Da julebadet i fjor ble en ubetinget suksess bestemte vi, det vil si Jørgen og jeg, umiddelbart at dette måtte bli en tradisjon, og dermed skred vi til verket i år også. I fjor var det første juledag som var dagen, men i år var det storm og generelt begredelig vær den første, så vi utsatte det til den andre. Det viste seg å være en god avgjørelse, ikke bare fordi stormen hadde løyet, men temperaturen falt (angivelig fordi stormen dreide mot nordvest (altså fra nordvest), og dro med seg kald luft) og det kom litt snø, så det var generelt mye bedre vinterstemning i dag. Og som vi vet er det viktigste poenget med isbading å ta kule bilder. Skjønt å bade i sjøen når det er storm har vel også et visst fotografisk potensiale.

Når det gjelder bilder kom vi dessverre litt uheldig ut. Jeg hadde glemt å sjekke innstillingene på kameraet, så bildene ble tatt med høy ISO og en del undereksponering, som ikke gir den beste kvaliteten. I tillegg ble mange av bildene uskarpe, og de beste inneholdt litt i overkant mye nakenhet. Et par utvalgte bilder ser jeg meg likevel i stand til å presentere.

Årets kontigent bestod av Trond, Jørgen og meg selv. Vi bestemte oss for å gå til nordsiden av Øverlandsvannet, der elven kommer ned. En helhetlig vurdering lå bak dette valget, da denne lokasjonen kan skilte med grei bålplass, åpent vann, men likevel ...

Julen nærmer seg, og juleproduktene har vært i butikken en stund alt. Noen juleprodukter ser jeg alltid frem til, slik som juleøl og julesylte, mens andre er jeg mer lunken til. Julekaffe har jeg for eksempel aldri vært noen spesielt stor tilhenger av. Jeg pleier vanligvis å kjøpe med meg et par poser av Dromedar sin hjem til jul, men jeg kan egentlig ikke si at den pleier å være vesentlig bedre eller egentlig så veldig forskjellig fra den andre kaffen de har. Eller, sagt på en annen måte, de forskjellige kaffene de selger til vanlig er ganske vanlige, og det er ikke åpenbart for meg at julekaffen skiller seg mer ut, og ei heller at den er så mye mer julete.

I år har jeg imidlertid bestemt meg for å gi julekaffen en litt større sjanse. Jeg har hanket inn julekaffe fra Dromedar, Jacobsen & Svart, Lippe, Jacu og Langøra, og i morgen planlegger jeg å blindsmake dem med mine mest kaffeinteresserte kollegaer. Planen er å lage skjemaer for å ta smaksnotater for lukt og smak og bønner og alt slikt, og i tillegg har jeg tenkt å skrive av smaksbeskrivelsen fra posene, for å se om vi greier å matche riktig kaffe til riktig beskrivelse.

Jeg ser for meg at det kan bli en liten logistisk utfordring å brygge fem forskjellige kaffer til 8 personer, og ikke minst å skjenke opp 40 kopper mens man fortsatt holder styr på hva som er hvilken kaffe, i hemmelighet selvsagt (og ...

For første gang tror jeg faktisk jeg kan hevde å ha vært i Syden, etter at jeg har tilbragt de siste dagene på konferanse i Benahavis, utenfor Malaga i Spania. Jeg trodde en stund at dette også var så langt sør jeg har vært (på rundt 35 grader nord), men så kom jeg på at jeg har vært i Los Angeles (som viser seg å ligge på rundt 34 grader nord). Så da så. Hotellet konferansen var på virket ganske trivelig, men det virket også litt overdimensjonert, og jeg tror det fleste gjestene var der for konferansen. Jeg vil tro det er langt travlere der i sesongen, skjønt hvorfor November skulle være utenfor sesongen kan jeg ikke helt se, da været etter min mening var omtrent så bra som det blir, med sol og rundt 20 grader.

Konferansen handlet om numerisk nanotoksikologi, som er et felt jeg har jobbet litt med i det siste. Nano er litt i vinden for tiden, og det utvikles stadig nye materialer, og kanskje spesielt nanopartikler. Idéen er at det er ganske dyrt å gjøre grundig toksikologisk testing av nanopartikler, så hvis man kan lage modeller som kan si noe om giftighet (eller andre egenskaper, for den saks skyld) kan man på forhånd si noe om hvilke partikler som har de egenskapene man ønsker, og som samtidig er minst mulig farlige, hvorpå man tester de mest lovende kandidatene for å bekrefte. Dette kalles Safety by Design, og er veldig moderne for tiden, og med veldig ...

