Are postet forleden en link i lynforumet, som ledet til en kronikk av "Norges fremste filosof og samfunnsforsker internasjonalt", Jon Elster. Min umiddelbare reaksjon var at hvis dette var vår fremste representant, følger jeg virkelig at han har rett i at det står dårlig til med humanoira i Norge.

Den første delen av artikkelen hans er rettet mot norsk forskningsfinansiering, hvori det sentrale poenget hans later til å være at fordi Norge er et lite land, og ikke USA, er vi dømt til å ha dårlig forskning, for på den ene siden har vi så få mennesker at statsstyring av forskningsfinansiering ikke har noen reell effekt, og på den annen side må det bli nytteforskning fordi forskerne ikke er troverdige når de argumenterer for fri grunnforskning.

Kvaliteten på norsk forskning er altså truet av statsstyring. Jaha. Greit nok. Denne delen av artikkelen er i grunnen ikke lang nok til at han kan fremføre noen argumenter i noen retning, og det gjør han da heller ikke.

Den andre store trusselen mot norsk forskning slik han ser det, later til å være at folk ikke gjør som han sier.

Jeg må tilstå at mens den første delen av artikkelen etterlot meg med en noe utilfreds følelse, var det den andre delen som virkelig gjorde meg opprørt og sint. Jeg vet ingenting om Eisenstadt, siden jeg ikke studerer statsvitenskap (jeg har for ordens skyld ikke hørt noe om John Ferejohn eller Adam Przeworski heller, som er dem han mener er mer kjente (dette krever en digresjon: Mannen bruker google.scholar.com som "bevis" på at de to sistnevnte er mer verdige enn Eisenstadt, som om kvantitet alene er et kvalitetsstempel - det er som dem som argumenterer med at "The Bold and the Beautiful" og "Days of Our Lives" er kvalitetsserier fordi så mange ser dem dag ut og dag inn), eller Thomas Schelling, som han tydeligvis er opprørt over at ikke fikk prisen) men Kristeva begynner jeg etter hvert å få ganske god oversikt over (i den grad man kan få god oversikt over Kristeva), og jeg må si jeg mangler ord for å beskrive min holdning til Elster i disse dager.

Jeg har jo hørt Britt Andersen referere til "en viss type mannlige forskere" som mente Kristeva ikke var riktig valg til Holbergbrisen, men jeg hadde aldri trodd de var fullt så ignorante. Og så stolte av det. Det er jo en viss type ignoranse som finner sin styrke i å tro at man har sett gjennom noe man tydeligvis ikke har satt seg inn i. Om jeg skal trekke på et litterært eksempel, er Pride and Prejudice nærliggende:

Elizabeth Bennet er veldig stolt av seg selv når hun mener å ha funnet ut at Mr. Darcy, en respektabel mann, er en uærlig slask, men det viser seg at hennes "discernment" et resultat av manglende informasjon og en manglende vilje til å sette seg inn i de faktiske forhold. Hun regnet det som unødvendig fordi hun allerede har gjennomskuet ham: Alle som mener han er en respektabel mann er blindet, ignorante og dumme. Dette er FØR hun bestemmer seg for å gifte seg med ham... (jeg regner med at dere tar poenget)

Elster opererer på noenlunde den samme måten. Han erklærer at Julia Kristeva (en av de største tenkerne i etterkrigstidens Frankrike) er en "kjent fransk sjarlatan". Hun er ikke engang fransk. Hun kommer fra Bulgaria. Det er imidlertid ikke poenget, selv om det kanskje sier noe om Elsters kjennskap til henne.

Julia Kristeva, som de av dere som faktisk leste poststrukturalisme-artiklene mine vet, er en av de virkelig store tenkerne i senere fransk teori. Hun har lyktes i å forene psykoanalyse, feminisme og en form for dekonstruksjon (selv om de tre teoriene i utgangspunktet ligger i - om ikke krig så i alle fall stadige grensetrefninger - med hverandre), bruker disse teoriene i en psykoanalytisk praksis (altså, de fungerer, hun helbreder folk utifra dem) i Paris, og har hatt enorm innflytelse på litteraturstudier ikke bare i Norge (som Elster later til å være bekymret for), men også (som jeg kan bevitne) for eksempel i Skottland og andre steder på De britiske øyer.

