Ettersom jeg har tilbragt en del tid i Storbritannia siden Camilla flyttet hit for å begynne på mastergraden høsten 2006, har jeg fundert på om det hadde vært en god idé å prøve seg på litt bilkjøring. Ikke at bilkjøring i seg selv egentlig er en god idé, det er åpenbart bra å greie seg uten, men det er ikke til å komme unna at det åpner visse muligheter når det gjelder å besøke områder med svakt kollektivtilbud. Jeg har imidlertid alltid slått fra meg idéen, ettersom venstrekjøring virker veldig skummelt. Jeg har syklet litt i Edinburgh, i 2009, og det å sykle langs venstresiden av en vei er naturligvis ikke noe problem, men jeg merket fort at når jeg svinger 90 grader i et kryss er det veldig naturlig å time svingen slik at man legger seg pent inn i høyre felt etter krysset, og én eneste slik tabbe kan fort bli ganske lei når man kjører bil.


Nå skriver vi 2015, og jeg har blitt litt eldre og mer arrogant (eller selvsikker, som det heter på fint). Jeg føler meg også langt tryggere på dette med å skifte felt og slikt etter at jeg kjørte Interstate 405 forbi Los Angeles i rushtiden, i 2012, så tiden var kanskje moden for en ny utfordring. (Jeg ser at jeg nå muligens bruker et språk man kunne brukt om store bragder som å bestige fjell eller krysse Antarktis, men jeg tenker ikke ...

Årets høst ligger an til å bli en travel, men interessant tid. Jeg har nettopp takket ja til å vikariere som foreleser på Institutt for fysikk, for å forelese kvantemekanikk. Det er en stund siden jeg puslet med denslags selv, men jeg har egentlig tenkt lenge at det er den typen ting jeg burde repetere grundig. Det hører liksom med til dannelsen for en fysiker, føler jeg. Og nå får jeg altså en ypperlig anledning til å gå gjennom stoffet på grundig vis, og jeg får attpåtil betalt for det. Jeg har fått delvis permisjon fra jobb i den perioden det er forelesninger, så det blir en overkommelig arbeidsmengde, og jeg må si jeg ser frem til både å forelese og til å tilbringe litt tid på Gløshaugen igjen.

Han som foreleste faget i fjor, og som nå har sluttet (som er grunnen til at de trenger en vikar), inkluderte noe programmering i faget, og jeg var faktisk innom der i fjor for å holde en forelesning om Monte Carlo-integrasjon. Programmering som en del av undervisningen er noe jeg har begynt å brenne litt for de siste årene. Jeg prøvde å ta med litt programmering det ene året jeg foreleste som stipendiat, men jeg inkluderte det ikke som en integrert og obligatorisk del av kurset, så jeg ser frem til å gjøre dette litt mer skikkelig. Første forelesning er 17. august klokken 16.15 - 18.00, så det er bare å troppe opp om man føler for å få med ...

Siden omtrent i begynnelsen av mai, da jeg begynte skippertaklesingen frem mot eksamen i Klassisk transportteori, har jeg tenkt at diffusjon virker som et tema jeg kunne tenke meg å grave meg litt ned i, og da tenker jeg spesielt på turbulent diffusjon. Molekylær diffusjon blir det liksom ikke noe fres over. For eksempel, i innledningskapittelet i A First Course in Turbulence av Tennekes og Lumley, estimeres det at hvis man har et rom på 5 m x 5 m, og slår på en ovn i det ene hjørnet, ville det ta i størrelsesorden 100 timer for varmen å fordeles i rommet ved molekylær diffusjon, mens i virkeligheten tar det noe slikt som 100 sekunder. Grunnen er at ovnen setter luften i bevegelse, og skaper turbulente virvler som varierer i lengdeskala fra størrelsen på rommet og nedover til noen centimeter eller millimeter, og denne makroskopiske bevegelsen er latterlig mye mer effektiv til å transportere masse (og dermed varme) enn bare de tilfeldige bevegelsene til individuelle molekyler.

I transportteorien lærte vi om to ulike formuleringer av diffusjonsproblemet, Eulerformuleringen, og Lagrangeformuleringen, og vi lærte ligninger med kule navn, så som Fokker-Planck-ligingen,
\begin{align}
\frac{\partial}{\partial t} p(x, t) = -\frac{\partial}{\partial x} \mu p(x, t) + \frac{\partial^2}{\partial x^2} D p(x, t)
\end{align}
som beskriver tidsutviklingen til et konsentrasjonsfelt \(p(x, t)\), gitt en konstant driftrate \(\mu\) og diffusjonskoeffisient \(D\) (Euler-formulering), og Langevin-ligningen
\begin{align}
m\frac{\partial^2}{\partial t^2} x(t) = -\lambda ...

