Jeg har mer enn anstrøk av det lingvister gjerne kaller "preskriptivist"-tendenser. Ikke av den ubegrunnede "du må aldri avslutte en setning med en preposisjon"- eller "du må aldri splitte infinitiv"-typen, men det skjærer meg i sjelen når folk bruker subjektsform der de burde bruke objektsform. Jeg snakker selvsagt om personlige pronomen.

Jeg liker sjokolade.
Han kjøpte sjokolade til meg.

Du er snill.
Jeg liker deg.

Han liker å lese.
Jeg ga ham en bok.

Hun spiste et eple.
Han ga henne en appelsin.

Vi laget en kake.
Hun ga oss marspian.

Dere går på skolen.
Vi liker dere.

De er veldig fine.
Jeg vil ha dem.

Det er ikke komplisert. Den ene formen (den øverste i hvert tilfelle) skal brukes når det er subjektet i setningen, den andre når den ikke er det.

Likevel finner man setninger som "Jeg ga den til han" eller "jeg liker de ikke". Og hver gang dør jeg litt inni meg.

Jeg kan heller ikke unngå å observere at det er først og fremst de to pronomenene man har problemer med (å bruke "oss" som subjekt er vel stort sett begrenset til enkelte dialekter). Jeg vet at Molde-dialekten ikke skiller mellom han og ham, noe som kanskje gjør det vanskeligere å bestemme hva som er riktig i skrift, men er det noen som skriver "Jeg ga hun en blyant"?

Jeg mente å huske at språkrådet hadde gitt etter for "bruk" i dette tilfellet, og det nå er lov å bruke "han" som objektsform, men det ser ikke slik ut på hjemmesidene (selv om det er noe grums on sammenligninger og predikativ). Jeg skjønner jo at språket utvikler seg osv. osv., men jeg vet også at ikke all endring er til det bedre. Objektsformer har en funksjon som jeg helst ser at norsk ikke mister. I alle fall når grunnen til at vi mister det er at folk bare ikke gidder å være presise.

Jeg skjønner jo poenget til Stephen Fry, for eksempel: Man skal ikke redusere språk til kalde og kjedelige regler, og det er fint at språk er et så flytende medium. Men lek er best med regler (det er slik jeg liker poesi, også); uten dem ender vi med entropi, og det er ikke noe gøy.