslo, hos Anders, Are og Eivind på Vindern. For øyeblikket spiller Johs og Are Singstar, så jeg føler meg litt utilpass. Heldigvis har jeg en meningsfelle i Eivind, så jeg er ikke alene om å isolere meg med en datamaskin. Men la oss begynne med begynnelsen.

I dag morges våknet jeg av vekkerklokka til Eivind (mobiltelefon med jævlig ubehagelig låt som alarm). Det første Eivind gjorde var å sjekke om det virkelig stemte at han hadde forelesning klokken ni, og det stemte ikke. Det var ikke før ti. Hvorfor han ikke sjekket det kvelden før vet jeg ikke, men vi valgte i allefall å sove en halvtime til. Etter et kvarter eller deromkring våknet jeg da Dag ringte for å spørre om Eivind skulle på forelesning. Og ytterligere et kvarter senere våknet jeg på nytt, av ovennenvte mobiltelefon-vekkerklokke. Ca fem minutter etter det igjen våknet jeg enda en gang, fordi Eivind bare trykte på snooze før han gikk i dusjen. Den jævelen. Jeg er i allefall ikke spesielt glad i å våkne, og fire ganger på en morgen burde egentlig holde for hele helga, så jeg bestemte meg for ikke å våkne flere ganger, og dermed for å stå opp.

Dernest spiste Dag, Eivind og jeg frokost på det gigantiske kjøkkenet som ingen bruker. Eivind og jeg konkurrerte om å lage den beste omeletten, men jeg lovte Eivind å ikke legge opp bilder av forsøket hans. Ganske synd i grunn, for det er et veldig ...

Da har den vennlige, men snakkesalige, mannen på høytaleren fortalt oss at vi har passert det høyeste punktet på Dovrebanen, og at vi nå er på vei nedover mot Dombås. Både på norsk og på engelsk. Og han har minnet oss på at det finnes en bistrovogn. Det ønsker jeg ikke å bli minnet på. Jeg var der borte i sted, og kjøpte en baguette, som var en sørgelig affære. Den var antagelig fra i går, og pakket for å sikre maksimal seighet. Det var dessuten litt i overkant mye pålegg. Ikke bra. Men Farrisen var god.

Som du sikker skjønner sitter jeg på toget. Torgar og jeg er på vei til Hamar, hvor jeg skal besøke Eivind, og Torgar skal besøke familien, som bor på en gård eller noe slikt i nærheten. Når vi bestilte plass på toget flesket vi like godt til og betalte 75 kroner ekstra for kontor-plass, og det angrer jeg ikke et millisekund på, særlig ikke etter at jeg gikk gjennom to andre vogner bort til bistrovognen. For 75 kroner får man bord, litt bedre plass til beina, ubegrenset gratis kaffe, og Dagbla'. En helt grei deal på en 5 timers tur. Det er forresten stikkontakt her også, for de som er så uheldige å ha en suboptimal datamaskin.

Nettverk er det imidlertid ikke, og jeg er usikker på når det kommer. Kristian og Torbjørn var inne her og besøkte oss i sted (de sitter et eller annet sted på den lavere ...

For ett år siden spurte jeg om mannedagene hadde utspilt sin rolle, og konkluderte med at det hadde de, om de da noen gang har hatt en rolle. Det trengs en reform, og den trengs nå. Kvinnedagen derimot, den har i allefall hatt en viktig rolle. Dette er dagen da våre mødre, og kanskje en og annen far, gikk i tog og demonstrerte for viktige ting. Viktige ting som retten til å gå uten BH, retten til å ligge øverst, og retten til selvbestemt abort. Men hva handler kvinnedagen om i dag?

I dag er det mange som mener at nettopp abortsaken ble kvinnebevegelsens banesår. Når den var kommet igjennom var det liksom ikke så mye igjen å kjempe for. Riktig nok vil fortsatt mange si at vi ikke har komplett likestilling, men det er mer vage ting som er vanskelig å sammenfatte i korte, provoserende slagord. For eksempel tjener kvinner i snitt mindre enn menn, men dette skyldes så vidt jeg har forstått ikke at kvinner og menn i samme yrke har ulik lønning, men snarere at typiske kvinneyrker er dårligere betalt. Det er dessuten et poeng at flere kvinner enn menn jobber i offentlig sektor, som typisk har lavere lønn, med bedre rettigheter enn privat sektor. Dette er noe som er vanskelig å gjøre noe enkelt med. Kvinnefronten sier at

Vi ser en utvikling mot mer ”markedsbestemte” lønninger, også i det offentlige, og økende lønnsforskjeller også blant kvinner. Det legges større vekt på lokale forhandlinger, noe som svekker ...

Jeg registrerer at dagbladet.no har blitt skikkelig glade i dette med blogging. For en tid tilbake kåret de Norges beste bloggere, som de liker å gjenta hver gang de snakker om temaet. "Norges beste blogger starter Muhammed-aksjon" "Vinner av Dagbladets Gullblogg, Vampus, står nå fram med fullt navn på bloggen sin Vampus Verden." Nuvel. Ved å avgjøre saken ved avstemming blant leserne er det vel strengt tatt ikke Norges beste blogg man kårer, men Norges mest populære blogg. Men la oss ikke spikke fliser. Vinneren av Gullblogg-konkurransen er uansett ikke den enste bloggen dagbladet.no profilerer.

De har også en liten linje litt ned på forsiden sin, der de har fire linker til blogg-artikler. Fra tid til annen er det bra ting å lese her, for eksempel pleier Elden å vite hva han snakker om. I dag stod det derimot ikke så bra til. En fyr i forsvaret som ikke liker vold, men som samtidig ikke sier at det er galt å lære seg å drepe mest mulig effektivt, og en miltant vegetarianer som mener McDonalds er en kulturimperialistisk satan fordi de serverer barna dine "dårlig genmanipulert mat som på lang sikt vil gjøre ubotelig skade på de små stakkars hjernene deres".

