Er du fortsatt en av dem som laster ned musikk kompisen din har laget, og andre store filer som er tillatt for alle å laste ned, ved hjelp av BitTorrent? Da er du i såfall so last year. Etter at en mann i Hong Kong ble arrestert, og risikerer opptil fire års fengsel for å ha lastet opp Miss Congeniality har de fleste innsett at det er for teit å bli dømt til å betale store summer for å laste om kjipe filmer.

Det er jo i grunnen litt synd, ettersom konseptet bak BitTorrent er intent mindre enn genialt for spredning av store filer som mange vil ha. Ved at filene deles opp i små pakker tilbyr man de pakkene man allerede har lastet ned til andre mens man selv laster ned resten, for å få en komplett fil. Ganske smart, men det er vel ikke så mye annet enn filmer og spill og en og annen linux-distro som kommer i store filer mange vil ha.

Den mest populære nedlastingsdingsbomsen i Sør-Øst Asia nå om dagen heter eDonkey. Hva er eDonkey, spør du kanskje nå? eDonkey.com gir svar:

eDonkey is the most advanced file sharing application around. It is a completely decentralized peer to peer network. It allows you to trade any type of file, mp3s, video, images, software, etc. It runs on Windows, Mac OS X, and Linux.

Så da vet du det. Med andre ord ingen grunn til å betale store bøter med BitTorrent, når du helt gratis kan bruke det mest avanserte fildelingssystemet på planeten. Kjøp dine eDonkey-t-skjorter her.

-Tor Nordam

På FN-dagen i dag er det 60 år siden FN ble opprettet, etter at de fem permanente medlemmene av sikkerhetsrådet, og de fleste andre av de opprinnelige 51 medlemslandene hadde ratifisert avtalen de signerte 26. juni samme år. 60 år er en bra alder, men mange spør seg om jubilanten fortsatt er ved god helse.

Bush invaderte Irak uten FN i ryggen, og signaliserte med det at han ikke opplevde godkjennelse fra det internasjonale samfunn som spesielt viktig. Han utpekte også en ny FN-ambassadør som har sagt at FN kun har vært effektive når de har vært benyttet som et verktøy for USAs utenrikspolitikk, men at du ikke tar med spaden din på viktige avgjørelser, selv om den er nyttig. Vår egen Torbjørn Røe Isaksen kan bekrefte i bloggen sin at Bolton har et poeng:

Man blir raskt slaatt av Boltons poeng her borte. FN er en snakkeklubb. Selv blant ungdomsdelegatene, som tar stolthet i aa vaere annerledes, unge og opproerske, degenerer enhver samtale raskt til debatter om detaljer. Paa kveldsmoete i gaar brukte vi nesten en time paa aa avgjoere moetetidspunktet for dagen i dag. Jeg trodde jeg skulle kjede meg i hjel. Bolton har rett. FN er en snakkeklubb, et slags internasjonalt politisk talkshow hvor ledere og byraakrater faar fremfoere eviglange monologer om allverdens gode intensjoner.

Det er imidlertid mange som har tro på FN. Det er ikke mer enn fire år siden sist organisasjonen fikk Nobels Fredspris. Hvis man regner med priser til underorganisasjoner er det femte ...

Etter å ha glemt helt av denne tullekonkurransen, har jeg nå bestemt meg for å komme med resultatene og svarene. For dere som har glemt hva dette dreier seg om, så finner dere pørsmålene her. Dette ble til og med en liten prøvelse for meg selv, siden det nå er flere måneder siden jeg måtte svare på spørsmål som dette. Det har også ført til at jeg har glemt navnet på spesialproduktene i oppgave 15. Vel, sånn kan det gå.

1) Mest sannsynlig har herderen gått ut på dato. det er ikke ubegrenset holdbarhet på slike ting, selv om en kanskje skulle tro det.

2) Blæring, enkelt og greit. Malingen skinnherder. Den tørker utenpå, men er fortsatt våt under. Tørrstoffene i malingen gasser, slipper ikke ut og skaper blærer.

