For tiden driver jeg og leser Six Easy Pieces, av Richard Feynman. Boken består av utdrag fra de berømte The Feynman Lectures on Physics, og som navnet antyder er det ikke de vanskeligste bitene, så dette er egentlig noe alle burde kunne håndtere.

Boken dekker over et ganske bredt spekter av temaer, der mesteparten, men ikke alt, er fysikk. Han er innom Newtons lover, bevaringslover, partikkelfysikk, og en del annet, alt på en passe lettvint, men godt forklart måte. Det som slår meg når jeg leser denne boken er imidlertid ikke først og fremst den berømte Feynman-mojoen, men heller det at han ikke hadde peiling.

Det er naturligvis ikke riktig å si at Feynman ikke hadde peiling. Han hadde helt klart peiling på seiling. Man kan antagelig si at den gangen boken var skrevet, i 1963, var Feynman sikkert på topp-10 i verden når det gjaldt å ha peiling. Likevel visste ikke mannen hva en kvark var, og han skriver om hvordan vi kjenner til rundt 39 elementærpartikler, og om hvordan det er veldig utilfredsstillende at man ikke har en teori som forklarer hvordan de henger sammen.

Her må jeg naturligvis legge til at i 1963 var det ingen som visste hva en kvark var, utenom muligens Zweig og Gell-Mann. Det var i alle fall de to som lanserte kvark-teorien i 1964, og strengt tatt var det ikke før i 1968 man fikk bekreftet eksperimentelt at protonet slett ikke er en elementærpartikkel, men at det består av tre mindre deler.

(Det som er litt kult, og som jeg ikke hadde tenkt over før, er at man allerede hadde introdusert konseptet sær-tall, og man visste at denne størrelsen alltid er bevart i sterke reaksjoner (selv om man ennå ikke visste noe om de sterke kreftene).)

Uansett, det som er poenget er at i forrige uke leste jeg en annen bok, A Briefer History of Time av Stephen Hawking, og helt på slutten der står det at han ikke ser bort fra at vi kan ha en anstendig Theory of Everything i løpet av levetiden til noen som allerede er født. Det skulle tilsvare sånn omtrent 100 år, og jeg tenkte umiddelbart at det hørtes en smule optimistisk ut. Når jeg leser boken til Feynman innser jeg imidlertid at vi har jaggu kommet et stykke i løpet av de siste 100 årene, så kanskje er det ikke helt urimelig likevel. Det blir i alle fall spennende å se.

Forøvrig, det viser seg at veldig mange voksne ikke-fysikere, altså helt vanlige mennesker, egentlig vet hvem Feynman er. De har nemlig sett ham på tv i forbindelse med Challenger-ulykken. Bare spør dine foreldre om de husker mannen som puttet pakningen i et glass med isvann. Det, kan du si, var Richard Feynman, som fikk nobelprisen i fysikk i 1965, for kvanteelektrodynamikken.

-Tor Nordam