En av konsekvensene av å flytte inn i en leilighet med peis (eller strengt tatt er det vel en vedovn), er at man må skaffe ved. Ettersom jeg er oppvokst i et hjem med peis har jeg selvfølgelig allerede et forhold til mange av aspektene ved ved. Jeg er for eksempel ganske dreven når det kommer til å lempe ved, stable ved eller bære ved. Jeg har tilogmed saget ved, og hogget ved, skjønt det var for det meste pappa som tok seg av det. Og, en annen ting pappa tok seg av, var å skaffe ved. Men nå står vi altså her, Camilla og jeg, med vår egen vedovn, og må skaffe ved på egenhånd, noe som føles veldig voksent.

Som voksne mennesker gjør begynte vi med å spørre folk vi kjenner. Noen vi kjenner ga meg nummeret til sin vedmann (eller wood guy, som det heter på engelsk), men han viste seg dessverre å ikke være i bissnissen lengre. Camilla hadde mer hell. Hun nevnte problemet på pauserommet på jobben, og vi ble henvist til en fyr på Stjørdal. Jeg ringte, og avtalte pris og henting og greier, og plutselig er vi på vei til Stjørdal i en stasjonsvogn med tilhenger for å hente ved. Veldig voksent.

Å frakte veden hjem er litt under halve jobben, målt i tid, men ganske mye under halve jobben målt i manuelt arbeid. Jeg rygget og herjet og fikk plassert hengeren sånn passe strategisk utenfor et av kjellervinduene, og fikk deretter kastet ...

Jeg tok en frekk kombo av avspasering og hjemme-i-Molde-kontor denne fredagen, og dro til Molde torsdag kveld. Fredag morgen stod jeg så opp semi-tidlig, tok en kjapp cappucino på Fole godt, og tok deretter 9.15-fergen til Sunnmøre for å besøke bestefar, og på veien dit tok jeg en liten omvei på en drøy halvtime for å besøke Jacu kaffebrenneri i Ålesund. Trofaste lesere vil sikkert huske at jeg var der sist i februar, ikke på en fredag, og at jeg da oppdaget at de kun har åpent fredager fra 10 til 13, men, at de likevel slapp meg inn og ga meg kaffe siden det sluddet ute og jeg så ut som om jeg trengte det. Meget sympatisk. Jeg bestemte meg i allefall for å komme tilbake på en fredag i åpningstiden, og nå, åtte måneder senere, hadde jeg altså en ypperlig anledning.

Jeg fikk plass på et lite bord med en stol, og ble sittende der og jobbe er par timer, så strengt tatt ble det på-kaffebar-i-Ålesund-kontor i stedet for hjemme-i-Molde-kontor, men det går vel på ett ut. Jeg fikk nippet to perfekte cappucinoer, spist et utmkert rundstykke, skrevet noen linjer med ikke altfor hårreisende fortran, og dessuten konstatert at Ålesunderne faktisk går mann, kvinne og muligens andre kjønnsidentiter av huse for å besøke Jacu i åpningstiden. Jeg er dessuten veldig fornøyd med at de kjente meg igjen fra sist jeg var der, så nå føler jeg ganske sterkt at jeg må sørge for at det ikke blir ...

Jeg er i Molde i helgen, og benyttet anledningen til et lite nattbad på Retiro. Trond og jeg dro nedvover til det nye stupetårnet, for selv om jeg ikke er tøff nok til å hoppe fra tårnet når det er for mørkt til å se, er det ganske praktisk å bade der siden det finnes en trapp og man slipper å få sand i sokkene når man kler på seg igjen. Mens vi stod der og psyket oss opp la plutselig Trond merke til at det blinket et svakt blått lys her og der i vannet, og vi konkluderte med at det måtte være morild. Det dreier seg altså om små alger som avgir litt lys når de blir forstyrret, uvisst av hvilken grunn.

Jeg svømte en liten runde, og det var egentlig ganske kult når havet lyste opp foran meg for hvert svømmetak. Litt som på dette bildet, bare omtrent 10 ganger mindre imponerende. Beklageligvis har jeg ikke lengre for vane å drasse med meg speilrefleks og kamerastativ når jeg stikker ut, men det burde jeg definitivt gjort i dag. Mobilen var i allefall fullstendig inadekvat for oppgaven. Men, uansett en bra opplevelse, vil jeg si. Totalt sett fortjener dagens nattbad definitivt terningkast fem.

