Nå har jeg tidligere skrevet en god del om Merzbow. Så for at dere ikke skal tro at jeg er helt LOCO, så har jeg bestemt meg for å ta for meg syv CD-er i min samling som jeg ikke ville ha vært foruten. Herlig. For å løse opp spenningen med en gang; de syv CD-ene er, i ingen spesiell rekkefølge, som følger.

En CD med japansk musikk
En CD med dårlige frø
En CD med Jaga Jazzists ene Horntveth
En CD med nesten-tung tung politisk rock
En CD med indisk-inspirert musikk
En CD med Bibelsk musikk
En CD med musikk på Richters skala


Jeg velger å starte med den nyeste CD-en, "Pooka" av Lars Horntveth. Den kom ut på Smalltownsupersound i 2003. Hele albumet er preget av et herlig og ekstremt behagelig lydbilde. Hovedsaklig er det klassiske instrument som strykere som dominerer. Her finner man klarinett, bassklarinett, saksofon, akustisk og elektrisk gitar, bass, piano, cello og fiolin. For dere som liker litt rolig og avslappende musikk, vil jeg anbefale at dere hører gjennom dette albumet, i alle fall et par ganger. Jeg er nesten sikker på at det vil falle i smak hos de fleste som er glad i musikk ala Jaga Jazzist. Musikken er forholdsvis enkel, men det spilles mye med det lille de har av rom, noe som gjør at den likevel blir interessant uten å gå over til å bli vanskelig, ei heller kjedelig. Det er i det hele veldig lite å pirke i, og på mange måter er det rett og slett mesterlig gjennomført. Det eneste er kanskje at albumet blir litt kort, men det gjør ikke så mye. Det er så stille og beskjedent at man absolutt ikke bør overse dette albumet. Dette er helt klart musikk for dager hvor man blir tvunget til å være innendørs av ekstremt regnvær utendørs. Slå av fjernsynsapparatet, sett på "Pooka", sett deg godt til rette i din favorittstol eller -sofa med en kopp fylt med ditt yndlingsfludium og bare nyt det praktfulle ved en regnværsdag. Nydelig. Gi oss mer!

Hør 60sec av News On The March

Neste CD ut er The Residents' "Wormwood", en forholdsvis ny CD fra et band som har holdt på i over 30 år med å lage musikk. "Wormwood" inneholder 20 sanger som baserer seg på historier fra Bibelen. Det er nok ikke et like tilgjengelig album som "Pooka", men det burde kunne fall i smak hos noen av dere. Stilen til The Residents er noe spesiell, for å si det mildt. De har i løpet av sin lange karriere funnet frem til en helt egen måte å fremføre sanger på, men dette albumet er nok av det mer lettfordøyelige de har satt sammen. Musikken er form for fri-rock. De leker seg meg stemmer, instrumenter og samplede lyder. Det at dette albumet er knyttet til Bibelen, gjør det bare desto mer interessant. Alle som er åpne for å høre musikk litt utenom det vanlige kan gjøre verre ting enn å sjekke ut noe av det nyere The Residents, deriblant "Wormwood". På "Wormwood" finner man alt fra det helt rolige, til det litt mer tøffe. Det kan til tider bli litt vel mye nye inntrykk for sarte ører, men det skal ikke være et problem. Kun få låter er slik at man vil hoppe over dem, dersom man ikke liker stilen. Jeg selv har kun problem med én låt på denne CD-en. Det er stemningsfull musikk som passer best om du setter deg ned for å virkelig lytte til musikken. Egner seg heller dårlig som bakgrunnsmusikk. Så om du skal prøve deg, ta deg tid til å virkelig lytte til musikken. Ikke bare avskriv det som skrot, før du har gitt det en sjanse. En sjanse, i dette tilfellet, bør være mer enn 20 minutt. Tekstene er velskrevne og tidvis hysteriske. De fortjener en sjanse.

