Man skulle tro at det å sette opp et trådløst nettverk skulle være en relativt grei sak. Radioen har vært kjent i over hundre år, og selv IEEE 802.11 er snart 15 år gammel. Vi kan overføre data fra duppedingser som går i bane rundt en av Saturns måner, og om det ikke akkurat er rutine hender det i allefall at man restarter Mars-rovere og satelitter over nettverket. Når man jobber på en boks der det er såpass upraktisk om man må ta turen for å fysisk trykke på På-knappen bør man føle seg rimelig sikker på at nettverksforbindelsen er stabil.

Jeg synes derfor jeg kan bli tilgitt for å ha antatt at det å lage et stabilt og pålitelig trådløst aksesspunkt var et løst problem. Kjent teknologi, og gode greier. Men slik er det altså ikke. La oss for eksempel se på eduroam. Eduroam er et nettverk som er ment å sørge for at folk som driver med education kan roame, i betydningen at de kan bruker internett når de besøker en annen institusjon enn sin egen. En fantastisk idé, spør du meg. Dessverre funker det ikke spesielt bra.

På NTNUs IT-info-sider finnes en nokså omstendelig oppskrift på hvordan man skal sette opp eduroam på Mac. Min erfaring er at hvis man ignorerer denne oppskriften, kobler til på vanlig måte, og husker å skrive brukernavn@ntnu.no (eller tilsvarende, hvis man jobber/studerer et annet sted), så funker det av og til bra, av og til dårlig. Hvis man derimot følger oppskriften er min erfaring at det funker sporadisk bra, men som regel dårlig. Og med dårlig mener jeg ikke.

Det kan naturligvis tenkes at problemet ligger i forholdet mellom University of Edinburgh og NTNU, og at det hadde fungert utmerket hvis jeg hadde jobbet for eller besøkt en annen institusjon, men jeg må si jeg synes det er påfallende at det ikke skal være mulig å sette opp et system som i de fleste tilfeller lar meg surfe uavbrutt i mer enn fem minutter. Jfr. alt det jeg sa om satelitter og Mars-rovere.

-Tor Nordam