Timene sklir unna, fristene sklir nærmere. Kaffe bør inntas.

I et svakt øyeblikk så jeg at noen hadde etterlatt et glass pulverkaffe på kjøkkenbenken. «Hvorfor ikke?», tenkte jeg, mye som Napoleon idet han kjørte igang sin franske operasjon Barbarossa.

Skal det være kjapt, så skal det være kjapt. Espresso er kjapt. Man kan i teorien lage en liten kopp med sterk kaffe ved hjelp av pulverkaffe. Og varmt vann fra springen er i alle fall mye raskere enn å koke vann i vannkokeren.

Oppskrift
En liten kopp
Noen spiseskjeer pulverkaffe
Varmt vann

Calcuttaguttas utskremte kaffe-aficionado slurper, gulper, smaker og bedømmer.

Dommen
Kaffen luktet som om en katt hadde pisset i et lite, avstengt rom. Og deretter dævvet siden den ikke kom seg ut. Og modnet noen uker.

Kaffen smakte noe inn i grønnhelvete jævlig. Noe så ubeskrivelig vondt, mer som smaken av fysisk smerte. Omtrent den smerten som iler gjennom hodet ditt idet tannlegen napper i visdomsjekselen på en litt annen måte og man oppdager at lokalbedøvelse av og til er litt vel lokal.

Ettersmaken var død. Død og død. Sånn død som ikke er morsom i det hele tatt, den typen som aldri blir dokumentert og lagt fram på Youtubes alter for ikke-støtende underholdning.

Jeg vil gi espresso lagd på pulverkaffe og varmt vann terningkast tre, samt atten stjerner i Pirelli-guiden.

Hadde du lagd en slik til Gordon Ramsey hadde han kastet den på deg. Hadde du lagd den til Hellstrøm hadde han knukket hånden din.