Etter å ha brukt store deler av helgen på flytting og flytterelaterte aktiviteter som å kjøpe ny sofa, er jeg nå veldig fornøyd med å kunne slappe av foran peisen i vår nye leilighet. Den er riktignok i ferd med å slokne, fordi jeg ikke fant tilstrekkelig med opptenningsved blant det de forrige eierne hadde lagt igjen, men det så ganske bra ut en stund, og jeg merker at jeg kan venne meg til det å ha vedfyring. Det sies at Dirac fant på Diracligningen mens han satt og stirret inn i en peis på St. John's, og jeg føler på meg at jeg også kommer til å utrette store ting, bare jeg tilbringer nok tid foran peisen. Rapport følger.

Da var det valg igjen, gitt, og Camilla og jeg har gjort vårt for demokratiet ved å troppe opp i valglokalet, i gymsalen på Eberg skole, og avlegge stemmer. Gode greier. Sist jeg stemte, i Stortingsvalget i 2013, forhåndsstemte jeg på biblioteket i byen, men det er noe eget med det å stemme på valgdagen, i sitt lokale valglokale. Som, later det til, som regel er i en gymsal. I allefall var det i gymsalen på Nordbyen skole første gang jeg stemte, her er det som sagt i en gymsal, og tilogmed i The Vote var det i en gymsal.

Jeg har forøvrig reflektert litt over dette med politikk og engasjement og slikt i det siste. I forrige uke stod det på NRK at Jan Arild Snoen (fra tankesmien Minerva) sier folk som ikke gidder å sette seg inn i politikk bør la være å stemme, hvorpå Marte Gerhardsen (i tankesmien Agenda) mente at dette var arrogant og elitistisk. Jeg må innrømme at jeg heller mot å være enig med Snoen her, og jeg gjør derfor en innsats for å holde meg sånn passe oppdatert på politikk, i allefall nasjonalt. Når det kommer til lokalvalget, derimot, må jeg innrømme at jeg er litt mer blank.

Heldigvis er det jo slik at man ikke lenger trenger å vite hvilke partier som mener hva, man trenger bare å vite hva man selv mener, og så kan de ulike nettavisenes valgomater gjøre jobben for deg. Jeg testet Dagbladet, NRK og Adressa, og selv ...

I år har jeg for første gang vært ganske tungt involvert i det årlige ritualet som, i allefall der jeg jobber, kalles høstjakta. Jeg jobber jo i det som kalles Instituttsektoren, og felles for de fleste instituttene i denne sektoren er at de driver i mer eller mindre grad med oppdragsforskning, og dermed er avhengige av å skaffe seg oppdrag. Og en ganske vanlig måte å skaffe seg et forskningsprosjekt er å søke Forskningsrådet, som i fjor delte ut 7.2 milliarder til ulike forskningsformål. Tradisjonelt er det tre årlige søknadsrunder til forskningsrådet, og den mest omfattende av disse har frist tidlig i september. Og det er altså denne som utgjør «høstjakta».

I andre nyheter kan jeg nevne at jeg nå har forelest kvantemekanikk i fire uker, og jeg må si det er morsomt å forelese igjen. Sist var våren 2011, da jeg foreleste Brukerkurs i fysikk for tredje og siste gang. Det er på mange måter en mer takknemlig oppgave å forelese et kurs på lavere nivå, brukerkurset er essensielt fysikk fra videregående for de som ikke skal bli fysikere, og det er dermed lettere å finne gode eksempler med kobling til virkeligheten og slikt. De fleste har en ganske grei intuitiv forståelse av en ball som spretter eller en lyspære og slike ting, mens de fleste er litt mer uklare når det kommer til energinivåer, egenfunksjoner og fermigasser og denslags. På den annen side, kvantemekanikk er jo et litt barskere fysikkfag, og studentene virker hyggelige og motiverte, så ...

Yesterday, a sad man decided that the best way for him to look serious and important was to step on what looked like too much fun. But who cares about him. I thought I'd tell you #whyIloveTerry Pratchett.


The Discworld is balanced on the backs of four elephants, who in turn stand on the back of The Great A'Tuin, a giant turtle moving slowly through space: There may seem to be little room for realism on the Disc. If you are imaginatively impaired, you may think it therefore follows that there is little of worth there. But literature can be at its truest when it is most honest about lying, and the fantastic setting is used as a space for the meeting of incompatible narratives, a collision of contradictory ways of thinking, which serve to give our patterns of thought a good shake. All while being delightfully funny. As is often the case in these situations, the cure for not seeing the point of Pratchett might be to read some Pratchett.

Stereotypes and narrative patterns form our expectations: certain things appear natural in one context, but not in another. The lazy attitude to such patterns would be to reinforce them by conforming to them: For a story to seem believable, the storyteller needs to follow the rules governing what seems plausible in a given context (hello, Hollywood). Bringing two incompatible patterns together, however, puts them both in play, thereby not only creating something new but also providing a ...