I går spaserte jeg rundt og kikket på ting og tang, og tilbakela nok sikkert 20 kilometer til fots. I dag har jeg derfor bestemt meg for utforske nærområdet litt, og tilbringe mer tid sittende på kafé. Jeg startet dagen med et par timer på Nelson the Seagull (ikke Nelson and the Seagull, som jeg opprinnelig trodde), og jeg kan ikke skjønne annet enn at det må være en av de beste kaféene i Vancouver. Kaffen er utmerket, men i tillegg har de et bakeri, med digre eltemaskiner og greier bakerst i lokalet, og brødet er muligens det beste jeg noengang har smakt. Befinner du deg i Vancouver vil jeg si det er obligatorisk å ta turen hit for å spise posjert egg på toast. Helt fantastisk. Ber du om en pourover coffee får du en kopp tilberedt i Chemex med et metallfilter de kalte Kone (altså cone, men med k), og jeg får inntrykk av at dette er ganske hipt (hipst?).

Jeg gjorde litt research, som jeg pleier når jeg er i en ny by, ved å google best coffee in Vancouver, og jeg fant et par lister som så ut som om de var kompilert av kompetente mennesker, og det viste seg videre at flere av stedene befinner seg rett i nærheten her. Og det virker i grunnen rimelig at Gastown har mer å by på enn dyre møbler og belastede mennesker. Jeg gikk videre til Timbertrain, som har et lokale som ser litt ut som en togvogn ...

Mandag morgen gjorde jeg noe jeg egentlig ikke setter spesielt stor pris på, nemlig å stå opp latterlig tidlig for å ta 06.15-flyet til Amsterdam. 20 timer senere landet jeg i Vancouver, hvor jeg befinner meg denne uken i anledning en konferanse. Flyet gikk fra Amsterdam klokken ett, og landet i Vancouver klokken to samme dag, så det var essensielt midt på dagen i 10 timer, som er litt interessant. Jeg spaserte litt rundt og så meg omkring, og jeg må si Vancouver virker som en trivelig by.

Jeg møtte for eksempel på en fyr som spurte om jeg hadde noen penger å gi ham, og jeg hadde bare $20-sedler, så jeg sa nei, men han var kjapt ute med et oppfølgingsspørsmål og så egentlig ut som en interessant karakter (han lignet på en måte litt på Johnny Depp, i Pirates of the Carrabean, bare at han gikk i en sliten dress og hadde hatt), så jeg småpratet litt med ham. Han spurte om jeg i stedet for å gi ham penger kanskje var interessert i å kjøpe litt "bud", noe jeg takket nei til, og han kommenterte at hvis jeg ikke var interessert i dop burde jeg kanskje ikke fortsette å gå i den retningen jeg var på vei, ettersom jeg da etterhvert ville komme til et litt tvilsomt område. I det hele tatt var det best om jeg holdt meg unna østsiden av Abbot Street. Jeg takket for tipset, og spurte om han kunne fortelle meg hvor ...

I dag avsluttet jeg semioffisielt vinterbadesesongen ved å delta på et fellesbad på Sjøbadet i morges klokken 10. Jeg har vanligvis ikke pleid å være med på så mange av fellesbadene som arrangeres, da det ofte kan være litt lang kø for å få dusje, men det kom en epost om det i går, og det var et eller annet med disse to setningene som overtalte meg:

Jeg åpner Sjøbadet for årets siste felles vintermorgenbad i morgen søndag kl. 10:00. Da er det flo og fine og regntunge forhold. Etter badet kan vi ta oss en morgenkaffe mens vi lar blikket hvile utover den vakre Trondheimsfjorden.

Spesielt ordet «regntung» hadde en effekt på meg, uten at jeg helt vet hvorfor. Det gir meg assosiasjoner til turer i Moldemarka og brett nummer 6 i Pilotwings for SNES, og jeg ser for meg lave skyer, men likevel ganske lyst vær, og akkurat passe lite regn. Sånn at man kan sitte ute med regnklær og drikke kaffe uten at man blir våt overalt og uten for mye vann i kaffen. Og aller best er det selvfølgelig hvis man har et lite tak, sånn som på verandaen på Skihytta i Molde, eller som på den ene overbygde benken på Sjøbadet.

I allefall, jeg slengte meg på sykkelen og dro nedover, og hoppet i vannet ca ti fem over ti. Jeg målte ikke temperaturen, men på fredag var det 8 grader, og jeg tipper det var omtrent det samme i dag. Grunnen ...

Jeg og noen kollegaer snakket litt om mulighetene som ligger i AUVer, her en dag, og dette er spennende greier. En AUV er en «Autonomous Underwater Vehicle», altså et fartøy som kjører under vann, og som i en eller annen forstand er autonom. Det kan være så enkelt som at den dykker ned, gjør målinger, og kommer opp igjen, eller det kan være avanserte greier med kunstig intelligens og whatnot som utfører avanserte måleprogrammer og tar videre avgjørelser basert på det den måler.