Å kalle Kristeva "en kjent fransk sjarlatan" er dermed mildt sagt problematisk. Kjent er hun, imidlertid. Og det er ikke alle som forstår hva hun sier. Det er imidlertid ikke alle som blir like bitre som Elster. Jeg anbefaler at han leser noen introduksjoner til Kristeva istedet for å gyve løs på "the real thing" med en gang neste gang. Det er greit å vite i grove trekk hva hun snakker om før man leser tekstene hennes.

Det kommer nok ikke til å være noe problem for Elster, for som han skriver i kronikken:
Når jeg leser en bok eller artikkel og støter på en positiv henvisning til Kristeva, Derrida, Deleuze, Lacan, Irigaray osv. stopper jeg å lese.
Og da er det jo ikke noe rart han ikke forstår hva de snakker om. Han nekter ganske enkelt å ta det til seg. Når det er sagt, må det også nevnes at det er ganske store forskjeller mellom disse teoretikerne. Kristeva og Irigaray ville nok ikke satt pris på å bli satt i samme bås.

I og med at Kristeva bruker teoriene sine i behandlingsprosessen, og kan vise til suksesser, vil jeg anta at kravet til prediksjonsevne - som gjerne er et kjennetegn ved mer empiriske vitenskaper - til en viss grad er oppfylt i Kristevas tilfelle.

Når formannen i styret for Holbergprisen så anklager en viss herr Flåm for "nærsynthet overfor forskningsmetoder som ikke kan dokumenteres og belegges empirisk" er dette imidlertid gjerne et stort problem i humanoira. Humanoira har i alt for mange år blitt dømt etter nettopp det empiriske vitenskapsidealet, noe Elster later til å ønske å fortsette med. Jeg burde egentlig overlate ordet til Lena på dette punktet - hun har jo tatt et fag om nettopp dette temaet, så vidt jeg husker -, men jeg må få sagt et par ord:

Humanoira er ikke realfag. Det virker som en veldig åpenbar og selvsagt ting å si, men det er tydeligvis ikke det. Allerede tidlig på 1900-tallet (sent på 1800-tallet) var det begynnende forsøk på å klargjøre akkurat hva denne forskjellen lå i. Man sa for eksempel på et tidspunkt at mens realfagene skulle forklare, var det humanoiras oppgave å forstå (den hermeneutiske sirkel og alt det der...).

Realfagene har imidlertid fått lov til å utvikle seg. Som Tor sier: "Realfagene vil ikke forklare. De vil forutsi: Jeg kan ikke si hva gravitasjon er for noe, men jeg kan fortelle deg hvordan ting påvirket av gravitasjon vil oppføre seg".

På samme måte har man i stor grad beveget seg bort fra forståelsesidealet i tekstvitenskapene, og det er ikke lenger noe mål å finne frem til en skatt som er låst inne i teksten, som ligger der og venter på at en skal avdekke den. Vi har gått videre fra det punktet. På et tidspunkt ble det til og med gjort forsøk på å tilnærme seg et positivistisk vitenskapsideal. Strukturalisme... Jeg henviser til poststrukturalisme-artiklene. Det er ikke noe poeng å gjenta alt her.

Det jeg vil frem til er at man ytterst sjelden kan sette to streker under svaret i humanoira. Heller enn å forskanse seg i vilkårlig ignoranse, har man fått øynene opp for at det finnes flere perspektiver og at en fremstilling av verden ikke er uttømmende. Det er derfor i større grad en fokus på hvorvidt et perspektiv er fruktbart enn hvorvidt det er Sant. Jeg henviser igjen til Nietzsche. Jeg vet imidlertid ikke hva hverken Flåm eller formannen i Holberg-komiteen sa, så jeg skal la det ligge der.

