Siden jeg kom til Trondheim har jeg, så vidt jeg kan huske, gått til byen og sett folketoget hver eneste 17. mai. I år, derimot, gjorde jeg noe nytt og spennende. Jeg gikk nemlig i toget selv.

Det stod på Trondheim kommunes hjemmesider at man burde møte opp en halvtime før toget skulle starte, og omtrent en halvtime etter at toget skulle starte startet det faktisk. Litt haltende først, da det lot til å være et mål å få korpsene spredt jevnt utover innimellom alle idrettslagene. Forståelig nok, forsåvidt. Det hadde neppe vært særlig morsom om alle korpsene gikk etter hverandre. Eller kanskje det hadde vært morsomt? Nuvel.

Jeg gikk med NTNUI Aikido, selv om det ikke så sånn ut. Vi hadde ikke med oss fane, men Trondheim Aikidoklubb, som stilte med to medlemmer og diger fane, hadde ingenting imot å la oss få dem til å se ut som en mye større klubb.

Her er det muligens på plass med en liten digresjon om akidoklubber i Trondheim. Det finnes nemlig tre stykker, som kanskje er litt i overkant av det man skulle tro var nødvendig for en by som Trondheim. Det viser seg imidlertid at hver klubb stort sett vokser til den har rundt 10 aktive medlemmer, og noen slengere, og deretter stagnerer. Og dessuten, med unntak av studentklubben, later det til at de som trener i en klubb er de som bor i nærheten av treningslokalet. Så det er altså marked for bydelsklubber i aikido i Trondheim. Hvem skulle trodd det?

Og en liten ting til, en vits jeg hørte fra Svein:

Hvor mange aikidoutøvere trengs for å skifte en lyspære?

50 stykker. 1 til å skifte lyspæren, og 49 til å si "Det er ikke slik vi gjør det i vår klubb."

Såh. Hvor var jeg. Jo, det å gå i tog. Under oppstillingen før toget stod vi rett bak en eller annen bryteklubb som hevdet å promotere sunn livsførsel. Jeg er ikke så overbevist om dét, men de hadde i alle fall med seg en matte, og vi ble stående å diskutere om vi også burde skaffe oss en portable matte til bruk i 17. mai-tog. Etterhvert som vi begynte å gå satte imidlertid Svein og Øyvind i gang med å kaste hverandre rett på asfalten, og alle som stod og så på lot til å synes at det var fryktelig imponerende. Vi bestemte dermed at det antagelig er best om vi dropper matter, og heller satser på å herde litt flere av oss til neste år.



-Tor Nordam