Føler det er en merkelig stillhet over Calcuttagutta, derfor skal jeg skrive en artikkel. Denne gangen i anledning et besøk fra en gammel bekjent, meitemarken Pontusulius Bernt.

For en meitemark tar det veldig lang tid å taste inn lange setninger, ikke minst en artikkel, derfor tar jeg på meg ansvaret for å videreformidle hans ord og meninger. Han kommenterer også at jeg har skrevet veldig få artikler og dette er en gylden mulighet til å skrive en til. Det har han sannelig rett i.

Men først litt bakgrunn; denne meitemarken, han liker best å bli kalt Bernt, bor i hagen utenfor min nåværende residens. Der bruker han mesteparten av dagen på internett, dessuten er han veldig glad i delikatessen Stratos. Han nekter bestemt for at min meget svingende internetthastighet har noe med dette å gjøre.

Nå lurer du vel på hvorfor ikke Bernt bruker dagen til bedre ting (den slasken). Jeg spurte han, stemningen ble amper. Men da jeg truet med å kutte han i to fortalte han meg at de ennå bruker slaver i meitemarkverden. Selv om dette er meget omstridt. Under den internasjonale meitemarkkonferansen i Eide, Norge, ble visse standarder satt for bruk av slaver, men flere detaljer fikk ikke ut av den.

Men Bernt kom fordi han reagerte sterkt på Camilla sin artikkel om julen. Han mener bestemt at julen er en meitemarktradisjon. Her argumenter han sterkt. I meitemarkverden har de en julenisse som leverer gaver til alle. Han kalles visstnok ikke julenissen, men Øddis, og bor ...

Det begynner nå å nærme seg en uke siden sist jeg skrev en artikkel. Som vi husker var det som skjedde at kun få timer etter siste eksamen begynte jeg å føle meg uggen, og dagen etter var jeg enda uggnere. Jeg lå stort sett på sofaen hele uken, og orket ikke å ta meg til noe før på fredag. Da var jeg fortsatt ikke frisk, men tok et par paracet, og dristet meg en tur til byen for å handle et par gaver, og innom skolen for å tømme ut kaffeskvetten jeg alltid setter igjen i koppen min.

Lørdag måtte jeg så manne meg opp fra tidlig på morgenen, så jeg fikk pakket, og denslags, og så kom vi oss til Molde. Jeg hoppet nesten rett til sengs da jeg kom hjem, og sov tolv-tretten-fjorten timer. Da jeg våknet i dag morges følte jeg meg akkurat slik jeg gjorde på fredag, det vil si friskere. Men på fredag stresset jeg rundt og dro til byen og denslags, og se hva som skjedde. Jeg ble værre til lørdag. Derfor har jeg i dag tenkt å tilbringe dagen i hjemmet, og slappe av til krampa tar meg. Jeg har forresten fikset trådløst nettverk her også nå, så da er det jo en breeze å chille på senga med laptop.

Hittil i dag har jeg sett tre episoder av Canada på tvers med Lars Monsen, som er et meget barskt program. Anbefales for alle som liker å se menn med bart slepe ...

Undertegnede samt mine reisekumpaner Kristine, Eivind og Anders skulle fly hjem fra Oslo i dag morges - avgang var satt til 08:15. Den gang ei, sa damen over høyttaleranlegget. Det hadde skjedd noe krøll med flyvemaskinen vi opprinnelig var tildelt, og vi måtte vente på et ledig fly. Ja ja. Eivind tenkte nok sitt om tapt søvn - muligens var han ikke alene om de tankene heller. Det som er sikkert, er at jeg gjerne skulle hatt litt mer søvn i morges nå, klokka 12:40 på ettermiddagen, men jeg foregriper historien.

