Jeg satt og jobbet en stund på Artisan Roast i går, mens Camilla var inne til grilling. Det er helt klart min favorittkaffebar i Edinburgh, og egentlig et ganske bra sted å programmere. De har høye bord med plass til laptop og kaffe, og ikke så mye mer, og stoler som passer meg ganske bra så jeg blir sittende sånn passe rett i ryggen. De har heller ikke internett, som er gunstig fra et distraksjonssynspunkt, skjønt suboptimalt fra et slå-opp-sær-fortran-syntax-synspunkt, men det kan jeg leve med. De har dessuten den beste kaffen i byen, og de som jobber der virker genuint interessert i kaffe, i enkelte tilfeller kanskje litt i overkant interessert i kaffe.

Jeg kan imidlertid ikke helt fri meg for følelsen av at stedet minner om et slags hippekollektiv. De har en greie gående med lave benker med mange puter og alternativ dekor, men det jeg stusser mest på er at det veldig ofter virker som om halvparten av gjestene er venner av de som driver stedet, eventuelt ansatte som ikke er på jobb. For eksempel, i går kom det inn en amerikansk dame som likt å snakke veldig høyt, og som åpenbart kjente baristaen. Hun skulle egentlig noe annet, men gikk med på å ta en kaffe først, og begynte umiddelbart å snakke høylytt om felles bekjente.

Og nå kommer vi til noe av det jeg synes er litt merkelig. Hun sa for eksempel ting som «Oh, they've slept together loads of times», og «Oh, she's "felt his charms" to put it like that». Det virker på meg som en litt sær forretningsmodell å drive en kafé som i stor grad fungerer som et sted der venner av de ansatte kan henge ut og drikke gratis kaffe mens de deler sladder om andre venner av de ansatte. De sikter seg kanskje ikke inn mot et veldig voksent publikum, men likevel, er ikke dette en egnet måte å skremme andre kunder?

Nå skal det sies at selv om jeg ofte har følt hippie-kollektiv-vibber på dette stedet har jeg aldri overhørt fullt så sladrete sladder før, og det er mulig det bare var noe med denne amerikanske damen. Litt senere kom det inn en annen bekjent av baristaen, og den amerikanske damen begynte umiddelbart å rope til henne som om de kjente hverandre fra før, før hun etter ca fem minutter introduserte seg og håndhilste. Det er kanskje den rekkefølgen de foretrekker i amerika?