I dag er Red Nose Day i Storbritannia. Jeg har vært ute for fenomenet tidligere, men jeg satte meg aldri inn i hva det innebar. Jeg har jo levd uten tv hele tiden mens jeg har vært her. Siden BBC iPlayer har dukket opp har jeg imidlertid vært mer integrert i den offisielle britiske tv-kulturen, og det var i den forbindelse det langsomt gikk opp for meg hva dette dreier seg om.
Det er TV-aksjonen. Men det er morsomt.
Jeg skjønner at det kan være et vanskelig konsept å svelge. Det er noen år siden jeg har sett TV-aksjonen på norsk tv nå (den gangen vi fortsatt hadde tv klarte jeg å unnslippe ved å gå med bøsse), men etter hva jeg kan huske består det stort sett av halvdårlige pop-sanger, folksy folkesanger, nøds-pornografi (i betydningen nærbilder av barn som gråter, ikke pornografi du tar frem i nødstilfeller) og intervjuer med mer eller mindre kjedelige sports-stjerner og andre som liker å være på tv. Det er mulig jeg tar feil. Jeg håper egentlig det.
Poenget er i alle fall at britene har tatt en annen vending.
De har holdt på siden 80-tallet en gang, noe som betyr at man kan takke dem for gullkorn som denne Rowan Atkinson-sketchen (sketsjen?) fra 1989, med diverse politikere
Massene av Geldof-fans (you know who you are) vil selvsagt også sette pris på eksempler som denne sketchen (med en viss Stephen Fry), fra 1986.
Siden ett glimt at Stephen Fry aldri vil være tilfredsstillende burde dere takke Comic Relief for gleden av denne påfølgende
og denne også. Får dere ikke lyst til å kaste penger etter dem? Det som gjør det hele litt skummelt er at Fry & Laurie-sketchen ovenfor ikke er helt urealistisk. Billy Connolly løp naken rundt Trafalgar Square et år. Det er heldigvis slikt man vanligvis slipper på den norske TV-aksjonen.
Jeg er en stor tilhenger av Simon Pegg, men noe mindre entusiastisk med hensyn til Steve Coogans Alan Partridge, noe som gjorde meg usikker på om jeg skulle linke dere til denne. Jeg gjør det imidlertid likevel, da det er godt mulig andre setter mer pris på ham
Et dokumentarprogram (om hva som skjer på Comic Relief etter "watershed"-tid) jeg så forleden fortalte at folk nesten ikke hadde ledd av denne sketchen fordi den var for bra: De var ikke sikre på om det var komedie eller tragedie. Det høres ut som tull når jeg sier det, men det ga mening da de sa det i dokumentaren.
Jeg har tidligere linket til denne sketchen med Catherine Tate og David Tennant, men det viser seg at Catherine Tates irriterende rollefigur Lauren Cooper er en gjenganger i denne sammenhengen. Noen ganger fungerer det, som da hun møtte Tony Blair. Andre ganger ikke. Ikke for meg i alle fall, men det er mulig fans av Little Britain-type komikk vil være mer positive. Little Britain er forøvrig også blant de sentrale aktørene etter hva jeg kan forstå. Her er et av innslagene:
Elton John er tøffere enn jeg hadde trodd. Det later til å være en viss tradisjon for å gjøre kjendiser ukomfortable. Her er et Ali G-intervju med the Beckhams.
Peter Kay mimer forøvrig en av singelene fra 2005 her, og det er vel Little Britain som har rullestolene i den følgende (fra 2007) også
Karoline og andre burde kanskje kaste et blikk på denne, men jeg skal ikke linke til flere sanger.
Det er selvsagt ikke bare komedie hele kvelden. Jeg mistenker at hvis det bare er morsomt hele tiden er det vanskeligere å få folk til å sende penger. Når man ler har man sjelden dårlig samvittighet. Jeg ser ikke frem til kveldens innslag av nødpornografi (døende barn og gråtende foreldre). Jonathan Ross (igjen en av disse som tydeligvis har drevet med dette i flere tiår) snakket et sted om hvordan enkelte verter hadde vanskelig for å skifte mellom oppstemt introduksjon og nedstemt alvorstyngethet (med i seg selv en halv-morbid komisk effekt), og jeg lurer i mitt stille sinn på hvordan det vil fungere. Vil det at man har det morsomt føre til at man får enda mer dårlig samvittighet? Vil komikken bli morsommere fordi den sammenstilles med tragedie (a la Shakespeare?). Jeg vet ikke. Kanskje jeg kommer tilbake med mer.
La meg enn så lenge etterlate dere med Ricky Gervais (og en rekke andre), og beviset på at uansett hva britene driver med klarer de ikke å ta seg selv helt alvorlig i lengden:
Hvis dere har lyst til å gi dem penger (og det burde man selvsagt hvis man liker det de har laget), kan dere gjøre det her.
Comic Relief esse. Er det ikke de som har gitt oss klassikere som Dr. Who and the Curse of Fatal Death? Kanskje jeg burde gi dem penger.
Nå har ikke jeg sett den norske TV-aksjonen på ganske mange år, men dette virker ganske mye morsommere enn slik jeg husker den. Og jeg ser ikke bort fra at det kan være noe i det du sier om at man gir mer på grunn av blandingen av komedie og tragedie. Kanskje dette kunne være noe for NRK? De har jo, har jeg blitt klar over i det siste, stjålet (eller kjøpt?) mange andre konsepter fra BBC, blant annet Nytt på Nytt, så hvorfor ikke dette også.
Curse of Fatal Death er vel også Comic Relief, ja. Og det var en annen Rowan Atkinson-sketch også. Og det var en rekke briljante innslag i gårsdagens sending. Det var selvsagt også en hel masse tragiske historier og ubehageligheter, men jeg antar de kan legge inn mer slikt når de vet at folk kommer til å se det likevel fordi det som kommer innimellom faktisk er vedt å vente på.
Her er David Tennant om Red Nose Day. Her er den første Outnumbered-biten, og under "more from this channel" finner dere nok flere av innslagene hvis dere er interesserte. Husk å donere penger.
David Tennant er definitivt helten. Og den ungen i Outnumbered er litt skummel, spesielt i de andre klippene. Jeg vil forøvrig anbefale videoen der Catherine Tate møter Tony Blair. Han er egentlig ganske kul han også.
Comments