Noen steder er tryggere enn andre og noen steder hører man ikke hjemme. Det er mange eksempler på steder som bør unngås. Rosencrantz Gate på nattestid, Oslo øst, Farstad, fengselsdusjer. Ja, i det hele tatt, denne listen kan bli veldig lang. Jeg derimot, søkte et slikt sted med viten og vilje, og her er min historie om denne kvelden, en kveld som ikke blir glemt på lang tid.

Historien begynner i Ho Chi Minh City. Eller i Norge, eller i Hue. Det kommer vel strengt tatt an på hvordan man ser på det, og det er vel egentlig ikke så viktig. Poenget er at jeg hadde lyst å gjøre noe i ferien min. Som alle som leser her sikkert ikke vet, jeg er i Vietnam i likhet med Anders (og nå også Are), der vi gjør feltarbeid i forbindelse med masteroppgaven vår. Siden vi dro ned tre uker før sommerferien sluttet kunne vi like gjerne ta ferie i tre uker her nede.

Første ekskursjon var Kambodsja og templene i Angkor. Den varte i tre dager, og det er jo ikke så mye å skryte av når det skal ferieres i tre uker. Så det måtte mer til. Jeg bestemte meg for å dra til Dalat. Dalat er en by i fjellene, "the city of flowers", og et yndet reisemål for både lokale og utlendinger. Jeg, i motsetning til alle andre som drar hit, hadde et mål med denne turen, golf. Dalat Palace Golf Club er Sør-øst Asias eneste bane med bent grass på fairways, greens og tees... okay.. greit.. nok golfterminologi. Uansett, en flott bane som visstnok var verdt å oppleve. Derfor bestilte jeg en pakketur til den nette sum av $169, som inkluderte to runder golf inkludert caddie (en køllebærer), en overnatting på firestjerners Novotel Hotel, gratis kjøring til og fra flyplassen (tar ca. en time), gratis kjøring og henting på golfbanen. I det hele tatt en flott pris om man skal sammenligne med europeiske priser for å spille golf. Flybillettene måtte jeg ordne selv. Det kostet 800.000 dong tur/retur. En skrekkelig høy pris høres det ut som, men det er omtrent 320 kroner for tilsammen en drøyt times tur på en Fokker 70.

Kanskje det var caddien, kanskje var det den ekstra servicen som dyre hotell gir som gjorde at jeg søkte dette stedet. Caddien, en vietnamesisk jente, fikk meg til å føle meg som en golfproff. Hun bærte golfkøllene mine, vasket de, tørket av golfballene mine, sa hvor det var lurt å slå (ikke at det hjelper når jeg liker meg i skogen), og naturligvis holdt hun paraplyen over meg helt til jeg var klar til å slå. Jepp, jeg følte meg som en golfproff, jeg trengte bare å gå og slå.

Etter drøyt seks timer på golfbanen var jeg naturligvis sliten, og sulten. Etter et varmt bad med tidenes dårligste badeskum (det er slikt som skiller et 4-stjerners fra et 2-stjerners ser det ut til, du får badeskum, aftershave, vannkoker, og massasjereklame. Og en del bedre service da) var det tid for mat. Jeg var sulten, og ville ha noe godt. Så jeg tenkte at når jeg er kakse nok til å fly et sted for å spille to golfrunder og fly tilbake dagen derpå kunne jeg være kakse nok til å spise godt... og dyrt.

Jeg oppsøkte Le Rabelais. Fint plassert i første etasje på Hotel Sofitel Dalat Palace (Som tidligere eid av kongen den gang Vietnam ble regjert fra Hue), som er det ene hotellet som er flottere enn Novotel i byen. Sofitel er en typisk 5-stjerners kjede. I Lonely Planet blir restauranten beskrevet med "cannot be beat, but bring a credit card or a wheelbarrow full of dong". Jeg gjorde det siste, og forlot hotellet med omtrent like mange sedler som Toska tok i Stavanger.

Menyen hadde to valg. En tre-retters meny, og en fem-retters meny. Når først stortromma ble tatt ut tenkte jeg at jeg like gjerne kunne slå på den, hardt. Fem-retters var veien å gå. Valget var riktignok begrunnet i hvilken hovedrett jeg helst ville ha.

