I går tilbrakte veilederen min og jeg hele dagen med å sose rundt og være turister i Kyoto. Vi startet forsiktig med eksperimentelt bakverk på en fransk café, mest fordi den lå på veien til stasjonen og vi ville ikke bruke så mye tid på å lete etter frokost. Videre tok vi toget to stasjoner i retning Nara, til Inari, og spaserte rundt en drøy time i Fushimi Inari Shrine (Fushimi Inari-helligdomen?) et temmelig kult tempelkompleks med latterlig lange rekker av torii-porter.

Etter dette satte vi kursen tilbake til sentrum, og tok banen til et digert mat-marked. Her var det mye spennende å se, inkludert en knivbutikk som hadde det latterligste utvalget i kniver jeg noen gang har sett, og to personer som hadde som jobb å skjerpe knivene folk kjøpte. Mens jeg stod og ventet på å få snakke med betjeningen la jeg merke til en fyr som så alvorlig hipp ut (kul frisyre, ubarbert, kul skjorte, dongeribukse med oppbrett, og han snakket dessuten godt engelsk og hadde med seg en engelsktalende venn) som hadde funnet fram et riktig kul kniv med skaft og slire som gikk i ett, som et slikt stokkesverd. Jeg spurte hvor han fant den, og hva den var til, og han forklarte at han og den andre fyren var bartendere i New York, og at de var der for å kjøpe kniver til baren sin. Akkurat denne kniven skulle han bruke til å skjære (ikke hakke) is.

Jeg grep anledningen på mesterlig vis, og spurte om det stemte som jeg hadde hørt at Japan er best på cocktails for tiden, og om han kunne anbefale en bar i Kyoto. Han nevnte et sted som het K6, men jeg fikk inntrykk av at han mente det var litt sånn forrige uke, så han ville heller anbefale en som heter Bar Rocking Chair. Spesielt mente han sistnevnte hadde en helt unik atmosfære. Jeg takket høflig, og noterte meg navnet. En bar i Kyoto, anbefalt for sine cocktails og sin atmosfære, av en japaner med hipp frisyre som jobber som bartender i New York, og som kjøper en kniv til å skjære is, må jo bare være bra. Vi snakker muligens om en av verdens aller hippeste barer.

Neste post på programmet (etter at jeg var ferdig å bruke uansvarlig mye penger på kniver) var imidlertid Kyoto style iced coffee, på Café Kamogawa. Vi gikk dit fra markedet, en tur på en liten halvtime, og etter å rotet rundt litt og prøvd å sammenligne Kanji mellom to kart og et veiskilt, fant vi den i en stille sidegate som ikke så ut som om den inneholdt en sagnomsust kaffebar. Vi begynte forsiktig med å si at vi kunne tenke oss kaffe, og når han spurte om vi likte sterk smak eller svak smak nikket vi begge ivrig til sterk smak. Vi fikk skikkelig god håndbrygget dryppkaffe, og veilederen min, som er beryktet for sin sterke kaffe blant de han deler kaffetrakter med, sa seg enig i at det var et bra sted. For neste runde spurte jeg om de lagde Kyoto style iced coffee, og han lo og bekreftet at det gjorde de. De hadde ikke prangende bryggeutstyr stående på disken, så jeg er strengt tatt ikke helt sikker på hvordan kaffen ble brygget, men den var kald, og den var god, så jeg sier meg fornøyd. Café Kamogawa var forøvrig et fantastisk koselig sted, og jeg anbefaler en tur om man er i høgget (og med høgget mener jeg egentlig at det er verdt en halvtime på lokaltoget om man er for eksempel i Osaka).

Klokken begynte nå å bli mange, og vi følte oss klare for middag. Etter å ha avvist en rekke små resturanter etter kriterier som «for fasjonabelt», «ikke fasjonabelt nok», «for italiensk», «for fast-food-aktig» og «for fullt», fant vi et lite (de hadde to bord, pluss stoler langs disken) sted (igjen i en liten sidegate som ikke så spesielt lovende ut) som ikke hadde meny på engelsk. Vi konkluderte med at det måtte være et bra tegn, og med litt hjelp fra en annen gjest som snakket litt engelsk bestilte vi litt av hvert, pluss sake, til høylytt latter fra de andre i lokalet. Det viste seg å være et kjempegodt valg, og vi spiste mye god mat før vi til slutt forlot lokalet med mye takking og bukking fra både oss og familien som drev stedet.

