Når man får tilnavnet "Den gale" er det gjerne et tegn på at noe er galt. Charles VI av Frankrike var imidlertid opprinnelig kjent som "Le Bien-Aimé" (den godt likte), og fikk først senere tilnavnet "Le fol" (den gale), sannsynligvis på grunn av sin psykotiske oppførsel. Det hele begynte med at han etter å en hard feber satte ut på en ekspedisjon til Bretagne for å straffe en mann som hadde prøvd å drepe en av kongens rådgivere. På veien møtte de en mann som ropte at kongen måtte snu for noen ville forråde ham. En liten stund senere mistet en av følget lansen sin på hjelmen til en av de andre, noe som førte til at kongen skrek opp om forræderi og angrep sine egne menn. Det er usikkert hvor mange han drepte.

Resten av livet gled Karl VI inn og ut av vrangforestillinger, og i sine klarere øyeblikk hadde han voldsomme humørsvingninger. På et tidspunkt, kunne han ikke huske sitt eget navn eller at han i det hele tatt var konge og flyktet i redsel fra sin kone, en hyggelig dame som levde et særdeles utsvevende liv til fransk dronning å være. Han hevdet at hans virkelige navn var Georges og løp fra rom til rom til han falt sammen av utmattelse mens han ropte at fiendene hans kom for å ta ham.

Senere gikk han rundt i palasset og ulte som en ulv. En annen gang nektet han å bade i flere måneder. Han var også på et tidspunkt overbevist om at han var laget av glass og at han kom til å knuse dersom noen kom for nær ham. Han fikk lagt inn jerngitter i klærne sine for å beskytte seg mot nettopp det. Legene forsøkte selvsagt å kurere kongen. En gang ved det Wikipedia kaller "shock treatment". De befant seg jo i en før-elektrisk tidsalder, og "shock treatment" innebar derfor at man fikk noen menn til å smøre svart maling på ansiktene og gjemme seg på rommet hans for så, da kommen kom inn, å hoppe frem og rope "bø!". Utrolig nok virket det. I et par uker.

Ivan IV fikk tilnavnet Grozny, som gjerne oversettes med "den grusomme" på norsk, men som bedre kan oversettes med "truende", selv om det norske tilnavnet på ingen måte kan sies å være upassende. Han hadde ingen lett oppvekst, stakkar, i et palass hvor han stadig ble plaget av boyarene (ledende klassen i Russland). Han kunne ikke ta igjen mot dem, og torturerte istedet dyr han kom over: Rev blant annet nebb av fugler, spiddet øynene deres og slikt. Man kan si at dersom han hadde levd i USA i dag, ville et besøk hos Dr. Phil vært nært forestående.

Ivan ble eldre, begynte å drikke, og utskeielsene eskalerte til å kaste hunder og katter fra Kremlins vegger og løpe rundt i gatene med sine drikkefrender hvor de slo ned gamle folk og voldtok kvinner. Det var stort sett samme type mennesker som deltok i Ivans Oprichnina, en slags terrororganisasjon som gikk kledt i sorte klær og red på sorte hester og så riktig skumle ut. Det utviklet seg etter hvert til en semi-religiøs monastisk organisasjon med Ivan som abbed. De holdt blasfemiske gudstjenester fulgt av orgier med sex, voldtekter og tortur. Det vekslet mellom utagerende utagering og voldsomme angerscener påfulgt av prekner om kristne dyder. Humørsvingninger, med andre ord.

En gang fikk han bondekvinner kledt nakne og satt opp som som målskiver for skytetreningen til mennene sine. En annen gang fikk han druknet hundrevis av tiggere. Enda en annen gang dumpet han en boyar i en tønne med krutt og tente på, med forutsigbart resultat. Om man skal fortsette å ramse opp ganger, kokte han sin egen finansminister i en kjele og en rådgiver ble hengt mens tsarens gjeng hugget av ham kroppsdeler. Da han hadde fått konstruert St. Basilskatedralen i Moskva, var han så fornøyd med resultatet at han blindet arkitekten for at de aldri skulle bygge noe like vakkert noe annet sted. Selvsagt avsto heller ikke Ivan den grusomme fra massedrap: ca 30 000 av inbyggerne i Novgorod ble drept.

