I dag har jeg vært på forelesning. Foreleseren var Terry Eagleton. Alle som har studert litteraturvitenskap vet hvem jeg snakker om. Mannen er vel egentlig en av dem man kan karakterisere som en akademisk superstjerne. Og med god grunn.

Litt bakgrunn: Mannen er en teoretiker av den marxistiske skolen, men uttaler seg gjerne på mer generelt grunnlag. Et av de sentrale poengene hans, ettersom jeg har forstått det, er at alt er politisk. Å være åpent politisk er dermed mer ærlig enn å late som om man ikke er politisk i det hele tatt. Han har dermed forståelig nok problemer med fremstillinger av litteratur som noe eget, noe uavhengig av (og gjerne hevet over) det politiske. Jeg er ikke alltid enig med Eagleton, men én ting må sies om mannen: Det er herlig å lese det han skriver. Om noen ønsker seg en historisk introduksjon til litteraturteori, er hans Literary Theory (om enn en smule utdatert, kanskje) vel så bra som mange andre og inneholder noen av de herligste sarkastiske kommentarer rettet mot T.S. Eliot jeg noen gang har kommet over.

Det var altså denne mannen jeg troppet opp for å høre på idag. Jeg var tidlig ute. Sammen med en italiensk medstudent var jeg der ti minutter før noen andre i det hele tatt dukket opp. Jeg følte meg veldig geeky, men var veldig fornøyd med å ha skaffet meg sitteplass da det mot slutten ble stadig trangere i rommet.

Terry Eagleton er en morsom mann.

Det er nok av akademikere i dette landet som ikke kan forelese. Nok av folk som leser fra manus. Men ikke Eagleton.

Han åpnet med å presentere et problem som alle litteratur-studenter nok har møtt på: Faren for at en eller annen byråkrat på et tidspunkt skal bla om og oppdage at vi faktisk får betalt for å lese bøker (når vi er ferdig utdannede og har fått jobb på universitetet, vel å merke). Hele poenget med forelesningen var å diskutere poenget med litteraturvitenskap. Dette i seg selv er jo et tema jeg finner veldig interessant, for jeg har flere ganger (i samtale med diverse fysikere eller familiemedlemmer av diverse slag) stått fast når jeg skulle forklare hva nytten av det jeg driver med egentlig er.

Han begynte med å ta fra hverandre argumentet som støtter seg på "the creative imagination" som noe automatisk positivt: Man skulle tro "creative imagination" var sentralt hos en serie-morder. (Nå mistenker jeg at det argumentet er meget tendensiøst og polemisk og slikt, men hele foredraget var i en meget spøkefull tone, så jeg bør vel ikke ta det så tungt.) Han hevdet forøvrig at denne vekten på "creative imagination" som noe positivt utenfor og over vanlig eksistens er noe som dukker opp samtidig med industriell kapitalisme på 1700-tallet, og han spekulerte i hvorvidt det dukker opp som en form for kompensasjon for det som ble ansett som naturlig, avgrenset individualisme: Denne egenskapen skal da være det som gjør det mulig for oss å strekke oss ut og inn i den andre.

Han avviste imidlertid dette. Samtidig avviste han også den samtidige idéen om at empati skulle være basis for moral (igjen denne idéen om å strekke seg ut over sin begrensede væren og inn i andre individer). Ingen, som Eagleton observerte, er mer avhengig av å kunne sette seg inn i hvordan den andre føler enn sadisten. Men denne egenskapen i seg selv gjør ikke sadisten moralsk god.

(Her var det en del av notatene mine som i retrospekt ikke gir mening.)

Poenget er i alle fall at vi som litteraturstudenter trenger et annet rasjonale. Eller gjør vi det? "Is the point that we are pointless" - en fin setning. Et slikt syn på litteraturviteskap vil se det som noe som motstår kommodifisering, kapitalismens logikk: Studiet som et mål i seg selv (autotelisk). Dette synet har også sine historiske røtter. Det dukker jo som kjent opp i Kants "Om dømmekraften" (tror jeg), men da i retning av kunsten for kunstens skyld. Kunsten, sier Eagleton, har her tatt over for Gud. Det er veldig få ting som innrømmes retten til å være til for sin egen del. Gud er en av dem. Kunst en annen. Men også Ondskap - om man har en grunn til å være slem er man, ifølge Eagleton, ikke Ond.

Mer konkret er det angivelig to hovedapologier for litteraturvitenskap; den ene spesifikk, den andre mer generell. Den spesifikke går ut på at vi studerer språk og hvordan språk fungerer på forskjellige nivåer. Og siden språk er det som gjør oss til dem vi er (som mennesker eller som personer), er dette sentralt. Den generelle rettferdiggjørelsen for disiplinen er den humanistiske kritikken av kulturen som helhet.