3) Fjern all løs maling og rust. Vask med et avfettende middel, gjerne et alkalisk vaskemiddel. Siden taket er tidligere behandlet så slipper du å bruke syregrunning. Smør først på en rusthindrende grunning, og ha så på et toppstrøk av ønsket maling, som regel står valget mellom matt eller blank maling. F.eks. kan man bruke Arcanol som grunning og Bengalack som toppstrøk. De fleste malingsprodusenter har sine egne system for blikktak.

4) Nei, det er ikke anbefalt. Linoljmaling er mer diffusjonsåpen enn alkydoljemaling. Siden linoljen gasser mer eller mindre konstant (den gjør ikke det, men på varme dager starter fordampingen) vil ikke gassene slippe ut om man har den mer tette alkydoljen utenpå, og man får blæring og flassing. Gonna ...

Forrige lørdag var jeg på min første ”live” opera,
så jeg skrive en liten anmeldelse fra denne.

Operaen het, som dere kanskje skjønner, ”Cavalleria Rusticana”. Operaen er skrevet av Pietri Mascagni og har bare en akt.


Handlingen som beskrevet i programmet, er klassisk kjærlighet- og sjalusidrama.

Hovedpersonene er som følger:
Santuzza
Turiddu
Alfio
Mama Lucia og
Lola.


Turiddu og Lola lover hverandre kjærligheten før Turiddu drar ut i krig. Lola gifter seg, selvfølgelig, med Alfio mens Turiddu er i krigen, når han kommer hjem tar han Santuzza til kone, for å prøve å komme over Lola, noe som selvfølgelig ikke fungerer. Santuzza er hodestups forelsket i Turiddu.

Turiddu og Lola tar opp deler av det gamle kjærlighetslivet når han ikke klarer å styre seg, Santuzza får snusen i dette og setter Alfio opp mot Turiddu.

Her må jeg komme med en personlig kommentar:
Dette er høyt ulogisk, utfallet for Santuzza blir i alle tilfeller negativt. Hvis Alfio dreper Turiddu, så er jo det lite sannsynlig at Santuzza og Turiddu forblir et par. Hvis Turiddu dreper Alfio, så er det ingen som kan stoppe han fra å få sin elskede Lola.
Det beste når det gjelder logikk å kjærlighet er og følge oppfordringen fra ”Hitchhikers guide to the galaxy”.*

Moren til Turiddu, Mama Lucia, kommer inn som støttekontakt i ny og ne.

Det går som det må gå, og Turiddu puttes i pennalet.
Dette var historien i korte trekk, det er kanskje viktig å få med seg at handlingen finner sted ...

Etter å ha hørt ferdig The Goblet of Fire på lydbok, bestemte jeg meg for å ta fatt på Robert Jordans siste klump - Knife of Dreams. Det har vist seg å være en blandet opplevelse. Mens Ildbegeret leses av Jim Dale, en brite, er Knife of Dreams opplest av to amerikanere - Kate Reading og Michael Kramer. De er et ektepar, faktisk.

Det å gå fra Jim Dales dynamiske, svært-så-britiske lesestil til Michael Kramers monotone, amerikanske stemme kan best sammenlignes med å først spise et skikkelig grovbrød med nugatti og banan på -nam! - for deretter å innta ukegammelt kneippbrød. Uten pålegg. Selv om spenningsmomentet i Ildbegeret var fraværende, i og med at jeg har lest boka, var den utrolig mye mer interessant å høre på. Reading og Kramer bytter på å lese avhengig av hvilken tråd i historien man følger, uten at det hjelper nevneverdig. Reading er riktignok ikke fullt så monoton som sin ektemann.

