Ha ha. Jeg gleder meg til alle på jorda skal skrive en bestseller om at de har svømt med delfiner. Hvem skal kjøpe alle sammen? Andre delfinsvømmere, som vil sjekke at andre ikke har fått mer ut av opplevelsen enn dem?

Men disse les-før-du-dør-listene dreier seg jo som regel om at man skal kunne gå rundt på cocktailparties og si at man har lest det og det. Dette er jo nemlig en rekke bøker alle er enige om er gode, selv om de ikke nødvendigvis er det. For å si det slik: Som bibliotekar ville jeg heller spurt publikum: «Hva slags bøker liker dere, da?» Enn å si «Solzhenitsyn er bare dritbra, da, alle liker de tunge russiske forfatterne. Det vet jo alle!» Når det er sagt, må jeg innrømme å ha lest fire av disse, inkludert barneboka og ungdomsboka, og de gav meg faktisk en del. Men enkelte tegneserier og tullebøker har likevel gitt meg minst like mye. Og jeg er ikke død enda.

Og for øvrig: Når skulle man ellers lese noe som helst?

Massene vet ingenting om hva som er god litteratur. Hvis du tar det utgangspunktet, Anders, vil du sjelden få med deg mye mer enn middelmådig litteratur.

Massene vet ikke noe som helst, det vet alle. Selv massene selv, til en viss grad.

Men: Forviller én av dem seg inn på mitt bibliotek og har fått det for seg at han vil lese en bok, ville akkurat dét aldri skje om igjen om jeg gir ham «Krig og fred». Jeg ville sannsynligvis ikke fått den tilbake engang. Får han eller hun derimot Margit Sandemo eller Artur Arntzen, kommer de til å stave seg igjennom den, humre for seg selv av vitsene om kemneren eller renneskit eller hva det nå er, og komme tilbake og låne en bok til når de er ferdig. Dette har åpenbare positive konsekvenser, som at de utvikler sitt språk og intellekt etc, og sekundært at biblioteket får mer penger (som kan brukes på tjukke bøker om Voltaire eller noe slikt) på grunn av høyere utlånstall.

Men dette vet også alle, det er kanskje unødvendig informasjon. Hva er da god litteratur?

Selv kommer jeg aldri til å lese boka til Artur Arntzen. Men jeg kommer heller aldri til å lese noe mer av F. Scott Fitzgerald eller Tolstoj, fordi «The Great Gatsby» og «Krig og fred» var for kjedelige til å leses gjennom. «Prosessen» var intetsigende og langdryg, og «Forvandlingen» tok seg opp først på nest siste side. Ja, jeg banner i kjerka, men jeg er da også overbevist ateist. Det er derfor merkelig at disse skal plasseres på pidestallen sammen med mesterverker som «1984», «A Clockwork Orange» og for den del «Darkness at Noon» og «Catcher in the Rye». (Å nei, jeg ble en name-dropping åndssnobb! Det var litt kvalmt.) Eller er det merkelig? Hva dreier slike kåringer seg om?

Det er lett å si at smaken er som baken, men jeg tror det også har litt å gjøre med at noen bøker tok sin samtid eller sitt språk på kornet, og fikk velfortjent great acclaim, men har ingenting å formidle hundre år etter. En sosiolog, språkhistoriker eller trent litteraturekspert vil kunne fatte mange av tingene i teksten, mens de aller fleste vil kjede seg fra side 1. Så man kunne like gjerne ha anbefalt en rivende godt skrevet doktoravhandling. Det snakkes om at en tekst har «stått seg mot tidens tann» og så videre, mens den ofte bare har blitt nok et eksempel på at folk liker at enkelte ting består og er større enn dem selv. Bibelen, Tolstoj, ikke minst «Ulysses». Andre bøker igjen tar mennesket på kornet, og vil alltid ha i hvert fall litt å si, så lenge en viss del av strukturen i settingen overlever, og publikum skjønner det implisitte. Slike lister er en blanding av de to, og handler dermed mer om kred (smittsom kred fra forfatter til leser) enn om kvalitet og leseopplevelse.

Når alt dette er sagt, er det også noe alle vet at ingen kan lage en liste over hva de ville ha med seg til en øde øy. Det er derfor håpløst å lage en liste over verdens 100 beste bøker, filmer, kunstverker, og så videre, uansett hvor sammengrodd smaksbaken måtte være. Men noen vil alltid basere sin smak på hva de har lest i litterære populærtidsskrifter, ikke i bøkene selv. Det er de samme som sjekker VG-lista før de går i platesjappa.