Én ting må imidlertid sies før jeg kan la saken ligge: Vi arbeider ikke med tall, men med ord. Dette er noe enkelte teoretikere tar konsekvensen av, og heller enn å behandle ordene i tekstene sine som matematiske symboler med entydige betydnigner, benytter de bevisst flertydige ord som er i stand til å uttrykke flere sider ved argumentasjonen. Dette gjør dem veldig vanskelige å lese, men mye mer uttrykksfulle hvis man klarer det. Man får en fortetning av mening, kan man si, som beriker argumentet heller enn å skjule det slik Elster later til å tro.

I forbildelse med kritikken av Holberg-prisen, skriver han blant annet:
Blant kompetente forskere ble utdelingen møtt med allmenn hoderysting, men det var lite offentlig kritikk

Av dette får man inntrykk av at alle kompetente forskere har sittet inne på kontorene sine og rystet på hodet i all hemmelighet uten å si det til noen (kanskje bortsett fra til Elster, slik at han kunne få innsikt nok i deres tanker til å skrive en så innsiktsfull og velargumentert kritikk). Saken er imidlertid den at jeg, i alle fall, ikke la merke til noen særlig hoderysting (jeg hadde imidlertid på det tidspunktet - som en stakkars grunnfagsstudent) ikke tilgang til de høye haller som Elster sikkert frekventerte. Jeg hadde tvert imot inntrykk av at de aller fleste med noen særlig innsikt i saken var meget fornøyde. Og da snakker jeg ikke bare om Britt Andersen. Det er jo mulig, hvis jeg skal våge å gå imot Elsters konklusjon, at det var lite offentlig kritikk fordi de aller fleste ikke så noe galt i valget av Kristeva...

Det åpner jo for spørsmålet om hvem som er kompetente forskere. Jeg har jo allerede tatt for meg noe av den heller sneversynte positivitstiske måten å betrakte humanoira på, men jeg er redd jeg må ta opp temaet igjen. Elster skriver nemlig at han etter å ha hørt Bondevik prise utvelgelsen (noe som vel ikke spiller noen rolle, for ingen av oss tror vel egentlig at Bondevik er kompetent til å uttale seg om ... noe som helst) sendte ham en bok av Bricmont og Sokal (er det tilfeldig at initialene er B&S?) som heter Intellectual Impostures på engelsk.

Ifølge Elster gir disse to (fysikere, så vidt jeg forstår) "ugjendrivelig belegg for at disse keiserne [er] nakne" (en konklusjon som - hvis jeg ikke tar feil - er hentet fra deres egen beskrivelse av boken). Det de i virkeligheten gjør, er å hente frem utdrag fra postmoderne teoretikere der disse refererer til fysikk, matematikk eller lignende (selvsagt uten å forstå i dybden hva de snakker om), for så å hevde at de tar "feil" fordi det de sier ikke gir mening i en realfagskontekst.

Det er i grunnen litt vittig. De anklager disse teoretikerne for å ikke forstå det de bruker som bilder for å illustrere tankene sine, og dømmer dem (uten å forstå hva de snakker om) utifra hvorvidt disse bildene gir mening i et system de ikke lenger er en del av. Dette er altså Avsløringen Elster er så fornøyd med. Bricmont og Sokals autoritet er grunnet i at Sokal på et tidspunkt skrev en parodi på en poststrukturalistisk artikkel og fikk den antatt av et tiddskrift som trodde den var ment seriøst. Ut ifra dette, hevder Sokal, kan man slutte at ingen i poststrukturalistiske miljøer skjønner hva de andre snakker om, og man får poeng for å komme med uforståelig tull. Det er merkelig nok ingen som hevder det samme når Jon Sudbø får sine artikler antatt. Ingen hevder at folkene i Lancet ikke skjønner hva som foregår fordi en artikkel med falsk forskning slapp igjennom.

Til tross for dette får Elster seg til å konkludere at
Tildelingen til Kristeva var spesielt skandaløs. Det er en åpen hemmelighet at mye franskinspirert forskning innenfor humaniora nærmest kommer i kategorien tull. Også i Norge har det vært adskillig av dette. Når jeg leser en bok eller artikkel og støter på en positiv henvisning til Kristeva, Derrida, Deleuze, Lacan, Irigaray osv. stopper jeg å lese. Alan Sokal og Jean Bricmont ga i sin bok "Intellectual Impostures" ugjendrivelig belegg for at disse keiserne var nakne.
Selv om det ugjendrivelige beviset uteble.