Ivan IV døde til slutt av kvikksølvforgiftning. Det er ikke så overraskende som det kan høres ut, til tross for alle fiendene han hadde, da han angivelig var avhengig av kvikksølv og derfor hadde det i en kjele på rommet sitt. Det er mulig han hadde syfilis (noe man jo kan få dersom man går rundt i gatene og voldtar tilfeldige kvinner) og derfor begynte å ta kvikksølv som var en vanlig kur. Mmmmmmm.

Tilbake i Spania, men etter Habsburgernes fall, var også Filip V en smule rar i hodet. Han var barnebarnet til Solkongen i Frankrike (som kanskje også skulle vært nevnt her), og det har vært hevdet at hans umettelige behov for kvinner var noe han hadde arvet av Bourbonerne. Filips behov for kvinner var imidlertid blandet med en noe overdreven religiøsitet som ikke tillot ham å ta seg en elskerinne (som jo var mer enn vanlig ved det franske hoffet). Han giftet seg med sin første kone da hun var 14 år. Hun holdt ham ute fra soverommet i to hele dager etter bryllupet for å lære ham å innordne seg.

Da hun døde, og legene gikk forbi og så på henne fordi de ikke hadde lov til å berøre dronningen for å undersøke henne, viste Filip fortsatt sin kjærlighet. Han var akutt klar over at når hun først døde, ville han ikke uten synd kunne ... nyte lignende saker på en god stund (se så flink jeg er til å holde meg på et familievennlig nivå. Kanskje med unntak av alt snakket om tortur og påler og alt det der). Han måtte angivelig rives bort fra sengen. Man gikk selvsagt straks igang med å finne en ny kone til den stakkars mannen. Og denne gangen hadde han lært. Han forlot ikke sin kones side på tretti år.

Filip var manisk-depressiv, og da tilstanden forverret seg utover på 1700-tallet. Han klaget over at han brant opp fra innsiden. Han låste seg inne og nektet alle å komme inn. Utenom dronningen, selvsagt. Og hans skriftefar, da kongen var overbevist om at han var i ferd med å dø uten å ha gjort opp for en eller annen dødssynd. Hver gang dronningen forsøkte å begrense de noe overdrevne religiøse utbruddene, slo og sparket han henne. Han ropte, skrek, sang og bet seg selv, var overbevist om at han ikke kunne gå fordi føttene hadde ulik størrelse og nektet å klippe hår, tånegler eller skjegg.

Det gikk som det måtte gå: Han ble helbredet av en kastratsanger som i 20 år sang de samme fire ariene hver kveld til kongen og hans sønn (som hadde de samme symptomene, men som likevel ble konge).

Friedrich Wilhelm I var sønn av en mann som til tross for at han var en av de mer ubetydelige kongene i ett og alt modellerte seg etter Solkongen (i den grad at han uten egentlig å ville det tok en elskerinne fordi han følte det var noe en konge burde). Det innebar selvsagt at Friedrich Wilhelm vokste opp omgitt av luksus, noe han avblåste så snart han tok over etter farens død. Kanskje med noe overdreven entusiasme.

Det var forbudt å la lys stå og brenne på slottet. En rådgiver eller minister som var fraværende fra et møte, mistet seks måneders lønn, og om det skjedde igjen mistet de jobben. Torgkoner fikk ikke lov til å sitte rolig i boden, men skulle strikke ting mens de satt der.
En prest hvis preken varte i mer enn en time, fikk bot. Kongen selv rev av det han anså som overdreven pynt fra klærne til kvinner på gaten, og disiplinerte angivelig selv late bygningsarbeidere, hva nå det innebar. Morsom anekdote: En gang forfulgte kongen selv en lommetyv gjennom gatene. Da han tok ham igjen spurte kongen hvorfor tyven løp. Mannen svarte at han var redd for ham. Kongen slo da løs på ham med stokken sin og ropte "Begredelige fjott! Du skal elske meg!". That'll do it.

Friedrich Wilhelm I var også særdeles opptatt av militære saker, og det var han som bygde opp det prøysiske militæret som førte til at Tyskland ble en stormakt noen hundre år senere. Han oppfant for eksempel konseptet "marsjere i takt", noe som angivelig skremte vettet av motstanderne hans. Han var også sykelig opptatt av høye menn, og gjorde nesten hva som helst for å få tak i dem og inrullere dem i hæren sin, nærmere bestemt regimentet Potsdam-kjempene. Han sendte ut folk til hele Europa for å finne uvanlig høye menn, og betalte foreldre og landeiere som var villige til å sende ham sine høyeste. I de tilfellene da de ikke kom frivillig, var det ikke uvanlig at han kidnappet dem. En prest ble angivelig hentet midt i en preken sammen med fire andre. Flere av kjempene forsøkte både selvmord og desertering, selv om de fikk godt betalt. Det må være fælt å bli likt bare på grunn av kroppen. Friedrich Wilhelm I likte veldig godt å male kjempene sine etter hukommelsen, og når han følte seg nedfor eller var syk, fikk han noen få hundre av dem ti å marsjere gjennom soverommet hans for å muntre ham opp.

