Er det dette som kalles "Industrial Art"?

Gløshaugen imponerte meg en hel del når jeg var innom og ble vist rundt av Tor. Jeg vil gi bygget 8/10 på en skala hvor institutt for informatikk i Oslo får 3/10. Brum, brum.

Vi venter spent på neste del.

Jeg vil forresten tilføye av Nydalen t-banestasjon er det best realiserte kunstbyggverket jeg har vært borti hvis vi skal snakke om multimediakunst. Nå skriver jeg noe som de fleste antakelig vet, men de har laget en korridor med vegger bakgrunnsbelyst med neonlys ned til perrongen der. Ettersom rulletrappen frakter deg nedover skifter lyset, og du bades i lyder. Det er noen stilige lyseffekter på selve perrongen også. Utvilsomt Oslos mest ålreite t-banestasjon.

Hvor har du det fra at kunst skal være vakker og frembringe, skal jeg si, "gode" følelser? (Et slags retorisk spørsmål. Ikke svar.)

For å ta en liten innledning:
Romantikken utgjør en viktig del av kunsthistorien, fordi da fikk vanlige folk, "den gemene hop", en kunstform som de kunne forstå og like, fordi den spilte på følelser og skilte seg ikke stort fra deres hverdag. Dette har siden den gang hengt igjen hos allmenheten. Folk har en oppfattning omkring hva kunst skal gi dem. Når de da får se moderne kunst, skriker de opp og bæljer "HVA?! Er det slik som går for å være kunst i dag?!" og "Det der kan da ikke kalles kunst!" og "Hvem som helst kunne ha smurt ihop det makkverket der!" osv. osv. Hvorfor gjør folk dette? Jo, som sagt, fordi de har en veldig klar oppfattning av hva kunst er og bør være. Det skal være pent å se på. Man skal kunne se hva det skal være uten å måtte drive å tenke for mye. Det skal spille på følelser, altså, med andre ord, pirre. Det kan gjerne være både noe grasiøst og noe grandiøst. Så når kunstnere da begynner å ironisere over kunsten, bryte med det som lenge var god skikk og bruk, og har en likegyldig holdning overfor sine kunstverk, skapes det en kløft. Med mange på en side, og få på den andre. Fordi folk føler de blir forrådt av kunsteren. Man blir dumpet inn i en virkelighet som er helt ukjent og som man ikke kan fatte. Det er som om man blir tatt med til et sted hvor det ikke finnes noen vei ut og derpå forlatt. Forøvrig, grunnen til at kunstnere kan ha en slags likegyldig holdning overfor sine kunstverk, er ikke det at de ikke bryr seg om sine egne kunstverk, men de kan aldri håpe på at de blir like betydningsfulle og berømte som eldre kunstverk. De må betrakte kunst som kunst, og ikke se på det som en forlengelse av følelsene. De må ta kunsten for den er.

For å ta en analogi: Dersom man ser gjennom et vindu, ut på en hage, kan man kun fokusere på én ting av gangen. Enten hagen, eller vinduet. Om du velger å studere hagen, forsvinner vindusruten, og om du velger å studere vindusruten, vil hagen bli en uklar masse av ulike farger. Det handler altså om innstillinger, og om ulike måter å se ting på. Så når folk synes kunst er stygt, er det som regel fordi de har en oppfatning av hvordan kunst skal være og hva kunst skal gi til den som observerer kunstverket. Når da modernistiske kunstere er fullt klar over dette og prøver så godt de kan for å la oss i stikken, så er det ikke rart at folk flest synes at musikken til Arne Nordheim er tullete bråk, at bildene til Odd Nerdrum er ganske kvalme og at Marcel Duchamp var en idiot som stilte ut et pissoar og kalte det kunst.

Så om du synes at installasjonen er stygg, så er det helt greit. Det er bare slik det er.

Unnskyld eventuelle skrivefeil, dere overlever sikkert. Jeg orker ikke lese korrektur. Om noen vil høre meg skravle mer om kunst "og sånt", må de gjerne slå av en prat med meg. Når som helst.

Det jeg primært synes er stygt med dette kunstverket er opphenget. Den enorme metall-rammen, vaieren som holder den, og ledningene som ikke er forsøkt skjult i særlig grad.

Så da er spørsmålet om opphenget er en del av kunstverket eller ikke. Er det det synes jeg det er stygt, og det gir meg en følelse av oppgitthet, fordi jeg mener det finnes bedre, mer nøytrale måter å henge det opp på.

Er opphenget ikke en del av kunsten vil jeg si at kunstnere burde vært en mer hands-on manager under opphengningen.