Most recent comments
2021 in Books -- a Miscellany
Are, 2 years, 11 months
Moldejazz 2018
Camilla, 5 years, 4 months
Romjulen 2018
Camilla, 5 years, 11 months
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 6 years, 11 months
Selvbygger
Camilla, 1 month, 2 weeks
Bekjempelse av skadedyr II
Camilla, 10 months, 3 weeks
Kort hår
Tor, 3 years, 11 months
Ravelry
Camilla, 3 years, 6 months
Melody Gardot
Camilla, 5 years, 4 months
Den årlige påske-kommentaren
Tor, 5 years, 8 months
50 book challenge
Camilla, 11 months, 2 weeks
Controls
Register
Archive
+ 2004
+ 2005
+ 2006
+ 2007
+ 2008
+ 2009
+ 2010
+ 2011
+ 2012
+ 2013
+ 2014
+ 2015
+ 2016
+ 2017
+ 2018
+ 2019
+ 2020
+ 2021
+ 2022
+ 2023
+ 2024

Ahora me toca a mí

Tilværelsesskildring fra Latin-Amerika

Nå greier jeg ikke å vente lenger. Dette blir mitt første bidrag til allmenheten, dog kun i form av sporadiske og fragmentariske små beretninger om opplevelser på et annet kontinent.

Som europeer kommer man som oftest hjem igjen fra Sør-Amerika med mye i bagasjen, gjerne med mer enn hva en gjennomsnittlig latinamerikaner har av eiendeler. Erketypisk er turisten iført veske av llamaull, øreflipplue, små panfløyer og fargerike armbånd kjøpt på gata i hvilken som helst av byene man ikke husker navnet på, men besøkte fordi det gikk an å sitte på taket av toget eller så fikk man skyss av fremmede som ville ha deg med til bestemora si for å smake på verdens beste hønsesuppe, hvis du hjalp til med å ribbe høna.

Selv om jeg ikke var turist i første omgang, men utvekslingsstudent, i Ecuador, havner jeg lett i den kategorien. Samtidig er jeg en av dem som aldri kommer helt hjem med hele seg, i hvert fall føles det sånn, av mange årsaker. Det er over åtte år siden jeg dro dit, men det er under to år til jeg skal tilbake, hvis alt går etter planen. Jeg vil prøve å formidle hvorfor og på tross av hva. Kanskje det ikke er interessant for alle, men jeg kan friste med voldsomme naturkrefter, vakre mennesker, tilløp til samfunnskritikk og min egen, spontant styltrende språkføring.

Quito ligger høyt over havet. I begynnelsen tok byen pusten fra meg, bokstavelig talt. Fra kjøkkenvinduet kunne jeg på finværsdager skue ut mot Cotopaxi, verdens høyeste nålevende vulkan. En adskillig mindre vulkan, Guagua (som betyr baby på Quechua) Pichincha, skulle imidlertid vise seg fra sin aktive side. En tidlig oktobermorgen stod en diger røyksky opp over hodene våre, og ut mot kvelden ”snødde” det tett med grå aske over hele byen. Vi var en gjeng på tur i gamlebyen da det begynte å drysse pulverisert stein, og det oppstod kaotiske tilstander. Folk beskyttet øyne, munn og nese med hva de hadde. Det tok ikke lang tid før vi hørte ropene fra gateselgerne om billige masker. Jeg kjøpte umiddelbart tre av dem som jeg hadde utenpå hverandre.

Vel hjemme kunne jeg se rosene utenfor huset vårt dekket av et tykt lag aske. Vertsfamilien min, fantastisk snille folk som jeg savner, levde en stund i frykten av rød alert (den var lenge orange), og vi tettet vinduskarmene og lagret vann og nødproviant. Folk i nærheten av en annen vulkan hadde allerede måttet evakuere. Det var altså flere utbrudd av varierende alvorlighetsgrad. Etterhvert lettet trykket, kan man si, og panikken hos enkelte slapp taket. Hverdagslivet byr på så mange andre umiddelbare bekymringer for de fleste ecuadorianere. Man var nødt til å ta fatt på livsoppholdende oppgaver, lungeforgiftningsfare eller ei.