Hør 60sec av Judas Saves

Så har vi kommet frem til et album som jeg ble stormende forelsket i, da det kom ut for noen år siden. Det er nok et av de mer spilte albumene i min CD-samling. Bandet ble straks blant mine favoritter, og har holdt seg der de siste seks årene. De er en gjeng med følsomme kanadiere og har, om ikke annet, klart å kapre en aldri så liten plass i mitt hjerte. Jeg snakker selvsagt om "godspeed you! black emperor" og albumet jeg har valgt ut er "lift your skinny fists like antennas to heaven". Jeg vurderte om jeg skulle velge ut en CD fra Thee Silver Mt Zion Memorial Orchestra &Tra la la Band, som er et av sideprosjektene til noe av de i gy!be. Det er mange likhetstrekk mellom de to, men det er likevel en markant forskjell. gy!be består av forholdsvis mange medlemmer, på et tidspunkt var de vel så mange som 14 stykker, om jeg ikke tar helt feil. Dermed får dere kanskje et inntrykk av hvordan de må se ut på en scene. Virkelig "crowded" som man sier i Ørsta. Musikken deres føyer seg inn i en ny type rock som oppstod i Canada for en tid tilbake. Mange musikkritikere kaller stilarten for post-rock. Selv har artistene valgt å kalle det for independent rock, fordi de lager musikk på egne premisser og prøver ikke å føye seg inn i en bestemt kategori. Det kunne ikke stemme bedre. Her tar de i bruk kjente grep fra rock og blander det med klassiske instrument som cello og fiolin. De slenger inn lydopptak fra samtaler og prekende prester. Langvarige, rolige partier blir avløst av massive klimaks som får håret til å reise seg. Om du synes det blir for mye populærmusikk på radio og i fjernsynet, og er moden noe mer intelligent og følelsesladet, ta en nærmere kikk på dette albumet. "lift yr. skinny..." er et dobbeltalbum hvor hver CD består av to massive spor. Hele albumet tikker vel inn på om lag 80-90 minutt og når man har hørt gjennom hele albumet, sitter man igjen med en liten klump i halsen og vil høre mer. gy!be er et av de bandene som får en til å lytte til musikk på en helt annen måte enn hva man er vant til. Dere som elsker å hoppe over spor, bare for å få høre favorittspor eller -parti, kommer til å rive dere i håret over denne CD-en og alle deres andre CD-er for den saks skyld. Dermed er kanskje ikke dette musikken for dere. Dette er musikk for folk med tid til å høre på musikk. Egner seg absolutt ikke som bakgrunnsmusikk for noe som helst, annet enn å ligge på senga og kikke i taket, mens man funderer over hva enn man måtte fundere over når man hører på denne type musikk. Det kan kanskje virke litt tidkrevende å måtte bruke halvannen time på å bare lytte til musikk, men jeg ber dere om å ha tålmodighet. Det er vel verd det.

Ingen smakebit herfra. Det blir helt meningsløst. Spør meg om å få låne et album eller to. Evt. dra ned på nærmeste plateforretning og spør etter "godspeed you! black emperor" (tidligere "godspeed you black emperor!").

Dette haler ut og ser ut til å bli en riktig lang artikkel. Håper dere fortsatt henger med når jeg nå beveger meg over på tysk industriell, avant-garde rock av ypperste klasse. Her snakker vi Einstürzende Neubauten. Jeg har valgt ut "Fünf auf der nach oben offenen Richterskala" som kom ut første gang i 1987. Det er en liten stund siden, det. Likevel høres det overraskende nyskapende ut, selv sett i forhold til musikken i dag. Åtte spor med veldig varierende musikk. Ikke kvalitetsmessig, men lydbildemessig. Enkelte låter får snegler til virke raske, mens andre igjen syder over av adrenalin og testosteron. Det er nokså minimalistisk utført, og de har selv konstruert de fleste "instrumentene" de tar i bruk. Jeg skriver instrument i anførselstegn fordi det egentlig ikke er konvensjonelle instrument de tar i bruk. De benytter seg av kjettinger, handlevogner, plastspann, stålfjær og annet skrap de har funnet. Likevel, med det utgangspunktet, har de klart å produsere et mørkt og herlig album. Blixa Bargelds vokal er, som alltid, upåklagelig og vanvittig herlig å lytte til. Det er mye som ikke kan beskrives med ord, og jeg tror at denne musikken er noe av det. Jeg kunne ha ramset opp mange gode grunner for at jeg elsker EN og deres musikk, men til syvende og sist hjelper det lite. De har laget alt fra rene balladealbum til mer aggressive. Musikken deres spenner over et veldig stort felt innenfor musikkvitenskapen, og de viser gang på gang at hvem som helst kan lage musikk, men ikke alle kan lage god musikk. Det krever et vanvittig engasjement og oppofrelse. Jeg liker dette albumet spesielt på grunn av at det, på tross av å være et av deres tidligste album, har veldig variert innhold. Det peker både frem og tilbake i tid på deres utvikling innenfor musikken. Her finner man både de rolige og vakre låtene, og de mer industrielle.

