Tredje etappe: Elmscott til Bude
Vi startet dagen på ungdomsherberget i Elmscott med å kjøpe egg, bacon, pølser og brød (altså brødskiver, ikke pølsebrød), som vi tilberedte til frokost. Etter å ha tatt oss relativt god tid med frokosten innså vi at det antagelig også ville være smart å smøre matpakke, siden man ikke generelt kan regne med å finne en bod som selger cream tea akkurat når man begynner å bli sulten. Vi kjøpte mer bacon, brød og egg, og lagde to solide baconsmørbrød, og i tillegg snakket vi litt med en familie på fire som også hadde overnattet på herberget. De snakket litt om ulike typer falk, og nevnte blant annet vandrefalken, som angivelig kan oppnå en fart på over 300 km/h når den stuper. De følte dessuten sympati med oss, som drakk pulverkaffe, og ga generøst bort hele den første porsjonen kaffe de lagde i mokkakannen sin. Jeg hadde et øyeblikk der jeg tenkte på dette med å møte tilfeldige mennesker på tur, og hvordan man har dype samtaler om vandrefalken, deler en mokkakanne, og så antagelig aldri treffes igjen. Dype greier.


Da vi begynte å gå igjen var det første vi gjorde å snakke om hvordan det ikke er spesielt imponerende å nå 300 km/h når man stuper. Å stupe er jo essensielt det samme som å falle, og jeg tør vedde på at en fallende elefant har langt høyere ...

The Almeida theatre, is currently fulfilling all my dreams. Spectacularly. Unfortunately, they are doing it at a remove of 1450 km. Inspired by the origins of theatre in the Great Dionysia, they are setting up a series of great Greek plays with some devastatingly great actors. The Oresteia, Medea, Bakkhai, and no less than three of Aristophanes' comedies! And a whole lot of related events, one of which caught my eye just as it was beginning: a live reading of The Iliad.

I had more or less resigned myself to the horror of missing out on all of this, what with the 1450 km and all, so when I found out technology could magick them away I seized the opportunity with both hands, and did not put it down for 16 hours. Tor was a little surprised to have to sit through a bloody battle at dinner, and I confess I was possibly not in the right frame of mind to appreciate the funeral games of Patroclus (my heart says Patroclos, but English is a weird language) at one in the morning, but otherwise it was quite wonderful.


I love The Iliad. Have done since I first read it, high on Greek mythology; and I got to love it even more when I revisited it at university, in a more scholarly setting and in the context of other ancient Greek literature. I will admit, however, that I love some bits of The Iliad more ...

[Edwin Drood] is, after all, not such a fragment as it looks. In itself it is really complete. If it pauses in mid-story, it is exactly at the point where the stop, if inevitable, could best occur. (“Literature: The Mystery of Edwin Drood,” The Athenaeum, 1870)

I suspect that anyone who knows the history of frantic speculation that accompanies Dickens' unfinished The Mystery of Edwin Drood would be surprised to hear it described as “not such a fragment as it looks” and “really complete”. However, the anonymous writer in The Athenaeum is not entirely alone: 120+ years later, in “Who Cares Who Killed Edwin Drood?, or on the Whole I’d Rather Be in Philadelphia” (1996) Gerhard Joseph writes that

there is not, nor need there be, any more. Whatever Dickens’s intention may have been had he lived to write further, the fact that the last extant chapter of Drood is the last thing in both his art and his life encourages us not merely to speculate about what might have come textually thereafter . . . but it also allows us to make meaning of both Dickens’s novel and life as if what we have up to the end of chapter 22 is all there imaginatively is; it allows us to read that chapter as an ending of a finished manuscript rather than as the exact middle it has been for most previous readers. (Joseph 170)

He ...

Årets Moldejazz ble noe slappere enn de to foregående årene. For min del altså. Festivalen i seg selv har jeg ikke noe å utsette på, men min egen innsats for å utsette meg selv for nye kulturelle impulser var ikke noe å skrive hjem om. Likevel har jeg tenkt å skrive hjem om det, for fremtidig referanse. Jeg finner det ofte hendig å kunne få en påminnelse om hva jeg gjorde for lenge siden, og hvem vil vel skrive en dagbok når man kan skrive en blogg i stedet? Vi dukket opp ukarakteristist sent til årets jazzfestival, grunnet en konferanse i London som gikk fra mandag til onsdag i samme uke, så jeg satte ikke mine ben i Storgata før torsdag kveld. Jeg vil imidlertid si at jeg startet friskt og med gode intensjoner.

