I dag prøvde jeg meg på en egentlig umulig oppgave – å omtale Eivind Hagerups 10 favorittspill gjennom tidene. Umulig fordi det finnes så mange spill, og fordi jeg aldri noensinne kan bli enig med meg selv i hvilke spill som hører hjemme på topp 10. Så det denne listen blir egentlig bare en oversikt over 10 spill som jeg liker meget godt. Tidene forandrer seg fort, og en liste som dette blir nødvendigvis veldig subjektiv. Jeg vil poste de fem første spilla i dag, og de fem siste i morra. Denne første delen blir dominert av eventyrspill og spill fra 90-tallet, og jeg vil prøve å fokusere på litt eldre spill i neste del.

Blir nok en litt lang post dette, men dere kan flame meg med kommentarer hvis dere syntes det er for jævlig. Spillene står i alfabetisk rekkefølge, og er plukket ut bl.a. for deres kunstneriske kvaliteter, spillbarhet og evne til historiefortelling.

Så her er den: 10 spill Eivind liker veldig godt!:

Day of the Tentacle (LucasArts, 1993)

De fleste kjenner kanskje til denne point & click-klassikeren fra LucasArts, nemlig Day of the Tentacle, oppfølgeren til Maniac Mansion. Spillet starter med Purple Tentacle som drikker mutert vann og gror armer. Deretter får han det for seg at han skal ta over verden. Spillet er lett et av de mest festlige og humoristiske spillene som har kommet til noen plattform, og lar deg ta kontrollen over tre spillbare karakterer, som du kan hoppe mellom som du selv ønsker. Spillet involverer også en tidsmaskin (som ser ut som en stor utedo), og karakterene kan hjelpe hverandre mellom de forskjellige tidsepokene. På et punkt blir for eksempel en karakter nødt til å fryse ned en hamster, for på denne måten å kunne finne den samme hamsteren i fremtiden. Og der blir den selvfølgelig tint opp igjen i mikrobølgeovnen. Spillet er fargerikt og herlig, og kanskje det morsomste dataspillet som finnes. Anbefales til alle som liker gale tentakler og sykepleiere ved navn Edna.

Eternal Darkness: Sanity's Requiem (Silicon Knights, 2002, Nintendo Gamecube)

Eternal Darkness er løst inspirert av H.P. Lovecrafts verker, og setter standarden allerede i oppstarten med et sitat fra Edgar Allan Poes “The Raven”: “Deep into that darkness peering, long I stood there wondering, fearing, doubting”.

Eternal Darkness er et spill som greier å dra deg inn i spillets verden på en helt unik måte. Spillet er et tredje-persons action/adventure, og kan ligne litt på en blanding av Resident Evil og Alone in the Dark. Historien er i en klasse for seg selv, og strekker seg over en tidsperiode på over 2000 år. Gjennom elleve kontrollerbare karakterer må spilleren bekjempe en ondskap eldre enn selve menneskeheten, gjennom bruk av magi og forskjellige spells. Et av de virkelig innovative elementene i Eternal Darkness er “sanity-meteret” som du finner i toppen av skjermen. Gjennom spillets gang vil spillerene gå gjennom mange skremmende episoder, og dette vil ha en negativ effekt på karakterens psyke. Hvis “sanity-meteret” kommer for lavt kan det skje uventede ting.. For eksempel kan GameCuben din gi inntrykk av at den slår seg av, at noen trykker på 'Mute' på TVen din eller at det går en flue over skjermen. Men det er altså historien og stemningen i dette spillet som er det virkelig store. Det har også blitt laget en rekke kortfilmer inspirert av Eternal Darkness. Disse finner du på eternaldarknessfilms.com. Spillets hjemmeside kan også være verdt et besøk. Et spill som anbefales til alle som liker gode, uhyggelige historier. Det beste som har kommet til GameCuben, spør du meg.

Gabriel Knight 3: Blood of the Sacred, Blood of the Damned (Sierra, 1999)

I 1999 ble Gabriel Knight 3 sluppet. I likhet med de to foregående spillene, Gabriel Knight: Sins of the Fathers og Gabriel Knight 2: The Beast Within, kunne vi igjen ta rollen som Gabriel Knight, detektiv av det okkulte (Schattenjäger). GK1 og GK2 var fra før kjent for å være svært godt skrevne og gjennomførte spill, og for å blande virkelig historie og fakta med fiksjon. Dette gjaldt spesielt for GK2, som omhandlet sammenhengen mellom varulver, en hittil tapt opera av Wagner og kong Ludvig II. Likevel kom dette spillet likevel i skyggen av det ekstravagante GK3.

Dette spillet, i likhet med Da Vinci-koden, var svært kontroversielt da det blant annet omhandlet konspirasjonsteorier om at Jesus overlevde på Golgata, og flere steder ble det regelrett boikottet. Med dette som bakteppe begynner denne svært komplekse historien om landsbyen Rennes-le-Chateau, hemmelige kulter, okkulte mysterier, europeisk politikk, historiske bevigenheter og selvfølgelig Sannheten (med stor S) om Den Hellige Gral. Et enestående og intelligent spill.

Grim Fandango (LucasArts, 1998)

Her er spillet jeg pleier å bruke som eksempel hver gang jeg kommer i diskusjonen “er spill egentlig kunst på samme måte som film?”. For er det et spill som kan bevise dataspillenes kunstneriske muligheter så er det Grim Fandango. Spillet er satt i Land of the Dead, et land hvor pistolene ikke skyter kuler, men ringblomster, og gir deg kontrollen over Manny Calavera, agent i et reisebyrå for de døde. Plutselig en dag finner Calavera ut noe han ikke skulle, og forstår at “something's rotten in the Land of Dead and you're being played for a sucker”. LucasArts' tidligere spill har, med få unntak, vært spill som har vært konsentrert rundt de humoristiske aspektene, men med Grim Fandango har skaperne greid å kombinere en følelsesmessig sterk historie med en akkurat passe porsjon humor. For dette spillet er både sterkt, lattervekkende, trist og engasjerende. Den utrolige kombinasjonen av spillets illustrasjoner (inspirert av 1930-tallets Art Deco-stil og film noir) sammen med det filmaktige lydsporet og glimrende fortellerkunst gjør Grim Fandango til en uforglemmelig opplevelse. Mørkt, varmt og deilig.

With bony hands I hold my partner. On soulless feet we cross the floor. The music stops as if to answer. An empty knocking at the door. It seems his skin was sweet as mango. When last I held him to my breast. But now we dance this grim fandango. And will four years before we rest.

Det kuleste, raskeste og mest infernalske FPSen (First Person Shooter) som noensinne har kommet. Quake er spillet som kan få hvemsomhelst til å produsere svetteflekker gjennom t-skjorta. Til å hoppe i taket og beskylde Geir for å skyte raketter ut av rompa.

Det var den første FPSen i full 3D, og fikk fort status som det eneste multiplayer-shooteren av betydning. Før Quake hadde det nemlig ikke vært så enkelt å få opp et multiplayer-spill over internett eller modem. Men etter Quakes inntog var det et selvfølge at “alle” spill skulle være enkelt å sette opp for flerspiller-modus. Joda, det var en enkeltspiller-del også. Den var forsåvidt grei nok, men det er ikke den som Quake vil huskes for.

Stay tuned for mer.