Hør 60sec fra Keine Schoenheit Ohne Gefahr

Neste album på min liste er Nick Caves "the boatman's call", et virkelig nydelig album som egentlig ikke burde trenge videre introduksjon. Dette er virkelig et album som frembringer gode følelser og en generell følelse av tilfredshet. Det var en periode for noen år siden hvor jeg hørte nokså ofte på dette albumet, og andre Nick Cave utgivelser. Nick Cave er en virkelig flink artist og de tidlige utgivelsene er alle verd å sjekke ut, men "the boatman's call" er for meg, det beste. Har du ikke hørt dette albumet, har du gått glipp av noe. Fantastisk låter som "People just ain't no good", "Lime tree arbour" og "Idiot prayer". Dette er musikk som de fleste mennesker med en noe "normal" musikksmak burde finne behagelig å høre på. Ikke noe for folk som synes følelser er for jenter og homofile, det skal være sagt, men i disse dager er vel dét en utdøende rase, håper jeg. Jeg tror egentlig bare at jeg hoppe over alt viss-vasset og går rett over på smakebiten.

Hør 60sec av Idiot prayer

Nest siste album ut er Kula Shakers "K". Et album med mye energi og glede. Det brer seg rask via ørene til resten av kroppen. Om en skal plassere musikken i en sjanger, hører den nok hjemme under indie-rock, eller noe i den dur. Typisk populærmusikk med meget fengende rytme og tekster. Man lar seg fort rive med. Jeg ville ikke ha vært foruten dette albumet for alt i verden. Vel, kanskje for alt i verden, men dere skjønner tegninga. Musikken egner seg godt som lyttemusikk, så vel som bakgrunnsmusikk på fest, i selskap eller hva du nå måtte drive med. Det er i det hele veldig lite ved dette album jeg ikke liker. Det er egentlig ingenting som er verd å snakk om i alle fall. Så om indisk-inspirert pop-rock høres fristende og forlokkende ut, nøl ikke med å plukke opp en av Kula Shakers CD-er.

Hør 60sec 303

Siste CD ut er fra japanske Pizzicato Five, nemlig "the fifth release from MATADOR". Nydelig populærmusikk fra folk som vet å tøyse med ulike sjangere innenfor musikken. Ingenting er hellig for denne duoen. De er ekte postmodernister, og låner fra hvor enn de måtte finne det for godt. Resultatet er overraskende friskt og fengende. Sjelden har uforståelige ord blandet med nesten klisjéaktige melodier hørt så godt ut. Hvor de tar det fra er utenfor min fatteevne. Jeg er bare glad for å kunne traske rundt i regnet med Pizzicato Fives "a room with a view" på øret. Rett og slett nydelig. Om ikke disse to lystige japanerne får deg til å glemme regnet, så kommer ingenting til å gjøre det. Vokalen til Nomiya Maki er rett og slett nydelig og så alt for passende. Om du, som meg, lar deg glede av små, enkle ting i hverdagen, så kommer dette til å falle i smak. For enkelte kan det nok bli litt for klissete til tider, men for oss som holder ut, venter en glede og glød som varer lenge etter at albumet er over. Det gjelder å kunne verdsette postmoderne populærmusikk på sitt mest populære, postmodernistiske og kommersielle. Om du ikke er overbevist ennå, kan du kikke på dette bildet av Pizzicato Five, og bli overbevist. Enten om at du aldri mer skal høre dette, eller om at noe så gjennomført som dette bare må være ekte vare.


Hør 60sec av Tout, Tout Pour Ma Cherie

Vel, det var det. Denne artikkelen skulle liksom være et forsøk på å få meg til å virke litt mindre sprø, etter alle de innleggene om Merzbow, men jeg frykter at den kun kommer til å gjøre det verre ved å bringe fakta frem i lyset. Nemlig at jeg er klin kokos. Men det er ikke så farlig for min del, dere er ikke så spesielt mye mindre kokos selv, bare man får tid til å tenke seg om. Neste gang kan jeg kanskje grave mer i min varierte CD-samling og finne frem fem CD-er jeg angrer på at jeg kjøpte.

Takk for at du orket å lese gjennom hele denne utrolige monologen. Tusen takk.