Fly fikk vi etterhvert, og omtrent 09:07 var vi i lufta og på vei mot Molde. Jeg ante fred og ingen fare inntil vi begynte nedstigningen mot Molde og verden utenfor var meget grå og ugjennomtrengelig. Dette vedvarte en god stund, og jeg lurte i mitt stille sinn på hvor høyt vi egentlig var over bakken. Lettelsen var følbar når jeg endelig så noen fjelltopper; litt sikt er det da! Morroa var imidlertid akkurat i ferd med å starte.

Nedstigningen ble nemlig preget av turbulens. Jepp, helt gratis berg- og dalbane. Dette er spesielt spennende når man kjører sammen med Kristine, da hun ikke har et godt forhold til transportmidler uten en frontrute hun får kikke gjennom. Vel vel, litt turbulens og kvalme skal vel gå greit, tenkte jeg. Så begynte det virkelig å bli interessant. Siste del av innflyvningen begynte, og turbulensen tiltok. Under denne delen av flyturen er jeg ...

Da jeg var mellom tolv og fjorten år gammel, leste jeg flere av Erich von Dänickens bøker. Jeg syntes det var morsomme spekulasjoner, men etter å ha pløyd gjennom et par av dem, tok jeg ham aldri alvorlig. Dessverre er ikke alle som meg. Og ganske mange er som Däniken.

Tor har jo allerede skrevet en utmerket artikkel om Hutchison-effekten, som faller inn under den mer fysikk-orienterte versjonen av pseudovitenskap. I dag kom jeg imidlertid over en riktig stygg "top ten"-liste som gikk mer inne på mine enemerker som tidvis historiestudent.

Denne underkategorien i det pseudovitenskapelige universet kalles kulturarkeologi (Pseudoarcheology på engelsk). La meg sitere en forskning.no-artikkel hvor Bjørn Are Davidsen uttaler seg om kulturarkeologi:

"– De har sett lyset etter at noe har klikket i hodet på dem, i den forstand at noe har klikket på plass; de har sett et mønster i historien. De tolker alt bevismateriale ut fra dette mønsteret, og alt bevismateriale som ikke passer inn i mønsteret blir avvist eller oversett. Kultarkeologer er sjelden interessert i data, for teorien deres er jo riktig likevel! sier Davidsen.

Kultarkeologi blir med andre ord en “arkeologi” med fullt fravær av normale forskningsmetoder. En form for forskning der konklusjonen kommer først og så følges opp av leting etter bevismaterialet. Og slik kan man få de merkeligste påstander."

Jeg har som alle her vet lenge irritert meg over at Dan Browns bøker i det hele tatt ble publisert, og i enda større grad over at de leses. Dette skyldes ...

Endelig er den her, den etterlengtede oppfølgeren til posten hvor jeg fortalte om vepser på rommet mitt og lovte bilder fra herligheten. Dere kan nå trekke pusten dypt igjen, etter å ha holdt den i ikke mindre enn 115 dager, noe som tilsvarer sånn cirka 165600 minutt. Det er, ikke overraskende, faktisk verdensrekord. Kom igjen! Gi deg selv et godt klapp på din favorittskulder.

Alt i orden? Da kan vi fortsette. Det hele startet altså i august, eller mest sannsynlig så startet det allerede i juni, rett etter at jeg hadde dratt hjem for sommeren. Da var det sikkert en eller annen dritlur veps som fant ut at høyt oppe på en av de hundre blokkene oppe på Moholt så var det et åpent vindu. Han samlet gjengen og viste frem det nye lokalet. Perfekt! skrek sikkert den helvetes vepsedronninga mens huns mesket seg på hva nå enn vepsedronninger spiser. Det er helt sikkert noe vanvittig gyselig. Best å ikke tenke mer på dét.

Seasons change, time passes by. As the weeks become the months become the years

Jeg kom, som dere kan lese her, hjem til et rom fylt med veps. Det var "not cool". Her skal dere for første gang se bilder av hvordan det så ut.


Den forbanna vepsen hadde altså laget bol på rommet mitt. Gonna have a bad time. Det var det jeg tenkte.