Det er nesten så jeg mistenker dagbladet.no for å grave opp kontroversielle artikler proppfulle av tvilsomme påstander presentert som fakta, utelukkende for å få flest mulig til å kommentere. Og aiaiai, for noen kommentarer. Ikke bare kan ikke de fleste skrive, det ser jammen ut som ...

Jeg kikket nettopp over Aftenposten.no, og ble overrasket over å se overskriften "Må importere tallknusere". For det er vel ikke noen nyhet at tungregnemaskiner importeres? Lager vi slikt i Norge da? Nysgjerrigheten min var vekket, så jeg klikket på linken, og oppdaget at det slett ikke dreide seg om en supercluster, men en helt annen vare, nemlig realisten.

Som media (og Martin Ystenes) stadig minner oss på står det nemlig helvetes dårlig til med ungdommen nå til dags. Ikke bare vil flesteparten helst bli medievitere eller ta psykologi grunnfag, men de som velger å studere realfag burde blitt medievitere de også, for de kan i hvertfall ikke matte. Situasjonen er prekær, og det er åpenbart at noe må gjøres. Å "importere" realister ikke nødvendigvis en god løsning. Ikke bare har man problemet med at man stikker av med de høyeste utdannede i andre land, som er i ferd med å bli et kjempeproblem i Afrika, men det er slett ikke sikkert at de vil komme hit. Selv om Aftenposten vinkler det som om "tallknusere" er noe man kan bestille, og så får man de tilsendt, pent pakket med fire realister på en palle, så er det altså ikke sånn. Realister må også mate apekatten, og om man uansett må flytte fra Asia til Europa kan man like godt flytte til et land med høyere lønnsnivå for høyt utdannede enn Norge.

NTNU har bedt Øystein Djupedal om å få lov til å sette som krav til sivilingeniørstudenter at de må ...

"Mora di boer eie en Mac."

Det sa Are for sånn passe nøyaktig ett år siden, som kommentar til en artikkel som ikke hadde noe med saken å gjøre. Etter et halvt år som mac-bruker begynner jeg å si meg enig. Noe av det mest frustrenende med Windows, og noe av det som er vanskeligst å få folk til å forstå, er at det fra tid til annen vil dukke opp feilmeldinger du ikke bør bry deg om og at pcen av og til vil nekte å oppføre seg, uten at det er mulig for vanlige folk å forstå hvorfor. Slike ting kan naturligvis også skje med mac, men min erfaring er at det skjer langt sjeldnere, ja faktisk nesten aldri.

I begynnelsen av min karriere som mac-bruker hadde jeg en hel del ting jeg klagde over. Men de aller fleste av dem var ikke feil som sådan, bare ting som er annerledes enn windows. Sånn som ingen høyre museknapp, @-knappen på feil sted, og denslags. Dette er ting som ikke vil plage en person som ikke er vant med pc. Jeg har derfor kommet frem til at om jeg skulle anbefale en datamaskin til noen som ikke har brukt slikt før ville jeg anbefalt en mac, gjerne en Mac Mini.

Grunnen til at jeg skriver om dette er at da jeg var på besøk hos bestefar og bestmor viste jeg frem på macen noen bilder jeg hadde tatt, og bestefar spurte litt omkring det å gå til anskaffelse av ...

Det å lage lister over for eksempel 100 ting man bør gjøre før man dør er en populær aktivitet. Jeg har en bok med hundre å ting å gjøre før man dør, som jeg mener å huske er skrevet av forskere. Uten at jeg husker hva det hadde med saken å gjøre. Den anbefalte blant annet å svømme med delefiner, skrive en best-seller, og å oppnå en multi-orgasme. Her er en annen bok i samme gate, som til og med har en hel side med skjema etter hvert forslag, slik at du kan fylle ut tidspunkt og sted og andre relevante detaljer. Hvis du googler litt får du også plenty forslag til ting å fylle din gjenværende tid med:

Resultater 1 - 10 av ca. 149 000 for "things to do before you die". (0,34 sekunder)

For oss som synes det er litt i overkant å rane en bank eller løpe et maraton finnes det nå også en liste over bøker du bør lese før du dør, satt sammen av engelske bibliotekarer. Jeg sakser inn listen her: (bøker jeg har lest i fete typer)

To Kill a Mockingbird by Harper Lee
The Bible
The Lord of the Rings Trilogy by JRR Tolkien
1984 by George Orwell
A Christmas Carol by Charles Dickens
Jane Eyre by Charlotte Bronte
Pride and Prejudice by Jane Austen
All Quite on the Western Front by E M Remarque
His Dark Materials Trilogy by Phillip Pullman
Birdsong by Sebastian Faulks
The Grapes of Wrath by John ...

I dag har jeg tatt buss fra Molde til Trondheim. Det er ikke så gøy, så da blir man litt sånn slapp, og vil bare chille på sofaen og spise is, og ikke skrive lange kronikker. Nå er jeg ferdig med chilling og is, så jeg må bare slenge opp noe før jeg legger meg. Derfor smekker jeg opp to bilder jeg tok i dag, av katten til tanta til Camilla, som spiser en potteplante. Ja, jeg er klar over at det ikke er en husfred.



Jeg fikk også et bilde av katten som fornærmet forlot åstedet etter at den oppdaget at jeg tok bilder, men det må bli i morgen. Bildebehandlingsprogrammet mitt begynte plutselig å protestere, og ville ha ny kode.

-Tor Nordam