I hine, hårde dager var jeg ganske dårlig til å gå på konserter. Fra 1998 til 2009 var jeg for det meste på jobb på lageret når jeg var i Molde om sommeren, og ved mange anledninger prioriterte jeg å jobbe overtid fremfor å gå på konsert. I 2010 kan jeg ikke egentlig huske så mye av hva jeg gjorde, utenom at vi hadde launch-party for den nye Calcuttagutta-siden en av dagene i Jazzen, i 2011 giftet vi oss, og hadde besøk av venner fra Edinburgh, og i 2012 var vi i California, også da i anledning en konferanse. Men så braket altså jazzen løs for min del: I 2013 gikk jeg på sju konserter, og ...

Vi har et rom på jobb vi kaller kaffelaben. På de fleste andre steder hadde det sikkert hett te-kjøkkenet eller noe slikt, siden det egentlig bare er et lite rom med en vask, et kjøleskap og en vannkoker, men ikke hos oss. Da jeg begynte het det «Ben's Grill and Scrum bar», eller noe i den dur, men etterhvert ble det lite grilling og mye kaffe (skjønt det har periodevis vært en del scrum), og nå heter det altså kaffelaben. I tillegg til vask og vannkoker hadde vi ved siste opptelling seks forskjellige bryggemetoder for kaffe, en ganske respektabel kvern, og vekt med både én og to desimaler på grammet, så navnet kaffelaben har nok kommet for å bli.

I tillegg til å være et rom for å lage kaffe er det imidlertid også et utmerket rom for korte møter, så vi har et par slike høye kafé-bord, matchende høye stoler, og en 55" skjerm på den ene veggen. Og slik har det seg at jeg og tre av mine kollegaer lagde kaffe og kikket på YouTube-videoer etter lunsjen i dag. Jeg har ikke alltid det helt store konkurranseinstinktet, men en av tingene jeg synes det ligger litt ære i er å kunne finne frem morsomme ting på internett som andre ikke har sett. Jeg husker ikke akkurat hvordan det begynte, men jeg mener jeg fikk inn et par fine når jeg trakk frem «They're taking the hobbits to Isengard»:

Og jeg fulgte raskt opp med videoen av ...

Andre etappe: Clovelly til Elmscott
På spaserturens andre dag startet vi igjen i Clovelly, men mens vi dagen før startet med en busstur, la vi nå i vei til fots, langs klipper og over jorder. Dagen begynte med litt trasking i skogen, som egentlig var greit nok. Ikke langt fra landsbyen kom vi over en slags liten pagode, som noen hadde laget til minne om en avdød venn som likte å sitte på det stedet, eller noe i den dur. Den var egentlig ganske kunstferdig utført med treskjæringer og greier. Ga meg assosiasjoner til Meet the Fockers, der Owen Wilson sier at han har håndskjert et alter fra ett stykke tre, eller hva det var. Jeg har pleid å si at jeg kunne tenke meg at noen satte opp en slik britisk park-benk til minne om meg når jeg har vandret heden, men nå tror jeg kanskje jeg vil ha en utskjært pagode i stedet. Eller kanskje flere. Jeg skal lage en liste over alle stedene jeg liker å sitte.

Ellers måtte vi for første gang krysse jorder med dyr på, først noen små okser, så sauer, og senere en flokk nysgjerrige kyr. Det gikk ganske fint, oksene ignorerte oss, sauene løp sin vei, og kyrne var nysgjerrige, men også nervøse, så de kom ikke for nært, skjønt de holdt ganske kort avstand da de fulgte etter meg over jordet. Jeg tok en selfie, inspirert av noe en palestinsk rapper tveit tidligere i år:

A selfie while the ...

This summer, while Tor and Jørgen were traipsing about the countryside, I was hard at work on a spectacular conference paper. And as required in the production of works of genius, I wrote it in seclusion, hidden away from the world and its trivialities.

More specifically, in the tea rooms of Clovelly.

Clovelly is a village in Devon, so idyllic I half expected to be murdered within the first few hours.

It has one street, no cars, two donkeys, two inns w/pubs (or possibly the other way around), about 200 people and no mobile coverage. I exaggerate. There was mobile coverage if you stood half-way out on the pier.

The village is probably the setting for a short story by Charles Dickens and Wilkie Collins, called A Message from the Sea (the description certainly fits):

Captain Jorgan had to look high to look at it, for the village was built sheer up the face of a steep and lofty cliff. There was no road in it, there was no wheeled vehicle in it, there was not a level yard in it. From the sea-beach to the cliff-top, two irregular rows of white houses,

Village on the face of a sheer cliff.

placed opposite to one another, and twisting here and there and there and here, rose, like the sides of a long succession of stages of crooked ladders, and you climbed up the village or climbed down the village by the staves between: some six feet ...

