For et par uker siden lærte jeg noe nytt. Det hender av og til. Jeg ante fred og ingen fare og satt og puslet med doktorgraden, da en av de britiske professorene på engelsk-seksjonen kom innom og sa at han hadde noe som kanskje ville interessere meg: en bok med sketsjer fra et britsk tv-program fra 1950- og 60-tallet, kalt Hancock.
Jeg var meget interessert, for sketsjen, som het "The Missing Page", handlet om hvordan Hancock (etter en serie sprell på biblioteket) leser en kjempespennende "whodunnit" bare for så å oppdage at den siste siden, hvor morderen skal avsløres, mangler. Hilarity ensues. Hancocks reaksjon på alt dette illustrerer meget godt det doktorgraden min handler om: Han har lest med den forventning at slutten ville sette alt det som hadde gått forut inn i sin riktige sammenheng, og han går umiddelbart igang med å forsøke å ressonere seg frem til løsningen på bakgrunn av informasjonen i teksten så langt, forsøker å kontakte den forrige leseren (som har brukt seks år på å forsøke å finne svaret og ytterlige tre år på å forsøke å glemme det hele), forsøker å kontakte forfatteren (som viser seg å være død) osv. Til alt overmål viser det seg at forfatteren døde fra boken der teksten slutter; det finnes altså ingen komplett tekst. Doktorgraden min i miniatyr.
Grunnen til at jeg skriver denne artikkelen er imidlertid noe helt annet: Det viser seg at denne Hancock er originalen for den norske Fleksnes-figuren. Jeg trodde alltid at det var en figur som Rolv Wesenlund hadde utviklet selv. Så feil kan man ta. Jeg var i alle fall meget mer imponert av Hancock-manuset enn jeg noen sinne har vært av Fleksnes som tv-figur. Siden jeg for øyeblikket kun burde fokusere på doktorgraden og ingenting annet gjorde jeg selvsagt det eneste naturlige: Jeg satte meg ned for å finne ut hva forskjellen på de to var (men siden jeg faktisk har lyst på en doktorgrad, og jeg faktisk har litt dårlig tid, begrenset jeg meg til den ene episoden).
På norsk heter den "Morderen som forsvant". Ifølge norske Wikipedia ble denne opprinnelig ikke vist fordi man ved en feil slettet originalbåndet før redigering. Til slutt ble den imidlertid redigert på bakgrunn av andre kilder (jeg antar kopier), og vist i 1995 eller så. Jeg synes egentlig nesten det høres for ironisk ut til å kunne være sant, men jeg får ikke sjekket saken i VG-arkivet.
Her er begynnelsen på episoden på norsk:
Her er begynnelsen på engelsk:
Min konklusjon er at forskjellen er følgende: Hancock er mye, mye bedre enn Fleksnes. Og jeg tror ikke det bare er fordi 60-tallet hadde mye bedre klesstil enn 80-tallet. Og det er alt jeg har å bidra med i dag.
Wow. Jeg er sjokkert. Dette er jo plagiering på høyt plan. Så store deler av den norske kulturarven er rett og slett løftet fra britene? Finnes det en BBC-versjon av Olsenbanden også?
Olsenbanden er dansk, i likhet med erke-trønderske The Julekalender. "Kreative" KLM er en daff versjon av Monty Python, og til og med Stompa (med sine geografiske venner Bodø, Nøtterøy, Kragerø, Sykkylven og så videre) er opprinnelig britisk. Det er også Fredrikssons Fabrikk. Og ikke minst er alt av barne-tv, fra Gullars og Labbetuss til Sesam Stasjon bearbeidede versjoner av amerikanske Sesame Street, sistnevnte til og med en lisensiert kopi. Og det finnes garantert utallige flere eksempler, men jeg kan dessverre ikke huske ett eneste tv-program fra 2000-tallet. Det er rett og slett mer vanlig enn uvanlig at tv-konsepter stjeles fra nabolandene.
KLM bruker konsekvent Monty Python-formatet, selv om de har skapt figurene selv. Det er riktignok ikke plagiat i seg selv, men det er likevel interessant hvordan Brødrene Dal presenteres her.
Fleksnes fataliteter er ikke et «plagiat» av Hancock's Half Hour. Ray Galton og Alan Simpson er konsekvent kreditert som manusforfattere, så det er snarere en norsk tilretteleggelse – og særdeles vellykket sådan, ettersom man tenker på den som norsk selv om regissøren var svensk og flere av birolleinnehaverne fra Sverige og Danmark, hvor den også ble kringkastet. (En skandinavisk samproduksjon, eller skandopudding, som det også kalles.)
Det stemmer at originalbåndene til Morderen som forsvant forsvant i seg selv, men midt i nittiårene ble noen videokassettkopier avslørt. Etter å ha dekket over tidskoden i bildet (som var av middelmådig kvalitet), ble den rekonstruerte episoden endelig sendt på TV. (Slik husker jeg i alle fall introduksjonen fra NRK-premieren.)
Jeg har ikke sett mye Hancock, men at han er «mye, mye bedre» enn Wesenlunds Fleksnes, stiller jeg meg skeptisk til. Figuren er det man kaller særnorsk. Men ta nasjonalskatten «Barn av regnbuen» – en så vellykket (fri) gjendiktning av Pete Seegers «My Rainbow Race» at ingen legger merke til hans navn ved siden av Lillebjørn Nilsens i krediteringen, og «oversettelsen» er i seg selv blitt oversatt til andre språk. Eller «Så seiler vi på Mjøsa»: en total omplantning av Ulf Peder Olrogs «Resan till Chyterae». Vestlig kultur har vel alltid vært ei smørje, men det funker.
Særlig Fleksnesfiguren... Det er noe. Jeg tror det er den litt skrikende måten å snakke på. Og Aud Schønemann hjalp ikke stort på saken i den rollen. Når jeg sammenligner disse episodene (jeg har ikke sett noe annet av Hancock, og ikke annet av Fleksnes siden jeg var liten) er det også veldig tydelig at Wesenlund overspiller i mye større grad (og det sier sitt, for Hancock er ikke akkurat subtil).
Jeg vet ikke i hvor stor grad det skyldtes at vi så den på skolen (og dermed slapp å ha vanlig time). Men jeg husker den som meget underholdende. Nå er det vel ca 15 år siden...
Comments