Været var egentlig ikke så verst under årets Moldejazz, men det var litt lunefullt. Helgen før jazzen indikerte langtidsvarselet at det skulle være fint hele uken, med litt regn på tirsdag. Etterhvert som uken gikk ble imidlertid værmeldingen stadig oppdatert til «litt regn akkurat nå, fint om to dager». Jeg hadde først planer om å gå en fjelltur på torsdag, men av hensyn til været ble det til slutt utsatt til fredag. Torsdag ble dermed en ganske lat dag, med kafébesøk, litt dataspillprogrammering, en liten svømmetur i Øverlandsvannet i regnvær, og til slutt en konsert.

Vi gikk på Ellen Andrea Wang, en konsert jeg primært valgte ut på fordi hun var avbildet med en kontrabass i programmet. Jeg kan dessverre ikke si så veldig mye fornuftig om konserten. Jeg likte den ganske godt, musikken var kul, syngingen var litt i overkant pop-aktig for min smak, og neste år skal jeg ta notater, samt prøve å blogge underveis i festivalen i større grad.

Fredag startet dagen klokken åtte, da Trond og jeg satte kursen for Ystetind. I følge en tilfeldig nettside jeg fant skal turen ta totalt fem timer, og så kommer ferge og litt kjøring i tillegg, så vi regnet med å være hjemme rundt tre-fire. Vi brukte imidlertid noe lengre tid enn planlagt på ymse innkjøp, så vi begynte ikke å gå før halv elleve, og vi brukte noe lengre tid enn beregnet på turen, så vi var ikke hjemme før litt over seks. Turen var forsåvidt fin, men været var ikke helt på vår side, ettersom toppen av Ystetind var innhyllet i skyer hele dagen.

Dagens første konsert for min del, Bollani og Holanda, begynte klokken åtte. Stefano Bollani spiller piano, og Hamilton de Holanda spiller bandolim (såvidt jeg kan bedømme fra pt.wikipedia.org er bandolim det brazilianske navnet på mandolin, og Holanda spiller en ti-strengs variant av denne), så her lå i grunnen alt til rette for en interessant opplevelse. Camilla pekte tidlig ut denne som den konserten hun hadde mest lyst til å gå på, og det viste seg å være en god avgjørelse.

Jeg finner det sam vanlig vanskelig å beskrive konserten godt, men det var i allefall åpenbart at de var svært kompetente på sine respektive instrumenter, og det var også tydelig at de hadde det veldig morsomt mens de spilte. De spilte både med hverandre og mot hverandre, med flere festlige dialog-aktige sekvenser, uten at det skled helt ut i å bli bare morsomheter med instrumenter. En fantastisk konsert på alle måter, og årets beste slik jeg ser det. Da ignorerer jeg det jeg tidligere sa om utfordrende konserter, ettersom denne var uanstrengende og behagelig hele veien, men det får så være.

Etter konserten dro Camilla hjem, mens jeg gikk videre til neste post på programmet. Konserten med Bollani og Holanda ble tatt opp, og klokken ti ble den presentert som remix av Jan Bang, Erik Honoré og Ellen Endresen. Man slapp inn på denne konserten med billetten fra den forrige, men i tillegg var det ganske mange som gikk inn på kort. Jeg satt for eksempel ved siden av to stykker, som spurte meg før det startet om jeg visste hva slags konsert det var. Jeg forklarte etter beste evne, men jeg vet ikke helt om de skjønte hva de bega seg ut på. De gikk i allefall etter ti minutter.

Jan Bang var jeg på konsert med i fjor også, og han liker jeg godt. Han «trykke på tangenta og vride på knappa» som Side Brok sier, og danser litt og ser ut som om han storkoser seg. Ellen Endresen gjorde tingene sine, det vil si lage pussige lyder, og noen ganger var det greit, noen ganger var det egentlig litt irriterende fordi jeg heller ville høre Bang remixe pianokonserten. Hva Erik Honoré drev med vet jeg egentlig ikke. Men det var veldig lett å se når Endresen og Bang lagde lyd, fordi de bevegde på munnen eller trykket på knapper med store bevegelser, stod Honoré for det meste helt rolig bak laptopen sin. Jeg antar han gjorde noe viktig, men hva det var vet jeg altså ikke. Alt i alt en kul konsert, men jeg tror jeg hadde likt den bedre med litt flere gjenkjennelige partier fra den forrige konserten, og litt mindre pussig vokal. Jeg antar jeg får ta turen til Punkt, hvor man etter sigende kan oppleve mer slikt. På vei hjem fredag kveld kunne jeg forøvrig observere at skyene endelig hadde sluppet taket i Ystetind, men det ble dessverre noen timer for sent. Jeg får vel bare ta turen igjen ved en senere anledning.

Lørdagen startet senere enn vanlig, ettersom jeg i år lot være å gå på morgenkonserten i Reknesparken, og i stedet startet dagen med en kul cortado og konsert med Waldemar 4 klokken to. Jørgen anbefalte denne konserten, som han mente ville bli «fin og kjekk», og la til at Trygve Waldemar Fiske er både en hyggelig fyr og en habil musiker. Når han i tillegg var avbildet med kontrabass i programmet var det ikke så mye å lure på. Konserten var god, men skilte seg egentlig ikke ut på en måte jeg kan si noe spesielt om. En fin og kjekk konsert, rett og slett.

Lørdag var en sykt varm dag, og på vei hjem fra byen bestemte jeg meg for å skaffe meg et bredt utvalg i lyse linklær så snart som praktisk mulig, og lurte nesten på å gjøre et unntak for ekstremt varme dager i min regel om ikke å gå i shorts offentlig utenom når jeg trener. Jeg tok nok en svømmetur i Øverlandsvannet, årets tredje, og spiste grillmat og chillaxet noen timer, før det atter var tid for å dra til byen. Camilla og jeg lot oss nemlig rekruttere til å stå vakt på Highasakite.

Camilla var frivillig på festivalen i 2004 eller noe slikt (som MR), mens jeg ikke har vært før i det hele tatt, så det å stå vakt var nytt for oss begge. Det viser seg dessuten at vakt ikke helt er det korrekte ordet, ettersom man leier inn profesjonelle vakter til å gjøre ting som å vurdere hva som er overstadig beruselse, bortvise bråkmakere og denslags. Det vi gjorde var mer å være vertskap, og vi hadde attpåtil den behagelige jobben å passe på balkongen i teatersalen på Plassen, der ungdommer under 18 ble plassert, så de kunne se konserten uten å få tilgang til alkoholserveringen nede. Det var en rolig og uanstrengende jobb, og jeg fikk sett ca halvparten av konserten, mer enn nok til å konkludere med at det ikke var min greie.


Klokken halv to natt til søndag var årets Moldejazz over for min del. Med elleve konserter (mot sju i fjor) sier jeg meg godt fornøyd med egen innsats. Jeg tror dessuten jeg liker konseptet å være frivillig, så jeg tror jeg skal prøve meg på det igjen neste år også. I mellomtiden er det store spørsmålet om jeg greier å komme meg på en jazzkonsert, eller annen konsert for den saks skyld, før Moldejazz 2015. Følg med, følg med.