Interessant nok kritiserer Elster
eksistensen av lukkede forskersamfunn som påberoper seg at de har spesielle kriterier og metoder som gjør kritikk utenfra umulig.
Saken er imidlertid den at ved å henvise til Bricmont og Sokal har han nettopp underbygget det uunngåelige ved dette. De to fysikerne var ikke i stand til å sette seg inn i de teoriene de hevdet å kunne dømme nord og ned. Da ingen tok dem alvorlig ropte de opp om at man ikke tålte kritikk fra utsiden, mens sannheten nok heller var den at de gjennom sin kritikk bare hadde demonstrert at de ikke hadde begrep om hva de kritiserte, og dermed gikk i nettopp den fellen som de anklaget Lacan og gjengen for å ha falt i: Å hevde å si noe om en forskning de ikke forsto. Jeg vil hevde de faktisk falt hardere enn Lacan, for i motsetning til ham, hevdet de å kunne dømme den på grunnlag av sin snevre horisont, mens han bare hentet bilder fra deres.

Konklusjonen må altså være at Elster ikke vet hva han snakker om, og han henviser til andre som ikke vet hva de snakker om for å underbygge sine heller usaklige påstander.

På et annet sted i artikkelen skriver han, noe selvtilfreds:
Ett av de norske medlemmene, som underviser i USA, står faglig svært nær Julia Kristeva. Et annet medlem har en nær tilknytning, formidlet gjennom Stein Rokkan, til Shmul Eisenstadt.

Jeg tror konklusjonen gir seg selv. Men ingen i det norske forskningsmiljøet har vært uhøflig nok til å trekke den.

Igjen. Jeg vil henvise til min referanse til Elizabeth Bennet og hvor fornøyd hun var med seg selv da hun mente å ha sett gjennom noen alle andre respekterte. Elster antar at det er ren og skjær høflighet som har forhindret resten av forskermiljøet i å peke på det han tydelig insinuerer er sneversynt favorisering i Holberg-komitéen. Det han nekter å innse er at disse forskernes kontakt med teoretikerne kan gi dem et bedre innblikk i både teoretikernes verdi og potensiale, noe Elster på sin side kanskje ikke er i stand til å få tak på.

Til slutt vil jeg meddele at jeg også har brukt Google Scholar. Jeg er ikke like flink som Elster, så mitt søk ble ikke like subtilt og fint (jeg vet ikke hva hans mest siterte verk er... så jeg søkte på fornavn og etternavn), men resultatet ble i alle fall
9070 på Julia Kristeva
og
4660 på Jon Elster.

Ut ifra dette må vi, etter hans eget ressonnement slutte at Kristeva er bedre enn Elster, så det var det.
Personlig vil jeg forøvrig bemerke at Norges fremste litteraturforsker internasjonalt nok er Toril Moi, som jeg mistenker er en av dem Elster forsøker å sverte (Hun har nær tilknytning til Kristeva og jobber i USA, men jeg vet ikke med sikkerhet at hun sitter i Holberg-komitéen). Hun var sentral i å introdusere Kristeva til den engelskspråklige forskningen, og ut ifra det jeg kan se ved University of Edinburgh har de tatt imot henne med åpne armer. Jeg har faktisk min andre forelesning om Kristeva i morgen.

Der hadde jeg tenkt å slutte, men så kom jeg på en fantastisk kommentar til Bricmont og Sokals bok som jeg kom over da jeg søkte etter informasjon om den: (Fra Complete Review)
Our Assessment:
B-: frustrating tilting at absurd windmills, in many respects almost unreadable
(Det er morsomt fordi det ikke bare bruker mot dem akkurat det de anklager poststrukturalistene for å gjøre, men fordi det også beskriver formen ganske godt: De sloss mot fiender som ikke er der.)