Hei!

På tide med andre utfordringer enn vanskelig fysikk ikke halvparten av oss forstår. Derfor vil jeg få presentere noe som kan komme til å bli en fast post på programmet. Nemlig 'Magisk Utfordring'.

For de som kjenner til spillet Magic: the Gathering burde det være en smal sak å forstå hva dette derier seg om. For de som ikke aner hva det er; beklager. Da må dere lese reglene først, om dere er orker.

Ukens oppgave er som følger:

Du spiller mot stortingspresident Carl I. Hagen. Han spiller med en blå/hvit/svart-kontrolldeck, mens du har en litt mer pågående svart/blå-deck. Det var lenge jevnt, men nå ser det ut som om Carl I. skal vinne. På sin tur spilte Hagen en velberegnet Balance, som er et eldgammelt triks. Du måtte ofre de fleste dyrene dine, alle kortene på hånden og sitter igjen med ett stakkarslig land i spill. Du tok nettopp 4 skade fra Carl I. Hagens enchantments, og om du ikke finner på noe lurt så kommer du til å tape i din neste upkeep. Det er i begynnelsen av din draw step og du har innsett at det er kun ett kort (trodde jeg, men det er faktisk to) i decket ditt som kan redde deg og la deg ta rotta på Carl I. Hagen. Hvilket kort må du trekke? (For øvrig: Festering Wound har én counter).



For de som ikke vet hva alle kortene gjør, her følger en forklaring av noen av de viktigere ...

I dag har jeg lest litt om dødsstjernen, eller dødsstjernene skal man kanskje si. Det er jammen skrevet en hel del om temaet. Visste du for eksempel at supervåpenet man ser planene til i Episode II og III ble påbegynt av separatistene, så tatt over og lagt på is av keiseren, og først fullført til Episode IV etter en del mer research and development? Og visste du at den første dødsstjernen var 120 km i diameter, og den andre var 160? I allefall i følge enkelte kilder. Det er en del forvirring omkring dette, og mange syke folk som har brukt mange timer på å forsøke å regne ut dette ved å sitte nært opptil tven med linjal og måle krumningen og sammenlignet med "kjente størrelser" som Star Destroyere.

Det helt klart mest interressante fra et snuskete fysikkperspektiv er imidlertid dødsstjernens evne til å sprenge en planet. Å ødelegge en planet er lett, det krever ikke allverdens energi. Å sprenge en planet derimot, er noe ganske annet. For å kaste en stein fra jordoverflaten så hardt at den ikke kommer tilbake må man gi den en fart på minst 11 km i sekundet. For å sprenge en planet i fillebiter må man gi hver eneste lille del en fart som er stor nok til å unnslippe. Denne hastigheten blir riktignok gradvis mindre etterhvert som deler av planeten forsvinner, men det kreves allikevel ikke lite energi for å oppnå dette.

I tilfellet Alderan er det lett å se at energien som ...

Inspirert av Anders' blikk på de virkelig gærne i gamle dager, føler jeg det som min plikt å peke på kongehusenes bidrag til all moroa. Det interessante med gale monarker er at - særlig i perioder der de har hatt tilnærmet enemakt - de har en egen evne til å leve ut galskapen. Opprinnelig hadde jeg tenkt å begrense det hele til de skandinaviske kongene, men etter å ha reflektert kort rundt emnet var det selvsagt ikke lenger tvil om at dette måtte inkludere romerske keisere.

Den første av de virkelig gærne romerske keiserne kom tidlig i rekken: Caligula var den tredje romerske keiseren, etterfølgeren til Tiberius, som tok over etter Augustus. Intil da hadde romerne vennet seg til relativt fornuftige eneherskere (selv om Tiberius etterhvert ble en smule paranoid), og Caligulas galskap ble da heller ikke videre tolerert. Han ble henrettet av sin egen pretorianergarde (den keiserlige livvakten) i 41 e.Kr, bare fire år etter at han tok makten.

Mange har hevder at han egentlig var en hyggelig fyr som bare ble gal av en stygg feber han fikk et lite stykke uti sin periode som keiser. Han brøt med senatet og utnevnte og fjernet konsuler etter eget forgodtbefinnende (skrekkelige saker), men kanskje det mest talende tegnet på megalomani var hans bruk av kulten rundt den guddommelige keiseren. Han opptrådte som en levende guddom i templet. Hodene til statuer av guder (og gudinner) i hele riket ble erstattet av Caligulas, og han krevde at man skulle tilbe ham som ...