Derfra gikk ferden videre til Bar Rocking Chair. Det viste seg å ikke være helt trivielt, da hjemmesiden var nesten utelukkende på japansk, og kartet var bare et bilde som viste de fire-fem nærmeste gatene, med navn på japansk. Med litt detektivarbeid og nærstudier av forskjellige kanji, og ved hjelp av en gate med en karakteristisk knekk, greide jeg imidlertid å identifisere riktig område, og riktig gate i øst-vest-retning. Gaten i nord-sør-retning fant jeg imidlertid ikke på kartet mitt, så vi endte opp med å spørre en fyr vi så på gaten. Han insisterte på å følge oss omtrent til døren selv om det var flere minutter å gå fra der vi møtte ham, et trekk jeg har hørt skal være karakteristisk for japanere.

Til døren var også så langt som vi kom. Det var dessverre fullt, så vi kunne nok ikke slippe inn nå. Hadde det ikke vært for at jeg kunne se inn i lokalet, og så at det var fullt i betydningen «alle stolene er fulle», ikke «det står folk over alt og det er umulig å bevege seg eller snakke» ville jeg ikke vært så ivrig på å komme tilbake, men nå ble jeg bare enda mer innstilt på å prøve stedet, så jeg insisterte på at vi skulle gå tilbake til hotellet, stasje stasjet vårt, og prøve igjen. Det var omtrent femten-tjue minutter å gå hver vei, og klokken begynte å nærme seg halv tolv når vi var tilbake, men da fikk vi plass, og vi innså umiddelbart at det hadde vært en god avgjørelse å gå tilbake.

Vi fikk sitte ved baren (i behagelige stoler) og vi begynte å snakke litt med bartenderen, som også viste seg å være eieren av stedet. Vi forklarte at vi kunne tenke oss en cocktail, og svarte sour når han spurte sweet eller sour, så vi fikk en gin og lime, og en gin og japansk frukt som jeg ikke husker navnet på, men som minnet om lime. «Similar, but different», som han sa. Jeg tror jeg kunne sittet en hel kveld og fulgt fascinert med mens den mannen mikset cocktails. Det var tydelig at her hadde vi å gjøre med en mann som tok sine cocktails meget seriøst.

Han spurte etterhvert hvordan vi hadde funnet stedet (som igjen lå i en stille bakgate der jeg ikke ville forventet å finne det ypperste Kyoto har å by på innen cocktails), og jeg vet ikke helt om han skjønte hva jeg sa da jeg forklarte at jeg hadde fått det anbefalt da jeg spurte en japaner jeg traff i knivbutikken, og som jobbet som bartender i New York, om hvor vi burde gå for å få den beste cocktailen i Kyoto. Men jeg tror han tok det som et kompliment. For andre runde spurte jeg etter en sweet cocktail, og han lagde en han hadde funnet opp selv, som han kalte Kyoto Spring, med kirsebærblomstlikør, eplebrennevin, noe mandelgreier og en ting til jeg ikke husker. Det var også meget bra saker.

Til slutt tok jeg en tørr martini, som han lagde med Boodle's gin og en vermouth jeg mener jeg har sett før, men som jeg ikke kommer på hva heter. Han sa han brukte Boodle's gin fordi den har tung og lang ettersmak, og det hadde han forsåvidt rett i. Klokken hadde blitt fem på to da vi vendte nesene hjemover etter et nesten følelsesladet farvel med Bar Rocking Chair og dens kjempetrivelige eier. Jeg anbefaler absolutt et besøk hit om man er i høgget, og med høgget mener jeg denne gangen at det er verdt to timer og atten minutter med Shinkansen fra Tokyo. Rocking Chair fremstår for meg rett og slett som den perfekte bar. Musikken var lav, og holdt høy kvalitet, alle gjestene snakket lavt, så det var ikke bråkete selv om det var nesten fullt, og de har tilogmed gjyngestoler, om man er skrå på den måten. Som eieren sa da vi spurte hvorfor han hadde kalt baren sin Rocking Chair, her er målet at man skal glemme tiden og bare slappe av.

Nå har jeg allerede kommet meg til Tokyo, om hvis mer ved en senere anledning, men jeg si gårsdagen i Kyoto var praktisk talt perfekt utnyttet med null stress. Jeg hadde ikke gjort så mye research på forhånd, så det eneste jeg egentlig visste var at jeg ville spasere rundt i byen og drikke kaffe, og når jeg i tillegg fikk sett et kult tempel, trasket sikkert 15 kilometer og kjent på følelsen av byen, samt spist god mat og drukket eksellente cocktails kan det ikke være mye å klage på. Jeg tror jeg skal begynne å insistere på å ikke planlegge når jeg reiser til nye steder. Det er selvfølgelig en viss mulighet for at jeg kommer til å høre om noe dødskult jeg burde gjort mens jeg var der, men, som det står i Hagakure, essensen i å følge en vei er at man kan høre om andres vei, og bli mer og mer sikker på at ens egen vei er den rette.