Det var ikke bare statsledere som oppførte seg korttenkt i forrige århundre. Det later til at det var en slags trend. En annen engelskmann som spilte høyt og tapte hardt, var den kjente sydpolfareren til hest:

Robert Falcon Scott

(1868-1912)
«With great care we might have a dog's chance, but no more.»
– Robert F. Scott, 1912

Scott er tidenes nest mest kjente polfarer. Men la oss begynne med begynnelsen: Scott ble født i Devonport i juni 1868, og mønstret på marineskipet HMS Britannia som trettenåring. Han avanserte raskt i gradene, og ti år senere hadde han vært innom en rekke skip og var nå førsteløytnant og torpedoansvarlig på Kanalflåtens flaggskip. Og dette var kanskje hans svake punkt: Han kjente sjømannslivet ut og inn, men hadde aldri vært utenfor den engelske kanal.


Senere i livet ville Scott vinne ære for sitt land og for menneskeheten, og planla i flere år en oppdagelsesreise til Antarktis, hvor han skulle studere geologi, zoologi og meteorologi, og ikke minst plante Union Jack på sydpolpunktet. Underveis fikk han imidlertid vite at den sleske nordmannen Roald Amundsen hadde vært uhøvisk nok til å planlegge nesten det samme! Bare det å dra uten å si fra først, var frekt nok: Kappløpet var i gang.

Det skulle vise seg at Scott ikke kom til å få tid til å studere geologi, zoologi og meteorologi på turen, slik planen var. Han pakket sekken i all hast, og seilte sørover for fulle kluter. Men hadde han tatt seg bryet med å studere litt av antarktisk geologi, zoologi og meteorologi før han dro, ville han ha visst at det er flere kilometer med is oppå de fleste steinene der, og at zoologien er begrenset til to arter, pingviner og alger. Men viktigst av alt er været. Det er kaldt. For kaldt til å ri rolig og fredelig inn til polpunktet og så ri hjem igjen.

Scott ankom kysten av Antarktis ti dager før Amundsen, den 4. januar 1911. Han pakket ut sine åtte mongolske ponnier, tre tonn (!) hermetikk (som også ble brukt til å mure en vegg mellom mannskapet og offiserene i teltet) og to traktorer. Ferden inn mot midten av kontinentet begynte den 31. oktober. Da hadde nordmennene allerede i tolv dager vært på vei innover landet i rasende fart, i tre hundesleder, dratt av hundre grønlandshuskyer. Bagasjen bestod stort sett av kjeks, pemmikan (en slags spekkpulver Amundsen hadde sett eskimoer bruke med hell under lange reiser i isødet) og et norsk flagg.

Scott ankom polpunktet utslitt og kald den 17. januar 1912, trettifem dager etter Amundsen. Hestene hadde dødd omtrent med én gang, traktorene hadde brutt sammen eller sunket i snøen, og maten var gradvis etterlatt langs ruten. Vel fremme fant han et telt, et norsk flagg og et papir som erklærte at det antarktiske platå nå het Haakon VII’s land. Selv skrev han i sin dagbok: «This is a terrible place.»

(Men litt optimistisk var han dog: Han påpeker at det var verdt strevet å vite at Sydpolen fra nå av ikke lenger vil være en hvit flekk på kartet. Det er helt sant.)

Skuffelsen lyser fra besetningsmedlemmenes ansikter.
Legg merke til seletøyet...

Uten trekkraft eller noe særlig mat, og med skjørbuk, frostbitt og en gammel krigsskade som slo seg vrang, gikk ikke tilbaketuren særlig bra. Den 12. november 1912 ble Scott og hans besetning funnet ihjelfrosne i sitt telt, 11 mil unna ett tonn hermetikk.

Scott ble likevel den store helten i Storbritannia. De anså det som uridderlig av Amundsen å prøve seg på Sydpolen mens en engelskmann allerede planla ekspedisjonen, og Scotts død ble sett på som selvoppofrende gentlemanship, i god tradisjon med nasjonalhelter som Horatio Nelson, doktor Livingstone, general «Chinese» Gordon og alle de seks hundre som daua i Den lette brigaden. Den dag i dag er Scott en av britenes aller aller største helter gjennom tidene, og de fleste engelske skolebarn har på ett eller annet tidspunkt et brennende ønske om å reise til Antarktis for å krepere. Amundsen kom aldri over at han fikk skylden for motstanderens død. Han skrev i sin bok «Sydpolen» fra 1912 – før Scotts skjebne var kjent – at både han og de fleste andre polfarere ble forbauset over beslutningen om å bruke mongolske (eller rettere sagt mandsjuriske) ponnier på turen. Altså, hester i det hele tatt. De var vant til ørken, de var treige, de var tjukke og hadde lange bein (noe som egner seg dårlig i dyp snø), det ville være umulige å heise dem opp igjen fra en bresprekk, de spiser mye og de tåler ikke kulde. Selv hevdet Scott i sin dagbok, riktignok en av de første dagene, at ponniene gjør et utmerket jobb; de kan bære 900 pund hermetikk uten problemer, og dessuten at hunder vanligvis ødelegger all gleden ved å gå i naturen.

Den ikke alltid objektive Wikipedia skriver til Scotts forsvar: «The revisionists are distinguished by the level of personal criticism of Scott's character, while ignoring the benefits of hindsight and Scott's bad luck.»

Selv sa Amundsen: «Seieren venter den som har forberedt alt – folk kaller det flaks. Nederlaget er sikret den som har utelatt de nødvendige forberedelser. Dette kalles uflaks.»

Bedre kan det vel ikke sies.