Mannedagen, eller mannedagene, er, som alle som har spurt en kvinne om dette på 8. mars vet, samtlige dager i året, unntatt nettopp 8. mars. Innføringen av 364 mannedager er sannsynligvis en av de teitere ideene maskulinistene har hatt. Rundt 1910, da kvinnene fikk kranglet til seg den ene dagen, virket det kanskje som en god idé å tviholde på resten av året, men forholdene har forandret seg. I vesten og deler av østen og sikkert enkelte andre steder har gått inflasjon i mannedager, så kvinnene bryr seg slett ikke om dem lengre. Mannedagene blir ikke engang markert av menn lengre. Når så du f.eks. noen gå i 12. november-tog sist?

Overgangen fra tidlig på 1900-tallet til nå har vært en stille revolusjon. Dengang var det naturligvis ikke nødvendig å gå i mannetog, fordi kvinnene gjorde som de fikk beskjed om. Senere har kvinnene gradvis begynt å gjøre som de selv vil, uten at mennen har lagt merke til det. Og nå sitter vi her altså, med skjegget i postkassen og 364 ubrukelige dager.

Den naturlige endringen vil være at mennene gir fra seg 363 dager til generelle formål, og beholder kun en dag selv. Da vil man få en reell mannedag, der moderate menn kan få frokost på senga, og nymaskulinistene kan gå i tog med kontroversielle paroler, slik nyfeministene gjorde i 1978.

-Tor Nordam