I går så jeg Star Wars Episode IV på tv. På TV3 faktisk. Det var som vanlig en kjip opplevelse. Jeg rakk for eksempel å bli lei av to i utgangspunktet morsomme reklamer som jeg aldri hadde sett før, så når jeg blir sjef for et stort og ondt firma (Stabburet for eksempel) skal jeg passe på å ikke kjøpe sendingstid i alle reklamepausene i en film. Det holder sikkert med to av åtte.

For å vende tilbake til filmen, så er jeg i ferd med å få problemer med den. Det er for eksempel mye røten dialog. "But I was going to Toshe Station to pick up som power converters", sagt med sytestemme, er et godt eksempel. Og hva er det egentlig med power converters? Hvorfor er det så morsomt at Luke bli kjempeskuffet når han ikke får lov til å hente dem?

Også omkring dette med datamaskiner er det mye rart. Det er helt tydelig at de har avanserte datamaskiner i Star Wars. Så avanserte faktisk, at en vaporator har et eget binært språk som mennesker ikke kan forstå, slik at man trenger en robot for å kunne programmere dem. (Hva vil man programmere en vaporator til egentlig?) Samtidig er datamaskinene ikke på langt nær avanserte nok til å skyte ned romskip. Skal man gjøre det må man sette seg i en bevegelig stol, foran et vindu, og bemanne en kanon som maks han vendes 80 grader. What's up with that? Og TIE-fighterne har et targeting-system som ...

Kjære Krybbedødsforeingen,

når dere ringer meg opp for å tigge om penger, og jeg svarer hyggelig "Nei, takk" etter at selgeren har presentert seg, så mener jeg det. Salgsforsøket er over, og jeg vil ikke ta videre press med god tone, selv om det "bare er snakk om en engagssum". Når dere først på død og liv synes det er en god ide å invadere min private sfære med skjult nummer, så bør dere iallefall ha vett nok til å ta et nei for et nei.

-Jon Are

I løpet av de siste månedene har jeg snublet over tre bøker som egentlig ikke kan sammenlignes, men som likevel henger sammen i hodet mitt.

Walter Benjamins Barndom i Berlin omkring 1900 (Berliner Kindheit um neunzehnhundert) består ganske enkelt av korte litterære bilder fra en tapt verden. Det høres ut som en kjempeklisjé, men det er rett og slett fantastisk. Det er ikke noe plot som binder historien sammen. De ble skrevet hver for seg og publisert separat i aviser. Det gjør den ikke vanskelig å lese, kanskje tvert imot. Det er lett å finne favoritt-passasjer, og om du leser flere av dem er det ikke vanskelig å finne bilder og temaer som går igjen. Det handler om å gjenfinne noe tapt og se det på en ny måte. Det er ikke rent naivistisk, ikke bare barnets synspunkt. Det er fortalt av en voksen som var barn en gang (...duh...), og stemmen går frem og tilbake mellom de to. Jeg klarer ikke å beskrive det.

Det er den typen bok du ønsker å eie slik at du kan ta den frem en dag når solen skinner og du har lyst til å sette deg på verandaen med en kopp te og lese litt, men ikke vil forplikte deg til noe.

Walter Benjamin er ... var en underlig skrue.
Særlig måten han døde på er jo kjent, selv om jeg har hørt to forskjellige historier: Begge er enige om at han tok livet av seg da det så ut til at han ...

I dag har jeg vært vakt på Idrettsbygget på Gløshaugen. Dette er noe man blir bedt om hvis man er med i en eller annen undergruppe av NTNUI, for å bidra på en måte. Det er litt teit, for på Dragvoll har man vakter som jobber i SiT idrett, som slår meg som en mye bedre idé, men jeg stilte uansett opp, og var dermed ansvarlig for bygget der nede fra 12 til 17 i dag.

Da jeg ankom fikk jeg ca ti minutter opplæring. Hvordan selge kort, hva gjør du hvis det tar fyr, hva skal sistemann gjøre med kassa og dørene før han går? Alt dette fikk jeg svar på på disse ti minuttene. Og nettopp her ligger noe av det spennende med systemet. Når man kommer klokken 12 får man vite hva sistemann skal gjøre. Så forteller man det til personen som kommer etterpå, som forteller det til personen som kommer etterpå, som forteller det til personen som kommer etterpå. Genialt system.

