Jeg kommer med nok et innslag i serien fra bolaget, og jeg kommer denne gang med et historisk tilbakeblikk til bedriftens glanstider.

Det er mange på bolaget som har vært der i både 30 og 40 år (jeg mener selvfølgelig mellom 30 og 40 år, ikke 30 + 40 = 70 år), og de fortalte om de gode gamle dager på LKAB, altså 70-tallet. På den tiden hadde bolaget 600-700 ansatte, og arbeidsdagen var ikke en slik trist og traurig opplevelse som den er i dag. Man hadde et magisk hjelpemiddel for å få tiden til å gå, nemlig etanol. Etanol er en alkohol som dannes ved gjæring av sukker, eller fra etylen, men gutta på bolaget fikk den enten smuglet inn med fartøyene fra fjerne strøk, eller fra destillasjonsapparatet under trappa, som de hadde laget av et oljefat. På fredagene samlet man seg rundt oljefatet, gutta på gulvet og noen av de kulere sjefene, og så drakk man inn helga, slik helga skal drikkes inn.

All denne drikkingen i arbeidstida førte selvfølgelig til at enkelte ble litt trøtte og slitne. Da var det godt å finne et tomt rom og legge seg til å sove i noen timer, og alt ville ha vært fint, hadde det ikke vært for at den fordømte renholdstjenesten dukket opp og ville gjøre jobben sin. Som regel var det tilstrekkelig å rope til dem til de gikk sin vei, og så kunne man fortsette å sove. På den tiden kunne man til og med komme unna med å nekte kvinnfolk å kjøre renholdsmaskiner, sannsynligvis fordi de har motorer større enn på en symaskin. Dette er ikke som i dag, da mange sniker seg litt forlegent ut av kontoret sitt for å ikke være i veien når noen kommer for å vaske, og kvinnfolk får lov til å kjøre utlasteren.

Renholdstjenesten var ikke de eneste forstyrrende elementene for en arbeidskar som vet hva han vil bruke lønna på. Det hendte seg nemlig at ektefellene til de hardtarbeidende møtte opp på lønningsdagen og huket tak i lønningsposen da den ble tilgjengelig, kun fordi de ikke unnet noen litt ordentlige drikkevarer. Dette var riktignok en mindre irritasjon i forhold til i dag, når det ikke kan drikkes i det hele tatt i løpet av dagen.

På denne tiden var bolaget enda fullere (på mer enn én måte) av originaler enn det er nå. Blant annet hadde de en sjef for verktøybua som man ikke skulle besøke før han hadde fått morgenpilsen sin. Den som kom før det ble møtt av stor vrede. I dag er sjefen for verktøybua en hyggelig skrue som irriterer seg over at ting ikke er like ryddig når han kommer tilbake fra ferien som når han dro.

Også renholdstjenesten hadde sin del av originaler. På denne tiden ble renholderne styrt av et mer eller mindre diktatorisk styre som bestemte ting før de ble diskutert på de demokratiske allmøtene for renholdstjenesten. Et medlem i dette styret spilte grovt på sitt svake hjerte hver gang noen sa henne imot, så det var ikke få ganger hun tok seg til brystet og ropte etter pillene sine. Allmøtene ble i tillegg avbrutt nøyaktig ett kvarter etter at de hadde begynt, da ei som jobbet der gikk hjemmefra når møtet begynte, og det tok henne nøyaktig femten minutter å komme frem. Siden hun ikke fikk betalt for møtet, så mente hun at hun ikke trengte å gå hjemmefra før møtet begynte.

Sist men ikke minst føler jeg for å nevne at en av de ansatte hadde en flaske sprit skjult blant vaskemidlene på vasketralla. Selv om etanol unektelig kan brukes som løsemiddel, så var hennes variant kun til innvortes bruk, bortsett fra det som merkbart dampet vekk hver gang hun pustet ut.

Som man kan forstå så har livet på bolaget forfalt betraktelig siden den gang. Nå er det intet destillasjonsapparat under trappa, og kvinnfolk får lov til å håndtere tunge kjøretøyer. Heldigvis kommer lønningen rett inn på konto.

Neste gang i livet på bolaget: Malmbanen - en pulsåre i nord.