Ulf var forleden dag en smule oppbragt over at noen kunne påstå at det gjorde en film dårligere om man hadde voice-over. Min første innskytelse var at det var da et velkjent standpunkt. Det var imidlertid ikke før et par dager senere at jeg husket hvorfor: Deleuze. Jeg har aldri vært så fryktelig interessert i hans skriverier om film, noe som sikkert forklarer hvorfor det ikke falt meg inn før, men de gir mening.

Premisset er veldig Nietzsche-aktig, egentlig: Vi plikter å gjøre vårt ytterste for å overgå oss selv. Uten at det egentlig er et "selv" å overgå. Kunst og filosofi plikter å drive evnene våre til å observere og tenke videre. Å skulle tenke det utenkte virker jo i utgangspunktet som et umulig krav, men dersom man lar hver tankeform (filosofi, kunst, vitenskap) gå til sine ytterpunkter. All kunst har imidlertid ikke de samme ytterpunktene: litteratur og film virker for eksempel i sine ytterpunkter på to forskjellige måter, og det sentrale poenget her.

La meg sitere Claire Colebrook, hvis bok om Deleuze jeg virkelig anbefaler:
"If we accept that thought takes one homogeneous form we fall into unquestioning opinion, reducing all science to 'stories' or all philosophy to fact-finding. We never really see what our thinking can do. If we can create philosophies, art and science then this tells us that thought is productive." (13)

Først og fremst er dette et brudd med mimesis-tradisjonen, idéen som gjør litteratur og film til mer eller mindre det samme: begge avbilder verden. Deleuze avviser dette og hevder at dersom vi begrenser oss til å tenke "hverdagslig" begrenser det oss og hindrer oss i å maksimere liv (igjen Nietzsche-aktige idéer).

Det som gjør litteratur til litteratur er evnen til, ikke å avbilde verden, men å fremtille en mulig verden - evnen til fiksjon. (Det skiller seg dermed fra vitenskap, for eksempel, hvis mål er fakta). Litteratur skal også strekke språket til ytterpunktet, så langt det kan gå før det faller sammen i uforståelighet.

Det som gjør film til film, derimot, er evnen til å vise bevegelse og tid, men også hvordan den kan frigjøre verden fra observatøren (det Deleuze kaller 'bevegelses-bilde', etter hva jeg forstår). Til vanlig kan vi ikke se verden på denne måten: Vi ser den utifra vårt eget, bundne, standpunkt, vårt eget perspektiv (Nietzsche igjen). Film kan også løsrive bilder og sekvenser fra hverdagen og sette dem inn i noe helt nytt; eller hindre absorbsjonen av bildene vi ser inn i illusjonen om en felles verden "der ute"; eller vise det rent optiske bilde, uten tilknyttet mening.

Ifølge Deleuze kan film også gi oss innblikk i hvordan tid virker gjennom det han kaller "irrational cuts" - for eksempel dersom man har feil lyd til et bilde. Deleuze's forståelse av tid er ikke konvensjonell (og poenget er jo å lære å se ting på nye måter): Tid består av to deler - en fremoverrettet, den vi vanligvis tenker på som tid, og en virtuell. Den virtuelle tiden er alt det som kunne ha skjedd, alt det som har skjedd, alt det som kan skje (hvis jeg har forstått dette rett, og jeg advarer dere: Det er det godt mulig at jeg har gjort). Denne virtuelle tiden kan dukke opp når som helst i den vanlige tiden, for eksempel i minner. Minne er altså noe virkelig som eksisterer ved siden av vanlig tid. Og dette er noe film kan illustrere.

Om jeg igjen kan sitere Colebrook:
"Cinematic affect is best revealed when cinema is at its most cinematic, when it is not trying to copy everyday vision or recreate a novel in a literary manner, by beginning with a voice-over narration of the first paragraph, for example." (31)

Affekt hos Deleuze er hvordan forskjellige kunstformer påvirker oss og gjør oss istand til å se verden på en ny måte. Det bryter opp ordnede strukturer. Men man kan ikke bare ha brudd. Hele Deleuze's filosofi vektlegger balanse mellom brudd og stabilitet, men i motsetning til andre anser han stabiliteten som det flyktige. Men poenget er altså at når en film benytter seg av litterære trekk utnytter den ikke sitt eget potensiale. Derav idéen om at en film er dårligere dersom den benytter voice-over. Deleuze har imidlertid ingen illusjoner om at man skal gå rundt i en konstant tåke av ekte kunst, ekte filosofi, ekte vitenskap, og tenkte nye ting hele tiden. Det ville gjøre livet umulig. Vi trenger "meninger", forenklede tanker, og nok også "hverdagskunst" for å leve vanlig. Men det er heller ikke nok og vi må ikke stoppe der.

Det, etter hva jeg forstår, er poenget hans.


Videre lesning:
Deleuze, Gilles. Cinema 1: The Movement-Image. 1986
Deleuze, Gilles. Cinema 2: The Time-Image. 1989

Colebrook, Claire. Gilles Deleuze. London;New York: Routledge, 2002.



Jo mer jeg tenker på dette, desto mer føler jeg at jeg må inkludere for at det skal gi mening. Jeg har imidlertid alltid den følelsen når jeg skriver om et tema (det er derfor jeg ender med 60 000 ords artikler), så jeg skal legge det til side denne gangen og heller se om det er noe dere vil at jeg skal forklare nærmere.