Uansett, i god fysiker-stil tenkte jeg «hvor vanskelig kan det egentlig være?», og bestemte meg for at her burde jeg prøve å utrette noe. Man får jo kjøpt mye rart av sensorer på eBay for en liten neve dollar, og etter at jeg kjøpte en pyboard føler jeg virkelig at verden ligger for mine føtter ettersom man slipper å forholde seg til C og headerfiler og faenskap for å leke med elektronikk.

For å begynne med noe som er bittelitt enklere enn en undervannsfarkost med kunstig intelligens tenkte jeg at jeg skulle lage meg en CTD, som er en dings som måler konduktivitet (og dermed saltholdighet), temperatur og dyp. Ved hjelp av en CTD som man senker ned i vannet med et tau eller noe kan man måle temperaturprofiler, og dermed kan man for eksempel dokumentere det man observerer når man hopper i havet, nemlig at temperaturen ofte er lavere like under overflaten.

I tillegg til pyboarden har jeg gått til innkjøp av en trykkmåler (går til ...

I dag hadde jeg en vaskeekte, skriftlig eksamen, i gymsal og gode greier, akkurat som i gamle dager, i faget Klassisk transportteori. Sist var våren 2009, da jeg tok Optikk. Jeg har hatt noen muntlige eksamener i mellomtiden, men det er ikke det samme. Det er noe eget med stemningen i eksamenslokalet, og kaffe på termos og matpakke og greier. Lurer på hvor lenge jeg kan fortsette å ta fag før folk ser rart på meg og lurer på hvorfor en gammel mann fortsatt er student. Jeg tror jeg satser på at det går greit så lenge jeg fortsatt blir spurt om legitimasjon på polet.

Uansett, det med å taktiske eksamensforebedelser er jo en kunst man etterhvert begynner å få et forhold til, og spesielt viktig er det naturligvis når man i praksis ikke har tid til å sette seg grundig inn i alle detaljer i pensum. Basert på tidligere eksamener laget av den samme foreleseren i andre fag vet jeg at han liker å gi oppgaver som er hentet fra ting han har forsket på (Såkalt «forskningsbasert undervisning». Veldig bra saker.). For eksempel ga han en eksamen om partikler som spres fra harde disker i magnetfelt, i faget Numerisk fysikk (men ikke det året jeg tok faget). Jeg var innom kontoret hans i går og spurte om noe annet, og da tenkte jeg samtidig at jeg kunne fiske litt, så jeg nevnte denne gamle oppgaven og kommenterte at den også kunne være relevant for dette faget, noe han var ...

Her om dagen ble jeg utsatt for kriminalitet. I god tro parkerte jeg sykkelen utenfor kontoret, der jeg alltid pleier å sette den, i likhet med sikkert 60 andre syklende kollegaer. Det var en søndag, og jeg var på kontoret omtrent fra elleve til fire, og da jeg kom ut igjen var jaggu setet borte, med setepinne, skjerm og baklykt. Meget irriterende. Tidligere i vinter ble jeg forsåvidt også utsatt for kriminalitet, men den gangen var det bare fremlykten min som ble borte. Jeg hadde en slik man fester med en gummihempe, og den kostet ikke mer enn 149 kroner, så det gikk forsåvidt greit, men jeg tenkte mens jeg syklet hjem at om jeg ble påkjørt av en buss fordi jeg ikke hadde lys foran hadde jeg blitt mektig irritert.

Uansett, denne gangen var det setet, etc., og det er omtrent ti ganger så irriterende som å få stjålet en lykt. Både fordi sete, setepinne, skjerm og baklykt koster omtrent ti ganger så mye som fremlykten som forsvant, og fordi det er minst ti ganger så irriterende å sykle hjem uten sete som å sykle hjem uten lykt. «Det kan da umulig være så ille», tenkte jeg, men allerede før jeg var ute av sentrum innså jeg at jo, det kan det.

Utover å være irriterende er det forøvrig også litt interessant å bli utsatt for litt lettvint, ufarlig kriminalitet. Jeg synes i allefall det er interessant å reflektere litt over hvordan jeg selv reagerer. Selv om ...

I* have now removed the winter tires from my bike. This means that I have officially survived a winter of cycling to work. Bow down before me.


In Trondheim I have always lived along the bus route which takes you to the university and to town. I have both walked and cycled to work, but on the whole the bus was my friend all through the Dark period.

This past year, that changed. And while I was happy cycling to work in the summer (a little less happy whenever the rain started), I was a bit apprehensive about how I would get to work in the winter. Tor suggested winter tires; I laughed. And then I bought winter tires. And I was fairly sure I would not make it to spring. Until I tried it.

As an aside, it should be noted that the municipality does not believe in pedestrians. And I suspeect that has somewhat the same effect as not believing in fairies. A few times this past winter I decided to walk to work; I have never been quite so close to death, I think.

But back to my main point: Winter tires are magical things. On the hardest, most slippery ice, they happily roll along in the right direction.

Granted, there are drawbacks. Salted snow is hellish, refusing to be packed and ending up giving the effect of cycling through flour. But you quickly learn to avoid those patches. And if push comes to shove you can ...