Første-inntrykket var naturligvis bra. Siden det var en ekstremt flott restaurant, med en mann spillende på piano hele kvelden, like mange servitører som gjester, candle lights, opptent peis, og utsikt over Dalat by night. Jeg prøvde å være diskrè med kameraet, uten at jeg tror jeg lyktes. Dette er ihvertfall hvordan det så ut.



Likevel, det var tydelig det var et sted jeg ikke hører hjemme. Jeg må innrømme at jeg fikk problemer med etiketten et par ganger. "Hva i alle dager brukes denne kniven til?", "Kan jeg virkelig spise dette med fingrene?", "Hvorfor har jeg så mange glass?" var noen av spørsmålene som dukket opp i hodet mitt ettersom tiden gikk og måltidene ble servert. Jeg hadde passet på å komme dit relativt godt antrukket. Ikke noe shorts+skjorte her nei. Dalat er et kaldt sted, overgangen fra 30-35 grader i HCMC til såvidt over 20 grader og fjelluft var herlig. Dette medførte naturligvis at lokalbefolkningen kjørte på scooter i boblejakke og skinnhansker, og at jeg entret lokalet i langbukser og genser.

Jeg sa fra til kelneren hva jeg ville ha etter å ha brukt eliminasjonsmetoden på menyen. Halvparten ante jeg ikke hva var en gang. Jeg så etter ord jeg kjente igjen. Etter å ha bestilt var det på tide å kikke på resten av klientellet. Et australsk, middelaldrende par som pratet om hvordan glassene ble brukt forskjellig i Australia og Vietnam, hvordan hvitvinsglasset var for små, og jeg overhørte de prate om Katheryn's summer palace. Jeg antar at de var stinn av gryn. De virket hyggelig ihvertfall. På et annet bord, med ryggen mot meg satt en asiatisk dame på rundt 40. Hun hadde bursdag, så medførte at halvveis gjennom måltidet spilte pianomannen "happy birthday" som ble avsluttet med høflig applaus og gratulasjoner fra alle i lokalet. Sistemann var britisk. Han så kjent ut også. Rundt 50, og stinn av gryn (hvorfor ellers ville han spise der? Hah!).

Det skal sies at jeg senere, det vil si i dag, pratet en del timer med denne briten, eller, han er faktisk irsk. En skikkelig grei og morsom mann som hadde tatt et friår for å reise mens han overså konserveringen av en stor eiendom i Frankrike. De hadde ikke kommet til den delen han var nødvendig for, så han kunne reise. Det gjorde han også til gangs, og vi diskuterte alt fra Norge, til alle andre land i han hadde vært innom, som var dusinvis, og ellers alt mulig annet mellom himmel og jord. Jeg vil vel ikke si at fordommene mine slo sprekker, siden han tydeligvis hadde litt penger ihvertfall, men han var likevel jordnær og ordinær. Han kunne forøvrig også fortelle at damen på restauranten var kinesisk, og hun hatet japanere. Hun jobbet for et japansk firma i Kina, med masse japanere, og brukte bursdagen sin på å spise 5-stjerners mens hun bestemte seg for å si opp jobben. Forøvrig er det ingen som liker japanere visstnok i Asia. Ihvertfall ikke i Kambodsja. Mon tro hvorfor.

Det var ikke nok med fem-retters. De måtte naturligvis gi meg en appetittvekker først. Dessverre tok jeg ikke bilde av denne, og det var helt klart den estetisk peneste retten jeg fikk. En slags patè på et sprøtt brød som var bøyd i et par retninger, med mye pynt rundt og en skje med oliven og noe som smakte ganske godt. Det ble spist etter litt naturlig skepsis. Dagens første par med bestikk ble fraktet vekk.

Like etterpå kom forretten. Jeg hadde valget mellom en grønnsakskremsuppe, laks, snegle eller hummer. Jeg hadde lyst å prøve snegle, men jeg valgte det sikre. Det måtte bli laks.