Så hva gjør man egentlig, som vakt på Idrettsbygget? Man sitter bak en disk, og glor på en skjerm. Når noen kommer og drar kort for å gå inn lyser det grønt, gult eller rødt på skjermen. Grønt betyr at kortet er ok, rødt betyr at det er veldig u-ok, og jeg aner ikke hva gult betyr. Dette skjer akkurat ofte nok til at det er umulig å konsentrere seg om for eksempel kvantefysikk, men ikke ofte nok til å bryte kjedeligheten.

Den nest viktigste ...

Jeg ser fra diskusjonen under artikkelen "The Asylum" at Anders K. vurderer å ta en tur til nerde-strongholden på Vindern for å spille dataspill. I den anledning tenkte jeg å fleske til med noen tips for å greie seg i en slik verden.

Første tips:
T-banen til Vindern kan være litt kranglete, særlig om vinteren.

Andre tips:
Det gjelder å sette seg i respekt hos nerdene, men samtidig vise at du er en av dem. Det kan du gjøre ved å si ting som "I are teh pwnz0r" når du ankommer. Det betyr "Jeg er han som dominerer". Dette kan også brukes mens man spiller. Etter å ha knertet noen på en spesielt ydmykende måte kan du for eksempel si "pwnz0red" eller "pwnaged", eventuelt "så eid", for å indikere at du er langt bedre enn dine motspillere.

Tredje tips:
Les wikipedia-artikkelen om l337. Den inneholder til og med litt gramatikk.

Fjerde tips:
Ta med din egen kaffe. Informatikere drikker kun Cola. Eller noe annet. Ikke kaffe i hvertfall.

Femte tips:
Ta på en t-skjorte med tux på. Eller en med Riemann-tensoren. Nesten like bra.

-Tor Nordam

Da er det altså på tide å presentere løsningene på ukens oppgaver, så jeg kan hedre de som har fått det til, og le av de som enten ikke har fått det til, eller fått det til på en unødvendig tungvint måte. Jeg burde muligens ha presisert dette bedre, men en eller annen forklaring på hva man har gjort er altså essensielt. Riktig svar gir ett poeng og fornuftig fremgangsmåte gir ett poeng. Totalt altså 2 poeng å høste på hver oppgave. På lørdagens første oppgave krever jeg naturligvis ikke fremgangsmåte.

Dagens Oppgave Mandag
Flueoppgaven er en morsom sak. Den kan nemlig løses på to måter. Den ene, som er ubeskrivelig teit, der du regner ut hvor lang tid det tar før fluen treffer toget, og gjentar dette. Du vil aldri greie det skikkelig, fordi flyturene vil bli kortere og kortere, men aldri null. Det blir de selvfølgelig, men det kommer ikke frem når du regner på denne måten. Den andre måten viser jeg her:



Dagens Oppgave Tirsdag
Stjerneoppgaven kom det inn et par forslag på, med tidvis lang og fantasifull argumentasjon. Her er min tilnærming:


Dagens Oppgave Onsdag
Enda en oppgave som er mulig å gjøre på to måter, hvorav den ene er kul, og den andre er ekstremt tungvint. Den kule måten er et av standard-eksemplene på induksjonsbevis. Det gjengir jeg her:


Dagens Oppgave Torsdag
I alle oppgavene så langt har jeg forsøkt å lure folk til å gjøre noe tungvint og vanskelig, og denne oppgaven var ikke ...

I dag startet jeg dagen i Oslo, først med frokost hos Are, så med en kald spasertur og litt stress med bane, dernest med ca 45 minutter køing på Gardermoen og til sist tre timer på kafé på Gardermoen. Der la jeg merke til at det er skrekkelig mange arbeidere som går med kniv airside. Jeg så ikke mindre enn fire arbeidere, alle utstyrt med hver sin Al Qaeda-kniv, og et par staute tollekniver på deling. Suspekt.

Så fløy vi til Trondheim, kjørte flybuss med en gal sjåfør, og trasket opp på skolen. Jeg gikk deretter hjem, spiste litt, dro på trening, dro hjem via butikken, spiste litt og så Criminal Minds, og nå akter jeg å legge meg. Det ble jo sent i går, og tidlig i dag, så det ser jeg frem til.

Hva??! Ingen fasit?

Nei, den er fortsatt under utarbeidelse, så den kommer i morgen. Det positive med dette er at den blir veldig solid, så det er bare å begynne å glede seg allerede. Nå, derimot, har jeg som sagt tenkt å legge meg. God natt.

-Tor Nordam