Her er et nærbilde. I alle fall nærere enn det første.



Nei, det der er ikke vepsedronninga. Det er meg, og ...

Jepp fra i dag av har jeg også juleferie™. (Egentlig skulle det stå "juleferie™" i tittelen også, men alas. Det gikk nok ikke. Den eneste trøsten er at Systemutvikleren gnir sitt fjes i grusen og beklager på det dypeste at forfatterfelt og tittelfelt nå inneholder et eller annet spesialtegn som ikke er godkjent. Are: Du kan herved regne deg selv som kontaktet.) Så nå er det ikke bare Jørgen som kan gå bonanza og poste artikler over hele stedet. Nå skal jeg lære meg å integrere, jeg skal se alt som finnes av Babylon 5, jeg skal chille og lage bra mat, jeg skal trene, jeg skal lese bøker og jeg skal ta bilder. Slik jeg pleier å skulle hver ferie. Og hva skjer? Jo, jeg tror jammen jeg er i ferd med å bli syk. Er det ikke typisk?

Nei, det er faktisk ikke særlig typisk. Jeg pleier da slett ikke å bli syk etter eksamen, så dette er en relativt ny opplevelse for meg. Men jeg har jo vært syk før, naturligvis, så jeg kan jo drillen. Tenker jeg laller ganske tidlig i dag. I morgen lurer jeg på om jeg skal stikke en tur innom skolen. Men jeg vet ikke om jeg tør, for den ene sivilingeniøren vil nesten garantert rope og skrike om at jeg har ferie og bør pelle meg hjem. (Det frister imidlertid en smule, for da kan jeg spise middag med de andre, smile mye hele tiden, pushe for lange kaffepauser, og endelig ...

(Hele denne posten bør leses "in the voice of Tor").

En er en og to er to
Vi hopper i vann
Vi triller i sand
Sikk sakk
Vi drypper på tak
Tikk takk
Det regner i dag
Regn, regn, regn, regn.

I går forsvant snøen like fort som den hadde kommet, og ikke nok med det. Neida, nå skulle det bli varmt også. Relativt varmt. For det er jo tross alt desember. Fem grader celsius i desember må sies å være en bra temperatur. Nå om dagen ser jeg mange nitriste fjes over alt i Trondheim og jeg kan ikke unngå å tenke at det er på grunn av det ufyselige høstværet. Høsten skulle liksom ha stukket av for denne gang og overlatt været til vinteren. Den gang ei.

Høsten lurte oss alle og vendte sterkt tilbake for noen dager siden. Et riktig jerngrep ser det ut som om den har festet omkring midt-Norge. Vi gruer oss, som de sier på UFFA. Han "I can't believe it's not gay"-værmannen på TVN kunne forklare oss at etter den industrielle revolusjon så har årstidene begynt med fleksitid og forbindes ikke lenger med måneder, men med følelser. Ordet vinter er ikke et samlebegrep for vintermånendene, etter min mening, den definisjoner er for pedanter, sier han. Høst er det vi forbinder med høst. Derfor er det fullt ut legitimt å kalle dette høst eller eventuelt sommer, om man ønsker.

Kjuddaviggudda har intervjuet noen alkoholiserte fjellaper angående hva de synes om høsten ...

Dette er navnet på Jasons (også kjent som John Arne Sæterøy) nyeste verk. Jason er født og oppvokst i Molde. Det han er mest kjent for er vel tegneseriene hans. De blir utgitt av JIPPI forlag her i Norge (de samme som gir ut bladet Forresten), de fleste under navnet mjau mjau.

De av dere som kjenner til Jason fra før av tenker kanskje helst på vittige dyrefigurer i form av mennesker og en spartansk tilnærming når det gjelder tekst. Noen av dere har kanskje sett stripene hans, Mjau Beibi, i Larsons Gale Verden og Dagbladet, og dersom dere leser Morgenbladet på fast basis har dere fått med dere at Jason nå for tiden vikarierer for Inga Sætre (som også er en norsk serietegner). Dette med mangel på tekst i fortellingene er kanskje det mest spesielle med Jasons teknikk, og han bruker det for hva det er verd.

