Som en motvekt til alle samfunnsaktuelle debatter som raser på Calcuttagutta for tida, så tenkte jeg at jeg skulle komme med et lite utvalg sjeleføde som kan fungere som et alternativ til faglitteratur, nå som de fleste av oss går inn i en periode med mye forelesningsfri. Utvalget er ikke i prioritert rekkefølge eller noe bestemt antall; i stedet reflekterer det hvilke boktitler jeg kommer på etterhvert som jeg skriver, ev. hva jeg finner i bokhyllen.


Vernon God Little, av amerikaneren DBC Pierre, er en bok jeg tipset Jørgen om for så lite som en time siden (sannsynligvis mer når jeg er ferdig med å skrive). Vernon Gregory Little er så heldig at han blir anklaget for delaktighet i high school-massakeren som rammet den lille byen Martirio, barbeque sauce capital of Central Texas, og det første man leser etter tittelsiden er treffende nok Act I - Shit Happened, da det virkelig ikke går så altfor bra for 15-åringen. Boka har blitt kalt for en komedie i dødens nærvær, noe den helt klart lever opp til, og unge herr Littles observasjoner til livet rundt ham er vel verdt å få med seg, i tillegg til finurlige frampek til en slutt som er enda morsommere enn man trodde.
Boka retter i tillegg en satirisk pekefinger mot den makten som media nyter i vår tidsalder, og kan derfor være en ekstra tankevekker for alle som ønsker en karriære som noe innen media.
- Me ves y sufres!


Dersom satiren over ikke skulle være tilstrekkelig med humor for den lesetørste kan jeg i tillegg anbefale fortellingene om Don Camillo av italieneren Giovanni Guareschi. Dette er en samling historier om presten i en liten italiensk by på 30- og 40-tallet, og hans mer eller mindre vennskapelige forhold med borgemesteren og kommunistlederen i byen.
Don Camillo er ikke bestandig en tilhenger av å snu det andre kinnet til, og da ender det fort opp med at han griper nærmeste benk for å underbygge sine argumenter. Likevel vil det nok ikke være feil å omtale Don Camillo og Peppone, som borgemesteren kalles, som bosom enemies, da de til tross for enkelte uenigheter (Don Camillo kaster bl.a. Peppone i elva og stjeler maskinpistolen hans) er ganske enige om mange ting. Er man så heldig at man kommer i besittelse av de svenske utgivelsene fra 50-tallet, så er fortellingene også illustrert av små koselige tegninger.


For de som måtte ønske å utforske det norske forfatterlandskapet kan jeg anbefale Jan Kjærstads trilogiroman om TV-produsenten Jonas Wergeland, Forføreren, Erobreren og Oppdageren. Alle tre bøkene følger grovt sett samme stil, bestående av løsrykte hendelser fra Wergelands liv, som først etterhvert gir et bilde av hvem hovedpersonen er. Likevel er bøkene fremstilt fra ulike synsvinkler, slik at bildet av Jonas Wergeland fremstår nokså forskjellig, og det er ikke før i Oppdageren at man forstår både geniet fra Forføreren og drittsekken i Erobreren.
Kjærstads lek med kronologien er nok det som gjør disse romanene til en fryd å lese. Henvisninger til hendelser både tidligere og senere i Wergelands liv gir flere og flere brikker i det puslespillet som fortellingen er, slik at det drøyer lenge før vi får vite sannheten om Jonas' mors syv elskere, og hvordan Jonas drepte dem med et eneste drabelig slag.


Fra syv elskere går vi over til syv samuraier, som danner bakteppet i Helen Dewitts bok The Last Samurai. For at sønnen Ludo (kort for Ludovic) ikke skal mangle mannlig innflytelse i barndommen lar alenemoren Sibylla ham vokse opp med Akiro Kurosawas film De syv samuraier i bakgrunnen. Ludo viser seg å være et barn utenom de vanlige, og før han fyller fem og begynner på skolen har han bl.a. lært gresk ved å lese Homér, og tvunget mora til å lære ham japansk, inspirert av filmen som han snart kan alle replikkene i. Ved elleve års alder behersker han 20 språk i tillegg til temmelig avansert matematikk og fysikk, og det er nå han gir seg ut på leting etter sin far. Syv menn, som på hver sin måte er fremgangsrike og fremstående blir etter tur utsatt for dette barnet som hevder å være deres sønn, medbåde tragiske og komiske resultater som ikke helt svarer til Ludos forventninger.
The Last Samurai er en meget spesiell fortelling om barneoppdragelse og
-oppdagelse som jeg tror vil appellere til mennesker som liker bøker med et behagelig tempo og den typen humor som gjør at man smiler litt varmt inni seg. I tillegg vil lysende øyeblikk - som da en tre-fire-årig Ludo forteller en mann på t-banen at han ikke får lov til å lære japansk før han har lest et gitt antall kapitler i Iliaden (på gresk) - lett føre til litt mer hørbar småhumring. Det er langt fra nødvending å ha sett De syv samuraier før man leser denne boka, men man kan fort få lyst til å se den etterpå.
- If we had been fighting with real swords, I would have killed you.


Fra Ludo og Sibylla kunne jag naturlig ha gått videre i to retninger, nemlig Japan og gresk heltediktning, men da jeg allerede har klart å pushe Haruki Murakami på en ikke ubetydelig del av min omgangskrets, og jeg føler at både hans forfatterskap og Homérs storverk lett kan kreve hver sin spalte for seg selv, så kan jeg heller komme tilbake til det etter ønske ved en senere anledning.