Nok en britisk oppdager på bærtur. Men man kan ikke lage et imperium med evig solskinn og glede uten å knuse noen egg på veien. Dette er historien om mannen som prøvde å finne Nordvestpassasjen. (Og som, ironisk nok, måtte se seg slått av Roald Amundsen 330 år senere.) Nå kan man med rette unnskylde hans idioti med at han levde på 1500-tallet, og alle vet at 1500-tallsmennesker ikke visste noe som helst. Men på den annen side: Er man 1500-tallets største klovn, er man virkelig i verdensklasse!

Martin Frobisher

(1535-1594)
«Søtmat og saltmat og penger og gull!»

Frobisher var en britisk oppdager, som i likhet med en rekke andre prøvde å oppdage Nordvestpassasjen og bli rik. Etter en rekke reiser satt han igjen uten ett øre, England satt igjen med Canada, og verdens kartografer satt igjen med en masse feilaktig informasjon.

Frobisher på et kanadisk frimerke.

De fleste hadde på den tiden skjønt at det måtte finnes en sjøvei til Asia nord for Amerika, blant annet fordi typisk asiatisk drivved hele tiden kom i land på Grønland. Men ingen hadde ennå vært der. Lille Martin ble tidlig opptatt, eller rettere sagt besatt, av tanken på Kina, som hans onkel hadde fortalt ham var et digert land med uendelige rikdommer. Han brukte femten år av sitt liv på å spare opp penger til en ekspedisjon, og med litt hjelp fra velvillige adelige, kunne han i 1575 seile vest om Shetland med to barker og en litt stor sjalupp. Ganske umiddelbart etter ankomsten i rom sjø forsvant sjaluppen, og den ene barken måtte forlates på grunn av dårlighet. Kanskje ble han utålmodig når det ble så trangt om plassen, kanskje hadde han ikke brukt de siste femten årene på å sjekke forholdene i Kina så nøye. Men da de ved Kapp Godthåp, omtrent en uke etter avreise, kunne observere masse folk i kajak med litt gul hud og nesten skjeve øyne, mente Frobisher å være fremme. Han forberedte seg på å møte keiseren, men i stedet for et subtropisk paradis av økonomisk og kulturell overflod, fant han kun fangstfolk i snøhus. Misfornøyd og skuffet seilte han videre vestover.

(Beklager den ringe kvaliteten på kartet, men på grunn av skolens restriksjoner på installasjon av nyttig programvare, måtte jeg beskjære bildet i Office Bildebehandler, legge på tekst i Microsoft Word™, print-screene det inn i Paint for å lagre det og beskjære det på nytt i Office. Også Norge som har ti milliarder på bok, 'a gitt!)

Vår helt og hans crew fikk etter hvert landkjenning ved Labrador, siktet litt nord for fastlandet og seilte inn i første og beste fjord, det som nå heter Frobisher Bay, helt sør på Baffin Island. Men Frobisher selv mente det måtte være Nordvestpassasjen, og at Kina var like rundt hjørnet. Da de kom til bunnen av fjorden, var skuffelsen stor. Så stor at Frobisher antakelig ikke taklet nederlaget. For å lette på stemningen, fant han enorme mengder gullholdig malm! Mennene lastet skuta med stein, fanget en eskimo de kunne vise frem til dronningen, og seilte hjem i en fart.

Vel hjemme viste det seg nå enklere å få penger til en ny ekspedisjon. Frobisher lovet dronningen enorme gullforekomster, og fikk utlevert tusen pund, ett av marinens skip med 120 mann (inkludert gruvearbeidere), sitt eget selskap med det misvisende navnet The Cathay Company, og admiralrettighet over alle land han oppdaget. O lykke! For andre gang satte han seil vestover, og fire måneder senere kom han tilbake med to hundre tonn malm! Dronningen satte sine beste mineral-analytikere på jobben, og i mellomtiden fikk Frobisher utlevert femten skip, fire hundre mann og ordren om å grunnlegge en gruvekoloni og ta med seg to tusen tonn malm hjem igjen.

Denne reisen ble vanskeligere enn de tidligere: Flere forlis reduserte rasjonene, alt ølet falt over bord, noe som reduserte mannskapets motivasjon, og ett av skipene gjorde også mytteri mot konvoien og stakk av. Til trøst fant Frobisher Nordvestpassasjen enda en gang på veien, men den viste seg å være Hudson-stredet, altså det som ligger mellom Baffin Island og fastlandet. Men verre nyheter ventet: Kolonien ble grunnlagt, og Frobisher dro hjem. Han var lei av stress, og ville begynne å cashe ut snart. Dessverre for ham, hadde det i mellomtiden vist seg at mineralene ikke inneholdt det minste spor av gull: Det var tvers igjennom ekte 24-karats kråkesølv! Frobishers Kina-kompani gikk umiddelbart konkurs. Gruvekolonien hadde drukket og slåss seg i hjel neste gang man kom dit. Frobisher jobbet resten av sitt liv som pirat i Det karibiske hav.