Jeg har vage planer om å skrive jazz-rapporter hver dag denne festivalen. Tor får jo ikke sjansen fordi han er i Trondheim, begravet i kvantemekanikk, så da faller vel ansvaret på meg. Problemet er at jeg slett ikke er optimalt utstyrt for en slik oppgave (da jeg mangler både tid og penger til å virkelig få det ut av jazzen som man burde), så jeg retter herved oppfordringen til alle andre: Sleng inn artikler om konserter og ting.

Jeg har dessverre ikke bilder fra åpningsdagen, da jeg var dum og ikke lette på riktig sted etter minnekortet til kameraet, men jeg vet at Are tok noen bilder, så kanskje han kan legge dem opp?

I dag åpnet jo festivalen. Min mor informerte meg om at vi skulle sykle, men etter å ha sett ut vinduet ombestemte hun seg. Det høljet selvfølgelig ned. Dette er ikke noe nytt: Det er av en eller annen grunn stadig vekk dårlig vær på åpningsdagen. Det er i alle fall slik jeg husker det. Jeg mener bestemt at i fjor kom sola frem akkurat idet festivalen ble erklært for åpnet. Både Otnæs og Ordfører Hammerø tok æren for at sola kom frem i fjor, men ingen av dem hadde noen innvirkning på været i dag.

Konferansieren fikk meg også til å stusse da hun skulle introdusere ordføreren: Hun hevdet at han var plantet støtt som et fjell i folkeviljen. Nå har jeg ikke vært i Molde så veldig ofte i det siste, men jeg mener bestemt at det er en sannhet med modifikasjoner; jeg har for eksempel selv forsøkt å stemme ham bort når sjansen har bydd seg. Jeg har ikke tenkt å ombestemme meg etter historiegjennomkjøringen han presterte å komme med på Rådhusplassen i dag. Mannen hevder å like jazz, men der Martin Revheim, som åpnet festivalen, og festivalsjef Otnæs snakker med stjerner i øynene om store jazz-øyeblikk sene nattetimer på 70-tallet, sto ordføreren der og listet opp årstall og finanser. Ser dere hvordan det går når man stemmer på Høyre?

Det store høydepunktet på Rådhusplassen i dag var forøvrig årets Artist in Residence, Marilyn Mazur. Jeg sto og småfrøys i duskregnet bak verdens høyeste mennesker og så egentlig veldig lite, men det gjorde ingenting. Jeg har alltid sett på perkusjon som relativt kjedelige greier (utenom piano og slikt - er piano et perkusjonsinstrument?), og når folk snakker entusiastisk om trommeslagere blir jeg litt bekymret. Men. Jeg kan herved regnes som omvendt. Jeg kunne hørt på henne i timesvis. Det var ikke det minste kjedelig og jeg håper virkelig at jeg får med meg mer av henne i løpet av festivalen.

Den eneste klare planen jeg har foreløpig er forøvrig morgenkonserten i Reknesparken på lørdag. Jeg tror det kan bli veldig bra, og jeg hører at ikke bare Karin Krogh, men også Marilyn Mazur skal være der.

Jeg fikk selvsagt også med meg Red Hot & Vidar Busk i Alexandraparken. Jeg visste ikke hvem denne Vidar Busk var, mens Red Hot er velkjente og overalt. Det hadde sluttet å regne innen vi kom til parken, men de høye menneskene sto fortsatt foran meg, og noen av dem hadde gått igang med å røyke (jeg kan ikke skjønne at det skal være nødvendig å røyke i et så tettbefolket område som Alexandraparken i jazzen). Konserten var imidlertid akkurat så energisk og bra som jeg hadde forventet, og det slår meg som stadig mer utrolig hvor mye energi Knut Marius Djupvik har. Jeg ble nesten sliten i sympati. Jeg vet ikke om noen andre som til de grader kan ta av til en langsom melodi. Det var riktig fascinerende. Og de skal ha to konserter til i dag. Spiser de spesielle energi-piller?

På vei tilbake gjennom Storgata registrerte jeg at den lille jenta og faren hennes er tilbake. Hun har blitt litt større, men kan fortsatt ikke synge. Hvor lenge skal man kunne leve på "liten og søt"?