Jeg har lest ferdig tre bøker hittil i sommer. Idet jeg avsluttet den siste av dem i dag, innså jeg at jeg måtte fortelle dere hvor forskjellige de er. Det er jo som kjent forskjellige ting som gjør en bok lesverdig. Om jeg har lært noe denne sommeren er det at de forskjellige aspektene bør være tilstede i en og samme bok. Det er ikke nok med fart og spenning.

(I) The Last Samurai av Helen DeWitt
Dette er en fantastisk bok, og jeg vet at flere av dere har lest den. Min søster, som for tiden befinner seg på togreise nedover Europa -uten tv eller andre adspredelser- og som ellers heller vil se maling tørke enn åpne en bok, måtte etter heller skeptisk å ha begynt å lese denne boken innrømme at den når alt kom til alt egentlig var ganske god. Jeg var ikke overrasket.

DeWitt benytter seg av en heller utradisjonell fortellermetode. Boken åpner med at Sybilla forteller om sin far og hvordan han var smart nok til å vinne et stipend til Harvard som 15-åring, men ga det opp for å, som faren -en metodistprest- sier, "gi den andre siden en sjanse". Midt i fortellingen hopper hun imidlertid frem og tilbake mellom hvordan hun havnet i London og glimt inn i nåtidssituasjonen hvor det lille vidunderbarnet Ludo maser om å lære språk.

Det er mye språk i denne boken. Hver gang jeg leser den blir jeg inspirert til å ta fatt på et eller annet grammatisk fenomen. Gresk, japansk, arabisk, inuittisk, norroent, det er alt der. Og Kurosawas Syv samuraier som historien i stor grad dreier rundt.

Senere i boken tar Ludo selv over fortellingen, og isper den lengre fortellinger om forskjellige farskandidater. Men jeg ønsker ikke å ødelegge boken for dem av dere som ennå ikke har lest den. La meg bare legge til at til tross for utradisjonell stil, er fortellemåten forførende. Språket er enkelt, men herlig. Det er den type bok du blir irritert når du blir avbrutt i lesningen av.

(II)The da Vinci Code av Dan Brown
Jeg ikke like opprømt over denne boken. Jeg har lest en bok av Dan Brown før og visste mer eller mindre hva jeg hadde i vente. Språket er elendig. For det meste enkelt, men på ingen måte elegant. Det passer ikke til fortellingen, og gir inntrykk av å være en engelskstil fra ungdomsskolen.

Her må også nevnes Browns forkjærlighet for klisjeer. Jeg hadde lest Angels and Demons og la også der merke til hvordan alle hovedpersonene var skummelt perfekte. Så også i denne:
De vanligvis så skarpe, blå øynene hans virket blasse og uklare. Mørk skjeggstubb dekket den kraftige kjeven og kløften i haken. Ved tiningene var gråfargen på fremmarsj, og den vant stadig terreng i det tykke, sorte håret hans. Til tross for at hans kvinnelig kolleger hevdet at gråfargen bare understreket hans akademiske sjarm, visste Langdon bedre.
Jeg blir kvalm. Den kvinnelige hovedpersonen er selvsagt (i likhet med den i forrige bok) også yppig og så tiltrekkende at hun virker som en distraksjon på mennene hun jobber med.

Et annet ankepunkt, som kanskje bare er et personlig problem jeg har og som nok ikke har noe å gjøre med litterær kvalitet, er alle "faktaene" han strør om seg med. Første side i boken går som følger:
Fakta:
The Priory of Sion - Sion-ordenen- er en europeisk hemmelig orden som ble grunnlagt i 1099- Denne organisasjonen eksisterer virkelig.

På Nasjonalbiblioteket i Paris fant man i 1975 en pergamentsamling kalt Les Dossiers Secrets, dokumenter som identifiserte en rekke medlemmer av Sion-ordenen, deriblant sir Isaac Newton, Botticelli, Victor Hugo og Leonardo da Vinci.

Vatikan-prelaturet kjent som Opus Dei er en svært from katolsk sekt som i den senere tid har vært omstridt på grunn av rapporter om hjernevasking, tvang og en farlig skikk som kalles "korporlig botsøvelse".

Opus Dei har nettopp fullført byggingen av et 47 millioner dollars Nasjonalt Hovedkvarter [sic] med adresse 243 Lexington Avenue i New York City.

Alle beskrivelser av kunstgjenstander, arkitektur, dokumenter og hemmelige ritualer i denne romanen er korrekte.

Jeg siterte hele siden fordi den kan stå som eksempel for noe av det jeg finner mest problematisk med romanen: Noen av opplysningene vet jeg at stemmer (Opus Dei finnes). Andre tviler jeg mildt sagt sterkt på (stort sett alt det andre). Og atter andre vet jeg er feilaktige. Da blir det desto mer opprørende når Brown ender med en forsikring om at alle beskrivelser er korrekte. Jeg savner kort sagt referanser. Men det er vel for mye forlangt fra en spenningsroman.

Det skal Brown ha: Løsningen på koden er elegant. Og den blir nok en fin film.
Og én (kanskje to) av karakterene hans er komplekse nok til å bli interessante.
Men det er da også alt.

(III)The Piano Tuner av Daniel Mason
Jeg kan ikke sette ord på hvor deilig det var å begynne på denne romanen etter å ha lest ferdig Browns makkverk. Selv i norsk oversettelse trengte flyten og poesien i språket gjennom. Historien tar for seg Edgar Drake, en pianostemmer og ekspert på Erard-klaver, som bli bedt om å dra ut i Burmas jungel for å stemme en Erard som den heller eksentriske legen Anthony Carroll har rekvirert fra London.

Det er flere ting som gjør denne boken så bra. Karakterene er herlige. Jeg føler stadig en trang til å dra til Burma og møte doktor Carroll. Drake er ikke noen perfekt Langdon, men en fullblods britisk pianostemmer, heller nervøs og noe klønete, men med overbevisning og lojalitet. Beskrivelsen min treffer ikke i det hele tatt, og det har å gjøre med hvor levende disse personene fremstår. Frem til siste side blir du tvunget til å revurdere oppfatningene om dem.

Historiereferansene appellerte selvsagt til meg. I motsetning til Browns drypp, gir Mason en utførlig beskrivelse gjennom Carrolls brev til Drake før avreisen. Det som kunne ha fortonet seg som heller tørr historiegjengivelse bli levende og interessant. Best av alt: Mason forklarer i etterordet hvor han tar det fra. Hva som er riktig og hva han har funnet på selv.

Fargene og luktene er beskrevet på en slik måte at man ikke ender med å hoppe over beskrivelsene, noe det jo er alt for lett å gjøre hvis de blir lange og utførlige, men nærmest kjenner dem selv.

Og sist men ikke minst historien. Jeg skal ikke gå inn i detaljer, men jeg må få si at slutten gjør denne boken. Man kan ane at man har en god bok i hendene mens man leser den, men det er gjerne slutten som avkrefter eller bekrefter det. (Derav mitt heller ambivalente forhold til Forbrytelse og straff.) Slutten får deg til å revurdere boken, men samtidig holde fast på det du har lest. Jeg kan ikke forklare det bedre. Et øyeblikks usikkerhet før du igjen er sikker.