Og her kom Eagleton inn på Den intellektuelle. Han er ikke så glad i denne karakteren og anser det visst som mindre heldig at litteraturvitenskap later til å ha fått ham i fanget. Men før han fikk diskutert ham kom det en semi-digresjon.

(Mannen hadde en fascinerende måte å snakke på. Det minner om Herodot, med hans digresjonssirkler. Han kommer alltid tilbake til poenget, selv om det virker som om han har gått seg vill i Egypt.)

Retorikk, i antikken, kombinerte angivelig de to aspektene ved litteraturvitenskap. Ifølge Eagleton utgjorde det en slags diskurs-teori med et innebygget etisk aspekt (Han driver og skriver en bok om etikk - under en av sine vittige øyeblikk i innledningen nevnte han at noen trodde han skrev om Essex (lignende uttale), og han var overrasket over at noen kunne tro at han hadde brukt ti år på en bok om Englands minst interessante fylke.).

Med fremveksten av det borgerlige samfunn, igjen ifølge Terry Eagleton, ble sannhet skilt fra det litterære og retoriske figurer ble ansett som mer og mer suspekte (Det finnes en anekdote som forteller at noen forsøkte å få metaforer forbudt i Parlamentet).

Han kom stadig tilbake til spørsmålet om språk og makt hevdet at Teori-perioden (fra midt på 60-tallet til midt på 80-tallet, sånn cirka) var det siste store forsøket på å få istand et møte mellom disse to instansene. I ettertid har språket som kraft, erfaring, handling osv enten gått i oppløsning eller blitt gitt over til de som motsetter seg den politiske funksjonen i språket. (Altså, antar jeg, de som hevder at språk er noe autonomt og dermed naturaliserer én type språk fremfor en annen.)

Her kom han tilbake til den intellektuelle.
I antikken, hevder han, var det filosofen og retorikeren; i Middelalderen teologen; i Opplysningstiden filosofen igjen; og på 1800-tallet tok vitenskapsmennene over, men for å dekke det menneskelige aspektet og knytte det opp mot samfunnet og den levende diskurse, trengte man de litterære og moralistene.

Tidlig på 1900-tallet ble så den intellektuelle dumpet på litteraturvitenskapen med Leavis og den gjengen (Jeg har alltid hatt intrykk av at Eagleton ikke hadde noe til overs for Leavis, men det viste seg å ikke stemme. Han lot til å irritere seg over venstresidens bruk av Leavis som syndebukk for Liberal humanism, og han beskrev ham omtrent som en slags proto-sosialist som mer eller mindre oppfant Cultural Studies.) Dette fordi kultur-idéen ble en del av kommodifiseringen og ingen nærliggende disipliner kunne håndtere det. Utover i århundret ble dette kultur-begrepet fokus for dissent: Mens det for Leavis og hans gjeng (Arnold &c) skulle være løsningen (Om de kriminelle bare ville lese Shakespeare skulle det nok bli folk av dem), ble det nå ansett som en del av problemet (både når det gjelder revolusjonær nasjonalisme, kvinnebevegelsen og diverse etniske spørsmål (jeg antar at postkolonialisme er en del av dette).

Eagleton liker ikke helt denne utviklingen. Han legger noe av skylden på litteraturvitenskap som disiplin: Den er "fuzzy", med et ansvarsområde som spenner fra "Death to dactyls", altså fra de dypere symbolske poenger i litteratur til de rent formelle. Med denne utviklingen, hevder han, ble imidlertid folk som var trent til å finne metonymier tvunget til å snakke om den sosiale konstruksjonen av kjønn. Og man er mindre villig til å akseptere "fuzziness" når det er snakk om større ting, som nasjoners skjebne.

(Her vil jeg gjerne skyte inn at det er her, etter min mening, at en av de virkelige bidragene til litteraturvitenskap kommer - evnen til å diskutere retorikk ut over fiksjon, å ta hull på bobler (om jeg kan hente ideer fra Bjørneboe) og vise at det naturlige ikke nødvendigvis er det naturlige. Det er nyttig ut over en analyse av litterære tekster.)

Mot slutten av forelesningen kom han igjen inn på det med kultur som en måte å nå ut over våre begrensede kropper. Det språklige og kulturelle er det upersonlige, det som ligger utenfor det personlige, som likevel er sentralt for konstitueringen av oss som de personene vi er. Det er imidlertid også det som gjør oss farlige. Om jeg kan basere meg på notatene mine og parafrasere Eagleton: "Goldfish are not creating nuclear weapons because they do not have linguistic bodies".

Så der har vi det.