Da har jeg begynt på universitetet. Dere trodde kanskje jeg hadde begynt på universitetet da jeg sa at jeg hadde vært på forelesning, men det er omtrent som å si at man har vært på sjøen før man har hengt halvnaken fra masta med bind for øynene (jeg forstår fra Håkon Håkonsen eller noe i den retning at det er vanlig med ildprøver av den typer ombord i skip).

Forelesninger er jo hyggelige rolige saker, hvor det verste man kan komme ut for er en foreleser med heftig dialekt som snakker altfor fort og lavt. Nei, ildprøven er oppgaven som skal løses på en dag, men som det egentlig tar tre dager med intensiv jobbing å gjøre ferdig. Det er da du vet at foreleseren din egentlig har en sadist i magen, selv om han ble litteraturviter og ikke tannlege.

Oppgaven var grei nok. Jeg skulle først lage en såkalt checklist med oversikt over Umberto Ecos romaner, og de engelske oversettelsene utgikk i henholdsvis USA og UK. Deretter skulle jeg sammenligne tre av oversettelsene, (hver med forskjellig oversetter) og skrive et 800-ords essay (som er hva de kaller artikler her) om deres forskjellige editorial principles og sammenligne deres strategies. Og til slutt skulle jeg lage en annotated bibliography med ti artikler og bøker som handlet om Ecos romaner i forhold til en teori-skole.

Ja ha.

Det tok meg noen timer å få ned checklisten, først og fremst fordi jeg ikke hadde noen anelse om hvor man går hen for å finne en helt sikker liste over en forfatters utgivelser, i alle fall ikke når forfatteren fortsatt er i live. Å drepe mannen var aldri noe alternativ, da det uansett ville tatt for langt tid å vente på at noen som en følge av det skulle lage en fullstendig oversikt for meg. Jeg gikk derfor til slutt til Umberto Ecos hjemmeside, hvor det i alle fall var en fullstendig liste over bøkene på italiensk, og de aller fleste på engelsk. Jeg stresset en del før jeg innså at det selvfølgelig var snakk om den samme oversetteren i både UK og USA. Den informasjonen jeg ikke fant på hjemmesidene, jukset jeg meg til ved å søke på first editions av bøkene. Jeg er redd jeg kommer til å få påpakning for det fordi det ikke var en spesielt scholarly fremgangsmåte, men slik var det altså.

Etter å ha brukt halve dagen på denne enkle oppgaven, skjønte jeg selvfølgelig at dette gikk lukt til helvete, og jeg fikk en anelse panikk. Nå hadde foreleseren, som jo egentlig er en hyggelig fyr, sagt at vi ikke måtte få panikk, og at han selv om han hadde satt en frist klokken 17.00 på torsdag (samme dag som vi fikk utlevert oppgaven) godt kunne ta imot bidrag i begynnelsen av timen på fredag (klokken 13.00), og at hvis vi ikke var klare da heller, kunne han være fleksibel (noe som viste seg å bety at han ville ha den innen "tea-time" på mandag). Jeg la meg derfor ikke ned for å dø, men jobbet trutt fremover til klokken var halv ti om kvelden og vi måtte gå hjem fordi biblioteket stengte.

Før den tid hadde jeg imidlertid gjort visse oppdagelser. Først og fremst ble det tidlig klart at jeg ikke kunne sammenligne tre oversettelser av tre forskjellige oversettere, da det bare finnes to menn som har oversatt romaner av Eco: William Weaver og Geoffrey Brock. Jeg sendte en mail til foreleser og spurte hva jeg skulle gjøre, og en halv time etter sendte jeg en noe mer panisk mail og fortalte ham at det ifølge bibliotekaren ikke var en eneste kopi av La misteriosa fiamma della regina Loana (som er den italienske originalen til The Mysterious Flame of Queen Loana) på noe bibliotek i Edinburgh. Deretter løp jeg alt jeg hadde til Blackwell's, for å se om de hadde den (selvsagt et fåfengt håp), og oppdaget at det hadde blitt sommer igjen og at ullstrømpebukse, jakke og skjerf ikke var ideelt.

Jeg fikk ikke noe svar fra foreleseren den dagen, og resten av kvelden brukte jeg på å finne en laaaang liste over artikler om Eco, og å prøve å få tak i dem, lese gjennom dem og skrive 150 ord om hver av dem. Det er nemlig hva en annotated bibliography innebærer. Mer arbeid enn det ser ut som. Jeg brukte dessuten første halvdel av fredag, og store deler av lørdag på dette arbeidet. Det er litt min feil, i og med at jeg var dum nok til å ta med to bøker på listen. Jeg tenkte det var en god idé, siden det jo ser bedre ut, og det gjerne er mer informasjon i en bok, men det er dumt fordi jeg ikke får noe igjen for at det ser bra ut (det er et pass/fail-fag), og også fordi det gjerne er mer informasjon i en bok og det derfor tar lengre tid å få oversikt.