Likvel; Jason spiller på et vell av fortellerteknikker, og noen av de er nokså krevende for leseren. Tidsforskyvninger og drømmesekvenser er noe av det han benytter seg av. Dette er kanskje ikke svært krevende i seg selv, men når det ikke sies et kløyva ord og det ikke fortelles at det er en drøm eller at det er et hopp i tid, da kan det fort bli vanskelig å henge med i svingene. Likevel er Jason noe av det bedre jeg har vært borti når det gjelder tegneserier. Jeg har lest alle mjau mjau-utgivelsene, og jeg storkoste meg med den noe ...

Don't worry, spiders,
I keep house
casually.

Vel, nå har jeg endelig gjort meg ferdig med fire av fem eksamener, og har med det greid å produsere 37,5 studiepoeng så langt dette semesteret. Forhåpentligvis. Men hva nå? Det er spørsmålet. For jeg har fortsatt en oppgave som skal leveres 6. januar og den har jeg ikke begynt på en gang. Det er, for å være nøyaktig, egentlig 5 oppgaver som skal løses. Alle er relatert til forming og da i hovedsak tegning. Dermed har jeg bestemt meg for å ta det hele med verdens største ro. Så nå skal jeg bare slappe av resten av tiden i Trondheim før jeg drar hjem til jul og alt det der. Sushi i morgen kan bli et av høydepunktene dette semesteret. Det begynner å bli en stund siden siste jeg spiste sushi. Faktisk var det ingen av de som ble med med til London som hadde lyst på sushi, så jeg endte opp med å spise sushi til lunsj et par dager, men det teller ikke. Det er ikke skikkelig sushi med mindre den er fersk. Så, sett bort ifra de gangene i London for vel to måneder siden, er det om lag ett år siden sist jeg spiste sushi. Det er en mild overdrivelse, men det var snø ut den gangen, så det er nærme nok. Hvor er det så jeg vil hen med alt dette pjattet? Jo; sushi er kjempegodt og alle burde spise det mye oftere. Derfor tok ...

Jeg er i Oslo på besøk hos søskenbarnet mitt, Monica. Jeg er i ferd med å revurdere mitt bilde av byen. Ikke bare finnes det en bokhandel med flere gode engelske bøker enn hele Trondheim til sammen, men mens man går fra den ene bokhandelen til en annen kan man komme til å snuble over nobelprisvinnere. Og andre kjendiser.

Det var jo som kjent nobelprisutdeling i dag. I morges, faktisk, men det gikk jeg glipp av fordi jeg hadde engelsk-eksamen på det tidspunktet. Mohamed ElBaradei og IAEA er altså i Oslo. Idet vi gikk forbi Grand Hotel la vi merke til store mengder sorte biler og litt presse og politi.

Klokken var ti over halv fire, og vi tenkte at om vi stilte oss opp litt på siden av pressegjengen (som vel egentlig besto av en fire-fem stykker og en liten mann med en linse som var nesten like stor som han selv og som hadde et eget stativ til støtte. Linsen, altså, ikke mannen) og tenkte at vi kunne jo vente og se om noen store mennesker (nærmere bestemt ElBaradei) kom ut. Tiden gikk.

Klokken ble fire.
Vi så Yoyoma, som jeg faktisk gjenkjente, en kjent cellist som jeg tror underholdt ved utdelingen i dag. Han kom ut av en stor taxi med celloen sin og ga taxisjåføren en gave.

Klokken ble noe over fire.
Plutselig dukket det opp en gjeng fjortiser der, og alle mine fordommer fikk seg en kakk. Siden når begynte blonde jenter med trange bukser ...