Nå skal jeg ikke feie under teppet at historien i Knife of Dreams i seg selv er mindre underholdende enn Ildbegerets. Det er grenser for hvor mange ganger man kan høre beskrivelser av furtne Aes Sedaier som retter på skjørtet mens de holder maska under kontroll, til tross for den sydende uroen de føler innvendig. Jeg blir lettet hver gang det skjer noe som faktisk bringer historien fremover, og overrasket når Jordan dropper å beskrive noe som skjer, men istedet bare lar oss få vite om det i etterkant. "Hva?? Slapp jeg å høre det?!" Dette ...

I dag føler jeg meg litt lat, så jeg tror jeg bare poster et reisebrev jeg skrev for ett år siden da jeg var i Molde en tur på høsten og later som om jeg har skrevet det i dag. Dette skyldes delvis at jeg hadde skrevet en forholdvis fin begynnelse på en artikkel i sted, men så forsvant alt på grunn av det Torgar ville kalt et problem mellom tastaturet og stolen. Men her kjører vi på med reisebrev:

Reisebrev fra Molde

Den opprinnelige grunnen til at jeg dro til Molde var for å dra på slektstreff med slekta til Camilla. Dette var ikke noe jeg så frem til, for jeg har møtt litt av slekta før. Dessuten innrømte Camilla at hun også synes det var skummelt, og det gjorde meg ikke tryggere. Derfor var jeg ganske fornøyd med at vi ble enige om å gå på et høyt fjell nesten med en gang vi kom frem. På vei opp på fjellet så vi kyr.


Jeg var ikke redd, fordi bonden på jobb har fortalt at trikset med kyr er Respect! En gang var det en ku som kom løpende mot han fordi han hjalp en kalv som sto fast i et myrhull, og da satte bonden fra seg kalven, og løp mot kua mens han veivet med hendene og ropte ”Nå kommer jeg å tar deg, din gammelerik!” og da måtte kua gi seg.

Etter å ha gått forbi kyrne og oppover et stykke fikk vi nokså kurant ...

Vi har gjort noen små endringer i koden til Calcuttagutta. Den tydeligste endringen er spaltistlisten. Hvis du sitter med haka i fanget akkurat nå kan du trygt løfte den opp igjen - du kan fremdeles poste artikler. Meeen - med mindre du er en av de fem som har postet flest artikler eller har postet en artikkel i løpet av de siste 14 dagene er du ikke listet i spaltistlisten.

Denne endringen ble gjort fordi jeg synes det så litt usmart ut med ørten spaltister i lista, hvorav noen få er aktive. Jeg vil understreke at dette er et forsøk i første omgang, og vi vil gjerne ha tilbakemelding på hva dere synes. Burde grensen være 30 dager siden siste artikkel? Er vi idioter? Vil du tilbake på lista?

Ellers prøver jeg også å få til en løsning på problemet hvor man bruker så lang tid på å skrive inn en artikkel eller kommentar at man blir automatisk logget ut når man prøver å lagre den. Nå skal du få beskjed om at du har blitt logget ut sammen med teksten du sendte inn, så kan du bruke copy/paste til å hente den tilbake. Denne løsningen testes nå. Forøvrig er denne timeout-tiden 24 minutter, i teorien.

Ellers er det stort sett små endringer, men jeg er litt aktiv rundt koden igjen nå, så kom gjerne med forslag hvis dere brenner inne med noe. Se Ønskeliste for Calcuttagutta først, så unngår dere å hoste opp gamle forslag. Det er også mulig at det dukker opp litt feil rundtomkring som følge av endringene som er gjort, fint om dere sier ifra i så fall.

Forkjølelse er ganske teit. Særlig det stadiet jeg er i i dag, der man ikke kjenner noe særlig til smak. Det er grunnsmakene det går i faktisk. Jeg oppdaget det i dag morges da jeg skulle sette meg ned og nyte en fersk baguette, bakt på ekte vis, med Hervik syltetøy. Jeg ble temmelig deprimert, da jeg oppdaget at den smakte som ingenting med sukker på. På sånne dager er det greit å huske på at det finnes noen som har det værre. Arne for eksempel.