Han foraktet alt som ikke hadde noe å gjøre med militæret (angivelig særlig franskmenn, musikere, vitenskapsmenn og intellektuelle), og plaget livet av presidenten ved Vitenskapsakademiet, som han da han døde begravde i en tønne. Denne forakten gikk også ut over hans noe forfinede sønn, Friedrich (som senere skulle bli Den store. Hver gang de møttes, tok kongen tak i halsen hans, slengte ham på gulvet og tvang ham til å kysse støvlene hans og be om tilgivelse. Deretter sa han: "Dersom min far gjorde slikt mot meg, ville jeg ha tatt livet av meg for lenge siden. Men du eier ikke mot." Da Friedrich en gang forsøkte å flykte, men ble tatt, ble han og hans medhjelper anklaget for desertering og Friedrich måtte se på at vennen ble henrettet. Ham ble det imidlertid folk av. Utrolig nok.

George III skal ha sagt dette angående sin ed som konge:

Where is the power on Earth to absolve me from the observance of every sentence of that oath, particularly the one requiring me to maintain the Protestant Reformed Religion? … No, no, I had rather beg my bread from door to door throughout Europe, than consent to any such measure. I can give up my crown and retire from power. I can quit my palace and live in a cottage. I can lay my head on a block and lose my life, but I cannot break my oath.

Det virker jo som en riktig fornuftig fyr. Og det må man kanskje si at George III var. Jeg er faktisk usikker på hvorvidt han hører hjemme blandt disse smågale monarkene, selv om han uten tvil var gal i perioder. Kongen led nemlig av Porphyria (som er arvelig og nok også sto bak flere av de andre gale monarkene i denne serien), og han fikk tilnavnet "the Mad", som jo indikerer at han hører til i denne artikkelen. Hans første anfall kom i 1788, og viste seg først ved en plutselig trang til å snakke fort og lenge, samt søvnløshet. Etter noen dager i denne tilstanden, fikk han delirium og skremte dronningen til hysteri, noe som første til at man måtte overbevise kongen om at dronningen måtte få sove på et annet rom den natten fordi hun ikke følte seg bra.

Man tilkalte en Dr. Willis, og dennes behandling av kongen ville kanskje rynket noen bryn i dagens psykiatri. Om kongen nektet å spise, om han var for rastløs til å ligge rolig på sengen, om smerten fra sårene fikk ham til å vri seg og rive av bandasjene, om han syntes det var varmt og kastet av seg dynen, om kongen altså ikke oppførte seg eksemplarisk i sin galskap, fikk Willis ham satt i tvangstrøye og lenket benene hans til sengen. Om han kom med stygge eller vulgære uttrykk, ble han kneblet.

Kongens galskap ga seg blant annet uttrykk i at han forsøkte å voldta en hushjelp, og at han forelsket seg i en femti-årgammel grevinne som han hevdet var den virkelige dronningen, mens hans kone var en bedrager. Han kalte også puten sin Prince Octavius på første juledag, da denne ifølge ham selv skulle fødes den dagen. Han utstedte ordrer til døde mennesker og mente bestemt at London var fylt med vann.

Kongen ble imidlertid bedre med tiden, men gjennom hele livet hadde han stadige tilbakefall. Fra 1817 og utover ble han senil (angivelig en vanlig effekt av sykdommen). Ifølge Wikipedia var hans eneste glede å spise kirsebærkake og spille på sitt "harpsichord". En dag skal han ha sagt "I must have a new suit of clothes and I will have them black in memory of George III, for he was a good man." Han hadde vrangforestillinger, men tilbragte visstnok dagene ved å vandre fra rom til rom og knappe opp og igjen vesten sin.


Kilder:
Mad Monarchs
Wikipedia: Charles VI
Wikipedia: Ivan IV
Wikipedia: Philip V
Wikipedia: Frederick Wilhelm I
Wikipedia: George III