På forelesningen på fredag foreslo foreleseren at jeg skulle benytte meg av et fantastisk redskap som heter "ask a librarian". Det innebærer at du skriver et spørsmål som du sender ut til ditt universitetsbibliotek, som hvis de ikke kan svare på det, sender det videre til noen de tror kan ha bedre greie på det, og så videre. Det er visst et uovertruffent hjelpemiddel. Som sagt så gjort. Jeg spurte om det fantes en italiensk utgave av boka jeg lette etter på noe bibliotek i Edinburgh. Noen timer senere kunne NLS (National Library of Scotland) fortelle meg at joda, de hadde boka.

Dette til tross for at bibliotekaren jeg hadde snakket med på torsdag hadde forsikret meg om at NLS iallfall ikke hadde boka, "bare se på denne listen". Jeg forbannet mannen og den dagen han var født, og sverget på tro og ære at jeg aldri skulle la være å dobbeltsjekke selv igjen. NLS er nemlig ingen enkel institusjon. De låner ikke ut bøker. Du må lese bøkene der, på spesielle Reading Rooms. Og det er ikke bare å dukke opp å få se dem. Det kan ta noen timer å få bøkene hentet opp. Det er stengt på søndag, og jeg hadde derfor bare lørdag til disposisjon. På lørdag åpner NLS 9.30 og det stenger 13.00. Jeg så for meg at jeg kom til å bruke en halv time på å få komme inn, deretter to timer på å vente på boka, og at jeg derfor måtte stresse som en gal for å få parallell-lest det første kapitlet, som var alt jeg ville (jeg hadde nemlig parallell-lest de to første kapitlene i på fredag ettermiddag).

Slik gikk det heldigvis ikke. Vi dukket opp like etter åpningstid, og fikk straks hjelp av en mye hyggeligere dame enn nazi-bibliotekaren jeg hadde vært borti der tidligere (jeg tror Tor nevnte henne). Hun ga meg uten store problemer et temporary readers' card, og vi fikk gå inn i det aller helligste, et kjempekoselig reading room med gamle referanseverk på alle kanter. Det tok da heller ikke stort mer enn en halv time før boka kom, og jeg satte meg til å lese. I og med at alt gikk så radig var jeg faktisk ferdig en halv time før de stengte, og da hadde jeg allerede funnet utrolige forskjeller mellom originalen og oversettelsen, og jeg begynte å skjønne at jeg kanskje ikke burde spurt forelesere min om jeg virkelig måtte skrive 800 ord. Av en eller annen grunn virket det som mye på fredag, men det ville ikke engang dekket sitatene jeg hadde akkumulert på lørdag.

Oppgaven som holder meg nede

Koppen som holder meg oppe

Ny grunn til panikk.
Jeg gikk hjem og skrev hele dagen. Det er visstnok ikke lov å henge opp bilder på veggene her, men jeg har funnet ut av de egner seg utrolig godt til post-it-lapper, og da trenger man på ingen måte noen korktavle. Det begynte imidlertid å bli klart at hvis jeg skulle ha noe håp om å holde meg innenfor de 800 ordene (og samtalen med foreleseren plaget meg. Den endte nemlig med at han sa at jeg kunne skrive så mye jeg ville, så lenge det ikke var mer enn 800 ord, og jeg er sikker på at han smilte lurt for seg selv da han sa det). Bare innledningen min var på over 200 ord, og det var i grunnen ikke noe jeg kunne kutte.

Søndag morgen hadde jeg skrevet ferdig (og klart og fått ned antallet ord til akkurat så mange som jeg hadde tilllatelse til å skrive), da jeg oppdaget at jeg ikke hadde telt med fotnoter (og det skal man jo, ifølge MLA-stilen. fanden ta MLA). Jeg bannet og kuttet og konklusjonen ble en linje lang. Og den konkluderte i grunnen ikke. Jeg har dessuten gitt alt for mye oppmerksomhet til ubetydeligheter, og ikke noe til det som egentlig er interessant, nettopp fordi det som er interessant er så omfattende at jeg ikke kan behandle det på så få ord.

Og jeg har et appendix som er lengre enn artikkelen.
Sukk. Jeg sendte en mail til foreleseren og spurte om jeg kunne få lov til å ta med et appendix, og hvis han svarer at jeg ikke kan det, har jeg valget mellom å skrive om hele artikkelen på to timer og å hoppe ut av vinduet og ned de tre etasjene som skiller oss fra bakken.

Vi har nemlig flyttet midt i alt dette. Men mer om det i den andre artikkelen.

Vi trøstet meg med god vin