Livet er hardt.
Og det er hardere enn ellers når man må skilles fra en venn. Jeg kan seile foruten vind og alt det der.
Nå kan jeg egentlig ikke seile hverken med eller uten vind. Og jeg er ikke spesielt god på å ro heller. Men jeg må altså forsøke å holde tilbake tårene når jeg gir fra meg mac'en til den hyggelige mannen på butikken, fullt klar som jeg er over at jeg sannsynligvis ikke kommer til å få se den på to uker eller så.

Jeg har nemlig, etter lange overveielser, funnet ut av jeg bør levere den inn nå heller enn senere i semesteret, for jo lenger ut i året jeg kommer, jo mer kommer jeg til å ha behov for noe slags tekstbehandlings-instrument, og det er jo dessuten det vage håpet som holder meg varm om hjertet, at vi i løpet av høsten klarer å få installert internet i leiligheten.

Grunnen til at jeg må levere den fra meg, er at macbook har et misfargingsproblem. Apple har tatt til seg at det er en produksjonsfeil, og retter det selvfølgelig (haha) opp gratis, men det tar -av en eller annen grunn- altså to uker. Jeg hadde sett for meg at mannen på apple-butikken skulle ta den med inn på bakrommet, ta av plastiken med et spett, og sette inn en ny en, men den gang ei.

Mannen i apple-butikken later nemlig til å ha et veldig distansert forhold til apple. Da vi nettopp hadde ankommet landet, og var ute etter adaptere av forskjellige typer, brukte han lang tid på å forklare at slikt og sånt ikke fantes i butikken hans, men at vi sikkert kunne kjøpe det fra apple, og at vi måtte forstå at det kom til å koste en formue eller to. Deretter prakket han på Tor (men ikke meg, for jeg er for smart) diverse uestetiske dingser som ikke passet sammen med den fine mac'en.

I en helt urelatert sak, vil jeg forresten på det varmeste anbefale Jorge Luis Borges.
Jeg vet ikke hva jeg skal si for å uttrykke mannens geniale stil, geniale holdning til alt og geniale alt annet. Mannen er, tror jeg, et geni. Var.

Særlig vil jeg anbefale at dere får tak i en samling av korte tekster som på engelsk heter enten Fictions eller Ficciones (det vet jeg fordi jeg kjøpte en av hver i den tro at den med spansk tittel var på spansk. Dumme meg), og at dere der leser først "Tlön", deretter "Pierre Menard, Author of Don Quixote", "The Library of Babel", "The lottery of Babylon" og "The Garden of the Forking Paths".
Dere kan godt få lov til å lese de andre også, men disse er obligatoriske.

Når dere har gjort det, kan dere kjøpe Italo Calvinos If on a winter's night a traveller, der dere må lese det første kapittelet, om ikke annet. Hvis dere får lyst til å stoppe der, så stopp for all del, men da forbeholder jeg meg retten til å synes at dere er rare.

I andre nyheter kan jeg fortelle at jeg tror University of Edinburgh konspirerer for å holde meg nede. Sammen med lånekassen, kanskje. Det er ikke så godt å si.
University of Edinburgh, nærmere bestemt Postgraduate Office og den hyggelige damen som sitter der, sender meg nemlig ingen informasjon. Det er ikke det at jeg sitter og venter på at de skal sende informasjon om alt som skjer til meg, men hver gang det skjer noe uforutsett (som at forelesningene begynner en uke før de skulle, eller det faktisk finnes en oversikt over hvilke tekster vi bør ha lest til de forskjellige timene - selv om det er utilgjengelig på internet eller noe annet sted i den fysiske virkeligheten), utelater de meg fra mail-listene. Jeg er selvfølgelig bitter og planlegger en grusom hevn.

Lånekassen på sin side sendte meg en hyggelig mail hvor de informerte meg om at jeg har fått innvilget søknaden og får så og så mye penger, men disse pengene dekker ikke på noen måte skolepengene, bare oppholdet. Og det gjør meg forvirret og redd. Jeg kan ikke trylle 120 000 ut av ingensteds. Vi får håpe de har gjort en feil, hvis ikke kommer jeg nok snart tilbake til Norge for å gjemme meg under sengen.