Jeg har merket meg at flere avis-lignende tidsskrifter, Dagbladet for eksempel, opererer med et par anonyme resturant-anmeldere med festlige navn fra litteraturen, og som skriver i tredjeperson. Formålet med anonymiteten er formodentlig at det ikke skal bli kjent i resturant-miljøet at man er anmelder, slik at man dermed får kunstig god mat og service. Jeg mener forsåvidt også å huske at jeg leste en bitter kommentar fra en ikke-anonym resturantanmelder, som mente det var bedre å skrive under fullt navn, ettersom leserne på den måten kan vite at de får konsistente vurderinger fra samme person. Nuvel. Jeg lanserer herved calcuttaguttas resturantanmelderteam, Karius og Baktus. Som den bitre, ikke-anonyme anmelderen påpekte har du ingen garanti for at det er de samme personene fra gang til gang, men det får vi bare leve med.

Karius var en tur i Molde i helgen, og bestemte seg for å benytte anledningen til å besøke Lille lounge & bar. Lille har vært i Molde noen år nå, vanskelig å si akkurat hvor lenge. Karius oppdaget for eksempel nettopp at det er 7 år siden han flyttet inn i Skansegata sammen med Baktus og Jørgen, selv om det føles som toppen to-tre år siden, så han har åpenbart ingen tidssans. Om han skulle gjette ville han nok tippet forsiktig på to år. Eller kanskje sju. Hvem vet.

Karius er i prinsippet tilhenger av at det finnes en cocktailbar i Molde, men har ikke vært inne der før, primært fordi stedet ser litt sleazy på grunn av de mørke vinduene. Karius og Baktus opererte under en antagelse om at stedet åpnet klokken 23.00, men da de ankom 23.05 var det allerede nokså folksomt så 22.00 virker kanskje mer sannsynlig. (Andre ville kanskje si at det er naturlig å skrive åpningstidene sine på hjemmesiden.)

Karius bestemte seg for å teste en klassiker, og bestilte en tørr martini. Bartenderen, som viste seg å være en gammel lagerkollega av Karius, innledet en liten samtale om gin, og anbefalte en av de fire-fem typene de hadde. Vermouthen var Noilly Prat, som er grei om ikke så spennende. Karius må innrømme at han liker Barbero godt i martini, men det er vel ikke akkurat en tørr vermouth. Cocktailen dukket opp ved bordet etter kort tid, og var forsåvidt god. Baktus kommenterte at olivenene var fra Eldorado, og man kunne kanskje gått for noe fjongere. De var dessuten tredd på en vulgær tannpirker av gjennomsiktig plast.

Apropos vulgær, Baktus bestilte en cocktail ved navn Pornstar Martini, som viste seg å være en slags fruktsalat med en halv pasjonsfrukt flytende i glasset, servert med en shot champagne ved siden av. Man kan kanskje ikke klandre baren for å servere det kundene bestiller, men hadde Karius vært barsjef hadde den ikke stått på menyen, og om noen forsøkte å beskrive den hadde han høflig antydet at de kanskje egentlig så etter en salatbar.

Karius gikk for nok en klassiker, denne gangen en Old Fashioned. Den var også god, helt utmerket i grunn, og kom i et litt stort old fashioned-glass med én diger isbit. Riktignok ikke en fancypants isbit uten luftbobler, men det så ganske bra ut likevel. Bourbonen var en Jim Beam, om Karius ikke husker feil, igjen utvalgt blant ca tre alternativer etter bartenderens anbefaling. Baktus lå antagelig en etter for å nå sine fem om dagen, og gikk for enda en vulgær fruktkurv, denne gangen en slags variant av frozen daiquiri basert på mango eller noe i den dur.

Mens Karius og Baktus nippet til drink nummer to og førte dype samtaler og dype temaer passerte klokken tilsynelatende en slags magisk grense for Moldes uteliv. Rundt midnatt begynte det plutselig å strømme på med mennesker, og våre venner takket for seg kort tid etter.

Alt i alt virker Lille lounge og bar som et helt greit sted. Alle cocktailene var gode, og kostet under 120 kroner om Karius ikke tar feil. Det som trakk ned var nokså høy musikk, et idiotisk bord som stod på en kasse i stedet for, som er mer vanlig, på bordbein, med det resultat at man ikke kunne ha beina under bordet, samt det bråkete klientellet etter midnatt. Karius ser nok for seg å ta turen igjen, men da fortrinnsvis klokken ti en fredag.