Hundrevis av flasker med øl. Det er det jeg pleier å si til folk som forteller at de tar lappen. «Lappen? Hva skal du med den? Tenk så mye øl du kan kjøpe for de pengene.» Jeg har foreløpig ikke vunnet frem noe særlig med dette synet. Og det er jo greit nok, på en måte, for jeg støtter jo ikke akkurat overdreven øldrikking. Men jeg støtter ikke overdreven bilkjøring heller, så det går kanskje ut på ett.

I jula fikk jeg forresten høre at det har blitt pervo-dyrt å ta lappen. Jeg tror jeg (og alle andre som kjørte på samme kjøreskole) brukte rundt 15-17.000, som var mye, mens Tore og Trond brukte rundt 8-10.000 eller noe slik. Jeg mener å huske jeg hadde 17 vanlige kjøretimer, i tillegg til de obligatoriske spesialtimene. Nå er det visst obligatorisk med en hel hurv kjøretimer, og noe i overkant av 30.000 er nå regnet som billig for å ta lappen. Ganske drøyt. Ikke akkurat i tråd med den generelle prisstigningen i landet.

Uansett er dette min artikkel nummer 600, og det er jo ikke så verst. Det er ganske mange faktisk. Jeg tenker av og til på dette med fremtiden og slikt i forbindelse med denne skrive-hobbyen. Vanligvis har jeg et litt anstrengt forhold til fremtiden. Særlig om morgenen. Når vekkerklokka ringer og det er kaldt på gulvet er det på en måte fremtiden som kommer for å ta meg. Ganske kjipt. En gang jeg slepte meg opp altfor tidlig en kald morgen husker jeg at jeg tenkte «Helvete, kan dette virkelig være nødvendig? Jeg stod jo opp i går.»

Men når det gjelder artikkelskriving er jeg egentlig spent på fremtiden. For eksempel på hvor lenge jeg kommer til å fortsette å skrive fast, og på om jeg noen gang kommer til å kunne bruke dette til noe fornuftig. Hvis jeg noen gang skulle søke på en jobb som går ut på å skrive uformelle tekster ville jeg jo ha et ganske stort materiale tilgjengelig som eksempel, men jeg har vanskelig for å se meg selv i en slik situasjon.

En annen ting med fremtiden og fortiden og andre store greier er dette med dagbok. Jeg har aldri skrevet dagbok, men jeg har begynt å innse at det har noe for seg. Det er ganske underholdende å kunne gå tilbake å se over hva jeg har drevet med nesten hver dag de siste to årene, selv om jeg naturligvis ikke alltid skriver sånne dagen-i-dag-artikler. Det er rett og slett ganske ok, så jeg kan i grunnen anbefale spaltist som hobby.

Forøvrig kan jeg nevne at jeg har vært på Starbucks i dag. Det er omtrent fem og et halvt år siden sist, og jeg tror jaggu det blir noe lignende til neste gang. Vi kjøpte hver vår medium (Grande) kopp vanlig kaffe. En slik kaffe var omtrent like stor, like dyr og like kjip som to kopper fra SiT, og den kom dessuten i pappkopp, selv om vi skulle sitte der å drikke den. Nå i sted leste jeg forresten litt om Starbucks på Wikipedia, og det viser seg at de har navnsettingsregler for de ulike kaffedrikkene sine som er nesten like omfattende som IUPACs regler for navnsetting av organiske molekyler. Regler for i hvilken rekkefølge man skal nevne de ulike «modifiers» og slike ting. Jeg føler en viss trang til å lære meg systemet, men jeg motstår.

Bortsett fra å drikke kaffe har jeg også spist et fantastisk smørbrød med pesto, semi-soltørkede tomater og mozarella, gitt litt penger til en mann som var ganske flink å spille fløyte, samt studert litt. Jeg føler at det virker ganske bra dette med å vite at veilederen min kommer til å denge meg om jeg ikke jobber hardt. Det er i alle fall det jeg forsøker å lure meg selv til å tro. Egentlig tror jeg nok han praktiserer ansvar for egen læring i større grad enn noen av de institusjonene som liker å hevde at de gjør det.

Til slutt burde jeg egentlig trekke frem noen av artiklene som har vært skrevet siden sist jeg skrev en slik rundt-tall-artikkel, men jeg tror jeg skal gjøre en vri. I stedet akter jeg å spørre deg, kjære leser, om ikke du kan nevne en artikkel du synes er ekstra lesverdig. Hvis alle trekker frem en artikkel, samt sier noen ord om hvorfor, kan jo dette bli en riktig god mimrestund for oss alle. Det kan være en artikkel fra hele arkivet vårt, så det burde være mulig for alle å finne en de liker. Jeg har ikke overvettes store forhåpninger til slike leser-involvasjonsprosjekter, for det er jo til tider en slapp gjeng vi har å gjøre med her, men jeg prøver likevel, og kanskje noen vil føle seg truffet når jeg avslutter med å kalle dere slappe.

-Tor Nordam