Det er den 9. januar, 2008, og en amerikaner ved bordet ved siden av utbryter til sin britiske kamerat: "That's awesome! I can't wait to see how it turns out." Jeg aner ikke hva de snakker om, men det har sannsynligvis noe med laptopene deres å gjøre. Amerikaneren taster entusiastisk på PCen sin, mens eplesymbolet lyser tydelig fra baksiden av britens Mac.

En pike i rommet ved siden av har særdeles høylydte, høyhælte sko, og hver gang hun går forbi døråpningen tvinges man til å se opp, og hver gang er man glad for at man gjorde det.
Jeg legger merke til at briten mislykkes med et tappert forsøk å spise ei penn; en ende stikker ut fra hver side av munnen hans. Det ser ikke ut til at han bryr seg nevneverdig, muligens fordi han holder på med noe som er awesome.

Det ligger en knappenål på bordet. Da jeg kom inn lå den på gulvet.

Piken med de høylydte skoene snakker lavmælt i telefonen mens hun vifter med en åpen bok. Jeg klarer ikke å lese den. Jeg lurer på om boka inneholder noe personen i den andre enden er interessert i, eller om den bare er en rekvisitt. "Chao," sier hun og avslutter samtalen. Ikke "Ciao" som i Italia, tenker jeg.

En mann sier noe jeg ikke helt hører til noen jeg ikke kan se, og ler hjertelig. Han tar paraplyen sin, og flørter litt med de høylydte skoene. Hun forsvinner opp en trapp, han roper "¡Gracias!" over skulderen og forlater.

Skriften på veggen lover ostekake. Disken lover skuffelse.

The shadow of the wind av Carlos Ruiz Zafón later til å være en bok om en bok. De første fem kapitlene er lovende.

På veggen til høyre balanserer en oransje fugl en kaffekopp på nebbet. Den ser lykkelig ut, i all sin to-dimensjonale prakt, og allværsjakker samarbeider med lyset som langsomt trenger seg gjennom takvinduet, og sprer rykter om regn.

Briten har gitt opp sitt forsøk på å spise penna si, og han bruker den i stedet til å skrive med, mens en ung mann som jobber her synger idet han går forbi. I stereoanlegget synger en annen mann. De synger samme sang. Omtrent like bra også.

En åpenbar turist iført gul keps kommer inn. Kjæresten hans ser sur ut. Kanskje for at kepsen er veldig gul. Fuglen på veggen gliser.

Skriften på veggen lover Sachertorte. Disken lover sjokoladekake.
"No tengo cambio. ¿Tienes dos dolares?"
To dollar har jeg, og et kakestykke kommer farende i lykkelig duett med en kopp kaffe.
"¿Quieres azucar?"
"No, gracias. Soy dulce suficiente."
Dessuten har jeg sjokoladekake. Den er søtere enn sjokoladekake har noen rett til å være, men kaffen er mørk og bitter. Det ordner seg.

Mannen i stereoanlegget synger om sommerfugler. Mariposas. Mas hermosa del mundo.

En liten gutt tømmer i seg sukker rett fra sukkerskålen mens lillebroren hans drikker varm kakao. Han får en egen kopp og tilsetter sukker.
Mye sukker.
Litt til, bare for sikkerhets skyld.
Kaffen min er mørk og bitter.
Servitrisen kommer med en sjokoladefrosk.
De deler broderlig.
Storebror får mest.
Den oransje fuglen smiler blant gule blader.
Sjokoladekaken er søt, og smaker av appelsiner.
Appelsiner og sjokolade.
De høylydte skoene har stilnet.
Har hun gått hjem?
Kaffen er mørk og bitter.

Storebror går tilbake med koppen sin, og takker pent. Går ut i det andre rommet.
"No quiero jugo," sier han. Svaret er en utydelig mumling, men det ser ikke ut til at han må drikke juice.
Servitrisen rydder etter lillebror.

De høylydte skoene er tilbake.

Søt, med hviskede løfter om appelsin og sjokolade. Mørk, aromatisk og bitter. Noe forbudt og mystisk. En port til sansenes rike.

"Hidden in the heart of the old city of Barcelona is the Cemetery of Forgotten Books."

Over stereoanlegget mangler mannen en peso, men sangene om kjærlighet er en uvurderlig skatt. Han klarer seg. I hvert fall lenge nok til neste sang.

På bortre veggen smiler Bill Clinton fra forsiden av hva jeg tror er GQ magazine. Kanskje for at Hillary vant i New Hampshire? Kanskje? Kanskje ikke?
Han smiler, og øynene hans følger lyden av høylydte sko rundt i rommet.

Den siste biten kake smaker av appelsin og sjokolade, og amerikaneren og briten forlater bygningen. Briten nikker, hilser idet han går forbi. Kafégjengernes brorskap. Dagslyset falmer, men regnet uteblir. I Barcelona har Bernarda anlagt en seremoniell tone, men den kan ikke skjule dialekten fra Cáceres, som er tykk nok til å kunne smøres på ristet brød.

De høylydte skoene rydder i ukebladene, og jeg lurer på hva det er hun hvisker til Bill det korte øyeblikket de er ansikt til ansikt. En hemmelighet? Noe ingen andre vet?
Bill forsvinner ut av bildet, som om han har noe annet han må gjøre. GQ magazine står igjen med en tom forside. Svakt, svakt, knapt hørbart over de høylydte skoene kommer lyden av en saksofon. De mørkeblå tonene sniker seg inn i den glade sangen til mannen i stereoanlegget, og han skifter tempo. Langsommere. Mer melankolsk. Til slutt blir han helt stille og bare lytter, som alle vi andre.

Hva var det hun hvisket, Bill?

Saksofonen toner ut i samme øyeblikk som vi lærer at Bernarda har bakt kanelkaker som tar pusten fra deg. Det er helt stille. Omtrent så lang tid som det tar å spise et par kanelkaker. Mannen i stereoanlegget begynner å synge igjen, og jeg legger merke til at Bill er tilbake på veggen sin. Smiler gjør han også.

Jeg drikker den siste slurken kaffe, som er mørk og bitter, før jeg nikker til Bill, smiler til de høylydte skoene og går ut i kveldsmørket.