Som en del av årets sommerferie, utførte Jørgen og jeg en vandring langs kysten av Devon og Cornwall, spesifikt den delen av kysten som vender mot nordvest, mot Wales og Irland. Både Devon og Cornwall har også en sørkyst mot Frankrike, og jeg tviler ikke på at den også hadde vært et ypperlig feriemål for en spasérferie, men det får bli ved en annen anledning.

Etter grundig forarbeid fra Jørgen sin side (han hadde tilogmed skaffet en guidebok), og litt planlegging og ymse vurderinger, ble det avgjort å starte vandringen i Westward Ho!, angivelig det eneste stedet i Storbritannia som er oppkalt etter en bok, og også det eneste stedet i Storbritannia som har utropstegn i navnet (men ikke det eneste i verden). Fra Westward Ho! vandret vi vestover (naturligvis), og etterhvert litt sørover, i fire dagsetapper. Jeg har forsøkt å rekonstruere ruten vår i Google Earth, som vist på bildet under. Stort sett er det ganske lett, da vi nesten alltid fulgte den stien som gikk nærmest kysten, men noen steder var det litt rom for skjønn. Det er mulig Jørgen kan skaffe til veie GPS-data fra turen, men jeg vil uansett si at det å rekonstruere ruten på kartet var en fin øvelse. Det er jo nå snart tre uker siden turen, så det var fint å se litt på kartet i detalj og prøve å huske mest mulig av ruten.

Første etappe: Westward Ho! til Clovelly ...

Etter at jeg ble en ivrig bader er det ikke fritt for at jeg har prøvd å dra med folk rundt meg på å hoppe i havet til alle døgnets og årets tider. Utenom folk på jobb er det for det meste Trond og Jørgen jeg har badet med, mens Camilla har stått imot presset. Men så kjøpte faren til Camilla en hytte ganske nært sjøen på Skåla, og i påsken inspiserte vi de lokale svabergene og kom frem til at det kom til å være fint å bade der når det er fint vær og flo. Flo fordi det vokser mye tang og tare der, så hvis man ikke vil vasse i tare på vei opp fra vannet er det best å holde seg til høyvann.

I går var vi på besøk hos svigerfar for å spise grillmat, og i følge tidevannstabellen skulle det være utmerkete forhold for bading i tretiden. I følge værmeldingen skulle det ikke være spesielt bra, det var meldt 12 grader og regn, men usikkerheten i værmodellene slo til, og det ble faktisk sol og veldig fint akkurat da vi hadde planlagt bading. Camilla foretrakk å skifte innomhus, og trasket nedover myra mot sjøen med badedrakt og slagstøvler, mens jeg har akkurat nok naturisttendenser til at jeg synes det å skifte til badebukse nede ved vannet er en del av opplevelsen.

Vel nede på bergene fant vi raskt ...

Ettersom jeg har tilbragt en del tid i Storbritannia siden Camilla flyttet hit for å begynne på mastergraden høsten 2006, har jeg fundert på om det hadde vært en god idé å prøve seg på litt bilkjøring. Ikke at bilkjøring i seg selv egentlig er en god idé, det er åpenbart bra å greie seg uten, men det er ikke til å komme unna at det åpner visse muligheter når det gjelder å besøke områder med svakt kollektivtilbud. Jeg har imidlertid alltid slått fra meg idéen, ettersom venstrekjøring virker veldig skummelt. Jeg har syklet litt i Edinburgh, i 2009, og det å sykle langs venstresiden av en vei er naturligvis ikke noe problem, men jeg merket fort at når jeg svinger 90 grader i et kryss er det veldig naturlig å time svingen slik at man legger seg pent inn i høyre felt etter krysset, og én eneste slik tabbe kan fort bli ganske lei når man kjører bil.


Nå skriver vi 2015, og jeg har blitt litt eldre og mer arrogant (eller selvsikker, som det heter på fint). Jeg føler meg også langt tryggere på dette med å skifte felt og slikt etter at jeg kjørte Interstate 405 forbi Los Angeles i rushtiden, i 2012, så tiden var kanskje moden for en ny utfordring. (Jeg ser at jeg nå muligens bruker et språk man kunne brukt om store bragder som å bestige fjell eller krysse Antarktis, men jeg tenker ikke ...