I forrige uke var jeg en tur i England fra søndag til onsdag. Anledningen var eksperimentelt arbeid folk fra jobb skulle utføre på universitetet i Plymouth, i det som kalles en «flume» på fagspråket. Det later til å være mest vanlig at man sier flume på norsk også, skjønt jeg antar «renne» kan være en grei oversettelse. De eksisterer i ulike varianter, men den i Plymouth ser essensielt ut som en 30 meter lang renne, bygget av glass og stål, som er omtrent 1 meter dyp, 60 cm bred, og den kan fylles med vann. I tillegg har den et rør på omtrent 60 cm i diameter som går under rennen, fra ende til ende, og en solid pumpe som gjør at man kan sette opp en kontinuerlig strøm av vann, som går langs rennen, og så tilbake til begynnelsen gjennom røret. Og som om ikke det var nok finnes det også muligheter for lage bølger.

Vi ønsket å bruke denne saken til å se på turbulens under is. Vi, og når jeg sier vi mener jeg egentlig labingeniøren vår, pluss en eller to andre, med lite eller ingen input fra meg, konstruerte derfor et lokk av kryssfiner trukket med bobleplast. Bobleplasten (som var min idé) var ment å lage en ru overflate, for å etterligne undersiden av is. Tingen er at når man har en konstant strøm av vann mot en ru overflate, får man noe som kalles et grensesjikt (boundary layer). Langt borte fra overflaten er hastigheten til vannet jevn og uavhengig av avstand, veldig nært overflaten er hastigheten null, og i overgangen er den en mellomting, pluss at det kan oppstå turbulens. Og denne turbulensen ønsket vi å studere.

Det er ikke så ofte jeg er med på eksperimentelt arbeid, så det er ganske morsomt å prøve seg litt av og til, og antagelig er det bra for min faglige utvikling å få litt innsikt i hvordan ting foregår i den virkelige verden. Jeg jobber jo stort sett med numeriske modeller, og dette med forholdet mellom modell og virkelighet er litt viktig, har jeg forstått. Skjønt folk som driver med feltarbeid mener naturligvis at det som foregår i laben bare er en modell, og at det er kun i felten at man finner den virkelige verden, så det spørs om jeg må prøve å bli med på noe slikt en gang også.

En ekstra bonus med å dra til Plymouth er at man må gjennom London, og på vei tilbake hadde jeg omtrent tre-fire timer til overs, så jeg rakk lunsj på Prufrock, muligens en av mine topp tre favorittkaféer, og jeg rakk å spasere litt i Hyde park. Det var dessuten meget fint vær i hele sør-England den dagen, litt kaldt og blå himmel og sol og gode greier, så det var mye fin utsikt fra toget.

Apropos toget, deler av turen satt jeg rett bak en utrolig drøy dame, som hadde på seg pelskåpe og pelslue, og brukte mye tid på å snakke kjempehøyt i telefonen. Jeg fikk inntrykk av at hun hadde ganske mye penger, for hun snakket om en ung dame som hadde kommet i den alderen at hun begynte å interessere seg for klær, som hun skulle ta med på shopping i New York, og hun skulle reise hit og dit og gå på alt mulig rart og hun snakket om sine venninner Toppy og Lulu og hun kalte alle «darling» hele tiden, ogsåvidere. Hun sa tilogmed at hun skulle bo et eller annet sted i noen dager, i «the blue room». Jeg antok at her hadde vi å gjøre med en overklasseperson som ikke tenkte over at det høres rart ut å ha slike telefonsamtaler på toget, men Danny og Camilla mente det mer sannsynlig dreide seg om en vulgær, nyrik person fra øvre middelklasse, som gjerne vil rope om hvor mange spennende ting hun gjør. Fascinerende var det uansett.

Så, for å oppsummere. Plymouth, bra tur. Labarbeid, interessant og lærerikt. Og, hvis du er i Plymouth, jeg anbefaler å besøke Refectory Cocktail Lounge. Bra sted.