"Home made grave lax of salmon" er tydeligvis en veldig pen måte å si "smoked salmon" på. Den var nydelig. Så god at jeg måtte spørre hvor den var importert fra i håp om at de skulle si Norge. Til min skuffelse var svaret at de hentet den fra Australia.

Så var det tid for, ehm, maten mellom forretten og hovedretten. En sorbet. Jeg hadde ikke så mye valg, og jeg ante ikke hva en sorbet var for noe. Det var en blanding mellom is og smoothies egentlig. Den smakte lime. Jeg klarte å fortære halve før jeg sa meg fornøyd.



Spørsmålet var da veal, entrecotè, mer fisk eller and. Jeg hadde lyst å si veal, da jeg tror det er godt uten at jeg er helt sikker på hva det er. Nok en gang gikk jeg for det sikre, en entrecotè, eller et stykke slintre med kjøtt på som det av og til betyr når jeg bestiller det hjemme i Norge. Jeg presiserte at jeg ville ha den "well-prepared". Kelneren gjentok det også, så jeg regnet med det gikk i orden. Maten var gjemt av en kuppel av sølv. Jeg aner ikke hva det heter, men jeg har jo alltid ønsket at noen skulle komme med mat til meg på den måten. Det skulle vise seg at jeg skulle få ønsket oppfyllt to ganger. For entrecotèn var blodig. Knapt nok "rare", dermed klagde jeg som den kaksen jeg tydeligvis har blitt. Unnskyldninger ble mottatt og akseptert før en ny tallerken kom like etterpå.



Chateau potetene er kanskje de beste potetene jeg noen gang har spist. Gulrøttene likeså, og bernaise-sausen var også den beste jeg noen gang har smakt. Entrecotèn var god, forholdsvis slintrefri også. Siden alt var veldig bra prøvde jeg meg på ertene, men de smakte like jævlig som de alltid gjør, naturligvis.

Jeg konstanterte at jeg holdt på å bli mett, før neste servering kom. En ostetallerken.



To kjeks, fem sorter ost og noe sviskeaktige saker. Jeg liker ikke annen ost enn Norvegia, så det kom som en overraskelse på meg at jeg likte fire av de. Svisker holder jeg meg langt unna!

På desserten satset jeg igjen på det sikre. Bær fra Dalat og sjokolate "ganache" kunne umulig gå så veldig galt selv om jeg ikke hadde en fjerneste anelse om hva "ganache" var.



Bærene var kalde bringebær. Forfriskende, svært lenge siden jeg har spist akkurat det. Ganachen var, vel, noe som smakte sjokolade med en eller annen bitter smak. Jeg konkluderte med at dette måtte være sjokolade de rike liker, og halvparten var nok for meg. Måltidet var ferdig. Jeg var god og mett. En suksessfull middag. Jeg konstanterte så at jeg hadde brukt åtte sett med bestikk og åtte fat/skåler. Seks for de forskjellige måltidene og to for brød med smør (som for sikkerhets skyld var rullet som en rose). Jeg tror jeg hadde klart meg med kun en tallerken og kniv for brødene jeg fikk gjennom middagen, men når de absolutt ville bytte ut halvveis så klagde jeg ikke på det. Kun to glass ble brukt. Ett for vann, og et for Pepsi. Ja, Dalat er full av Pepsi. Grusomt. Pepsi på golfklubben, pepsi på minibaren, pepsi på restaurantene. De eier ikke skam i livet. Naturligvis burde jeg bestilt vin av en eller annen sort, men, vel, jeg kan da ikke gli rett inn heller.

Hele herligheten kostet meg 600.000 dong. Ca. 250 kroner. Omtrent som en biff med drikke på Egon altså. Eller en stor pizza på Peppes. Eller 20-30 dagslønner i Vietnam. Det kommer vel an på hvordan man ser det. Jeg heller mot å sammenligne det med norske priser og ikke de 30-80.000 jeg vanligvis spiser middag for her nede. Av og til må man unne seg litt god mat, men det blir lenge til jeg oppsøker en dyr restaurant på et 5-stjerners hotell igjen. Minst fire dager faktisk. Da undertegnede har bursdag om ikke altfor lenge, så drar jeg med resten av nordmennene på Sheraton i Ho Chi Minh City.