Hvorfor skrev ikke Tor artikkel i går? Jo, det var fordi jeg var opptatt. Jeg leste nemlig ut Jonathan Strange & Mr. Norrell. Senere sovnet jeg, og våknet nå i sted. Det er ganske lenge siden sist jeg sov i overkant av 12 timer, og jeg tror det skal bli enda lengre til neste gang. Ikke bare føler jeg meg stiv og støl, men jeg har kastet bort halve dagen, uten å få den gode følelsen man får av å kaste bort en halv dag. Det er nesten som om jeg skulle outsource bortkastingen min til en fyr i India, for så å tilbringe 5-6 time i en trang og ukomfortabel stasis-box. Ja, akkurat slik.

Men jeg føler jeg må nærme meg saken. Og saken er den at jeg egentlig skulle skrive om severdigheter, men jeg har ikke flere bilder å ta av, så det må vente til i kveld. Jeg har forøvrig notert meg alle forslag som har kommet inn med stor interesse, men jeg kan ikke garantere at alle blir med. Jeg kan vel egentlig garantere at ikke alle blir med. Men så var det denne saken. Jeg vet at Camilla har skrevet om Jonathan Strange & Mr. Norrell før, men har tenkt å gjøre det uansett. Det finnes jo ingen lov som sier at to personer ikke kan omtale samme bok på samme nettsted, og jeg tror jeg likte den av litt andre grunner, så jeg skal si noen ord om den jeg også.

Jeg likte Griffiths' Introdutction to quantum mechanics svært godt. Jeg liker i grunnen alle hans bøker svært godt. En av grunnene til det er at han har så mange fotnoter. I svært mange av fotnotene refererer han til de opprinnelige artiklene hvor et eller annet ble vist for første gang. Han skriver i forordet at han regner med at ikke mange vil slå dem opp, men han skriver fotnoter likevel, for de få som faktisk sjekker artiklene han henviser til. Er det rart jeg liker bøkene hans? Litt den samme følelsen får jeg av Jonathan Strange & Mr. Norrell, som er spekket med fotnoter, både med referanser og forklaringer. Den lengste fotnoten er vel noe slikt som fire sider, og jeg digger rett og slett det at forfatteren har skrevet det som en fotnote i stedet for å jobbe det inn i hovedteksten.

Jeg nevnte at jeg likte boken muligens av andre grunner enn Camilla, og det er kanskje aller mest tydelig når jeg tenker på karakterene. Camilla skriver at kvinnekskikkelsene er herlige, og det kan jeg ikke si meg enig i. De er på ingen måte dårlige, men de er jo knapt med. Det er mennene som står i sentrum i denne boken, og kvinnene føles litt som rekvisitter.

Jeg leste forresten en anmeldelse skrevet av en person som følte magien ikke var mystisk nok, at magikerne bare var vitenskapsmenn. Det er forsåvidt riktig at magikerne er veldig vitenskapsmannaktige, og at de leser bøker og gjør notater, men selve magien er mystisk så det holder. Når de begynner å snakke om England som om det var levende, og å spørre steinene og vannet om en tjeneste, da vil jeg si det er rimelig mystisk. Det er nesten så jeg får lyst til å gå ut i skogen og klemme et tre.

På www.jonathanstrange.com kan du lese hvordan hovedpersonene reagerte da de fikk vite at det skulle utgis en bok om dem, og en av tingene Jonathan Strange sier er at han håper boken er morsom, for han kan ikke fordra bøker uten en eneste vits. Jeg sakser inn et morsomt lite utdrag.

When he awoke it was dawn. Or something like dawn. The light was watery, dim, and incomparably sad. Vast, grey, gloomy hills rose up all around them and in between the hills there was a wide expanse of black bog. Stephen had never seen a landscape so calculated to reduce the onlooker to utter despair in an instant.

"This is one of your kingdoms, I suppose, sir?" he said.

"My kingdoms?" exclaimed the gentleman in surprize. "Oh, no! This is Scotland!"

Det er mulig dette ikke er morsomt før man har lest boken, men jeg finner det i allefall hysterisk, og jeg tror ikke Jonathan Strange hadde blitt skuffet.

-Tor Nordam