Arne sendte oss i Trondheim et brev i kode, og jeg sendte et tilbake. Først krypterte jeg fire linjer med tekst, med hver sin Cæsar-skift. Så lagde jeg en nøkkel som skulle fortelle hvor mange plasser alfabetet var forskjøvet, og så krypterte jeg de fire nøklene med RSA, postet min offentlige nøkkel på profilen min, og sendte brevet.

Etter å ha brukt en del timer på dette begynte Arne å lure på hvorfor han ikke fikk noe fornuftig, og tok kontakt for å sjekke noen av verdiene som dukker opp i mellomregningene, og jommen viste det seg ikke at jeg hadde gjort en feil da jeg regnet ut halvparten av min offentlige nøkkel. Moralen i dette er at om du skal sende brev i kode bør du være temmelig sikker på at den lar seg løse, hvis ikke vil dine venner kaste bort timesvis på å rive seg i håret og stirre på en side full av ubrukelige tall, og da får du ikke ...

Etter å ha sett at Tor har byrden av å bære nesten hele Calcuttagutta på sin smale rygg, forstår jeg at det er på tide at jeg river meg vekk fra min konstante lesing av et komplisert pensum og bidrar med noen gode ord til calguttafellesskapet. Nå som Tor har nominert oss i kategorien Politikk/nyheter, som helt klart er det logiske valget, så føler jeg at jeg må bevege meg vekk fra min tidligere stil om å skrive om hor og drikke, og heller konsentrere meg om den politiske hverdagen i Norge.

Som vi alle vet fikk vi på mandag en ny regjering. Og dette var jo egentlig en lykkens dag for meg som hadde sjenerøst gitt min stemme til arbeiderpartiet. Lykken ble jo da enda større når jeg fant ut at vår alles Kristin Halvorsen skulle bli finansminister. Endelig får vi en politiker som er overkvalifisert til denne jobben. Og det er bra å tenke på at alle de som studerer kriminologi eller sosialpedagogikk en dag kan ha kontroll over Norges store sparebøsse.

Men hvis ikke dere føler at det er godt nok, vil jeg bare si at alle som har vært politiker i over 20 år har kompetanse til å gjøre hva som helst. For eksempel ville jeg gjerne hatt med Bondevik på en øde øy, han kunne ha operert meg hvis jeg fikk problemer med blindtarmen. Han kunne bygd radioer ut av kokosnøtter slik at vi ikke skulle være uten P1 og P2. Og han kunne ...

Jeg snoket litt rundt i listene over nominerte blogger på dagbladet.no, for å se hva vi hadde å forholde oss til. Jeg begynte med å kikke litt på www.lordx.org, som virket litt småfestlig. Derfra fulgte jeg en link til www.imperfektum.net, og videre til Dagens onde kvinner. Allerede her begynte jeg å ane ugler i mosen, og litt undersøking viste at jeg hadde rett. Det viser seg at det eksisterer en blogg-klan, der alle sammen linker til hverandre.

Det som er forskjellen på oss og dem er at denne blogg-klanen består av mange bloggere med hver sin blogg, mens vi er mange bloggere som skriver i en felles blog. Dermed er vi større og sterkere, og kan herske, mens de andre vil falle fra, en etter en. Hohoho. Dessuten har vi de feteste t-skjortene.

En annen ting jeg kom over er bloggen til Torbjørn Røe Isaksen, som var litt gøy. Jeg har jo sett denne mannen på TV, og jeg vet at han har en button med påskriften "Sosialist? Så trist.", og han er naturligvis grundig dømt allerede, men det kan jo være greit å lese noe han skriver selv også, når han formodentlig har bedre tid til å tenke seg om enn på TV. Jeg sakser en liten dings fra før valget:

Her er mine fem beste argumenter for å stemme Høyre. Helt personlig, og totalt utenom Høyres strategi og manualer:

1. Grunnsynet. Konservatismen. Et samfunn trenger balanse mellom stat, marked og det sivile samfunn ...