Min konklusjon er: Massene vet ikke hva som er god litteratur fordi de ikke vet hvilken litteratur som finnes. Folk som skriver slike lister vet heller ikke hva god litteratur er, fordi de har forvillet seg inn i en verden hvor opplevelsen av å kunne si at du har lest en bok er viktigere enn opplevelsen av å lese den. Da synes jeg faktisk massene er ærligere. (Selv om begge to kunne ha disponert tiden sin bedre.)

En ting som er helt sikkert når det gjelder smak og kunst og kultur: Tvetydighet er ekstremt overvurdert! Bare se på "Mona Lisa". Dette gjelder også for skjønnlitteratur. Kommer du over ei bok der du tror du aner en søkt referanse, men ikke helt vet om du skal tro at det er berettiget blir du gjerne uforholdsmessig fascinert, eller hva? Bare man putter inn nok tvetydighet i det man skriver eller maler, kan man komme så langt man bare vil. Og det er jo egentlig greit, men jeg mener nå tvetydighet er overvurdert.

Flaks for meg at jeg kjøpte "Litterært leksikon" på Mammut-salg i dag slik at jeg med letthet kan snakke overfladisk om et hvilket som helst "betydelig verk i verdenslitteraturen" på alle de cocktail-parties jeg måtte komme over uten å måtte se blygt ned i bakken.

Krig og fred er faktisk veldig lettlest og jeg vil ikke nøle med å anbefale den til folk.

Wheel of Time er faktisk veldig lettlest, og jeg vil ikke nøle med å anbefale det til folk.

Du.
Slem mann.

«Det sure knis» av Artur Arntzen er sannsynligvis enda mer lettlest, og jeg vil ikke nøle med å anbefale den til folk med islender, sydvest og oljehyre. Som du selv sa: Massene vet ikke at «Krig og fred» er en anerkjent bok, dermed vil de kjede seg i hjel av den.

«Litterært leksikon» er jo kjempelurt og tidsbesparende. Da trenger du jo aldri å lese de hundre beste bøkene før du dør. Slik bli cocktailsamtalen:

Åndssnobb: Ja, hva synes du om «Forbrytelse og straff»?
Johannes: Kjempebra. Den ble jo skrevet i 1866 og uttrykker Dostojevskis religiøse og eksistensialistiske syn, med et sterkt fokus på temaet frelse gjennom lidelse.
Åndssnobb: Det stemmer! Ja, den er kjempebra, altså.

Ønsker man å kunne konversere om den siste Wheel of Time-boken kan man jo alltids lese mitt sammendrag. Eller bare si at du spesielt liker de scenene der de retter på sjalet eller glatter ut skjørtet.

Jeg hater slutten på forbrytelse og straff. Nettopp fordi den uttrykker Dostojevskijs religiøse og eksistensialistiske syn. Ellers er boken bra.

Forøvrig må jeg si at det var et underlig utvalg bøker i den listen, Tor.

Ja, du vet jo hvordan bibliotekarer her, hø hø.

Ja, hvorfor var ikke Artur Arntzens «Den lune humring» med, egentlig?

Eller hva med humorprofessoren Arntzens «Det svær æ på», som i sin helhet er skrevet på Oluf-dialekt.

Du tenker på professor Arntzen, æresprofessor i flirosofi ved Universitetet i Grense-Jakobselv? Kjempefolkelig å gå rundt med IFA på framtenna.

Ja, det er den samme, bortsett fra at det er ved Universitetet i Berlevåg. De har et eget studium i Dødsralling. Jeg kan anbefale dokumentaren de lagde om den linjen, "Heftig og Begeistret" tror jeg den heter.

Siden den gangen har jeg lest noen flere av disse:

A Christmas Carol by Charles Dickens
The Curious Incident of the Dog in the Night-time by Mark Haddon
Winnie the Pooh by AA Milne

Med denne farten vil jeg ha lest alle innen jeg fyller 70.

Jeg har alltid likt kommentaren til AQK, selv om jeg forlengst har sluttet å strebe etter ikke å bli oppfattet som åndssnobb. Et artikkelønske overbringes herved forholdsvis nyutdannede AQK om å opprette en liste over bøker, artikler, pamfletter og notiser han mener det er greit å kaste bort noe av sin dyrekjøpte tid her på jorden.