Mitt eget hverdagsliv bestod derimot for det meste av en eller annen form for dans. Gabriela, som bodde i etasjen under, hadde lenge hatt planer om å friske opp salsatrinnene. Hun tok meg med til den minste dansekolen jeg har sett, men likefullt den beste. Der traff jeg danselærerinnen med det flagrende håret, som var rødt men egentlig svart. Alle hennes gevanter flagret likeså, og hun gynget med rytmene, liten og lett som hun var, på en måte som gjør deg rett og slett glad. Jeg beundret henne. Så en dag, en av de vanlige ettermiddagene jeg ikke sovnet, men øvde på salsa, merengue, cumbia, vallenato, tumba, rumba og samba, dukket broren hennes opp. Han var jevngammel med meg, men hadde sluttet på skolen og tok danseklasser i byen i tillegg til å jobbe som selvlært koreograf. Dette søskenparet ble mine helter, og jeg ble deres ”bailarina invitada” noen måneder, mange timers øving og litre limonader senere.

Jeg skal prøve å komme meg vekk fra dansen. I utgangspunktet gikk jeg på skole, ”Colegio Americano”. Der hadde de kjempeskilpadder og blomstrende fuchsia i skolegården. Avsnittet om skolegangen ser ut til å ta en bråvending, fordi på vårparten hadde jeg fått nok av inngjerdede snobber som ikke lot til å engang tåle lukten av de som befant seg utenfor skoleportene. I stedet for å ta skolebussen klokka 07.00, skiftet jeg fra min skoleuniform til klær for bevegelse, og begynte å ta morgenklasser i moderne dans, i Casa de la Cultura, som lå nærmere gamlebyen. Så, til noe annet:

Maten hushjelpen vår laget, var fantastisk, som et trylleslag av formler fra grønnsaksmarkedet. Blant alle eksotiske ingredienser kan jeg nevne popcorn, som vi jo kjenner til, men disse var, sagt som i en tåpelig reklame, store og bedre på smak. Maiskolbene var ikke søte og gule, men større, hvite og mettende, og kalles choclos. (De spises med en type ost som er vanskelig å beskrive, og som forøvrig er like god i kakao med kanel.) Vi spiste alltid suppe som forrett, og suppa var alltid noe av det beste jeg hadde smakt, hver dag, utrolig nok.

Jeg skulle gjerne supplert med bilder, men har ikke innsikt i hvordan det gjøres, og jeg kan da ikke ringe folk midt i middagstiden for å finne det ut heller.

Det er mye mer å fortelle, for eksempel om været. Jeg lover iskalde grøss, vårfriske pust, de heteste sekund fra midt på ekvator og tordnende regn i elvefylte bilveier. Og så vil jeg skildre spennende turer høyt og lavt i Ecuador! Da håper jeg at alle gleder seg noe skrekkelig.

Comments

Ragnhild,  07.11.07 19:27

Gå for all del ikke glipp av historien om indianerkvinnen med glassperlene!

Anders K.,  07.11.07 21:22

Hurra! Dette var flott. Jeg gleder meg skrekkelig til mer. Vulkaner -- gulp!

Camilla,  07.11.07 21:28

Herlig. Det var sannelig på tide!
Jeg må si jeg fikk et alvorlig angrep av Peru-nostalgi av det her. Mer, mer!
Jeg ser frem til skildringen av unntakstilstand og slikt. Jeg husker vi var veldig spente på det da du var der.

Ragnhild,  08.11.07 17:50

Flott. Unntakstilstanden fortjener skildring. Om ikke originaliteten ruver, så skal jeg i hvert fall ta meg sammen og gjøre noe mer ut av engasjementet mitt, for en gangs skyld. Akkurat nå har jeg oppgaveinnlevering, og ligger lagt etter skjema, men så snart jeg har tid, blir det nok en råd med det.

Camilla,  08.11.07 21:24

Skal du tilbake som turist, forresten?

Are,  08.11.07 23:42

Skikkelig bra! Dette var verdt å vente på :) Gleder meg til mere.

Hvis du har noe sted på nett å legge ut bilder, er det en smal sak å lenke dem inn i teksten. Hvis du ikke har noe sted å legge dem ut, kan du godt sende dem til meg og kalle dem bilde1, bilde2 osv, og så bare skrive (bilde1), (bilde2) i teksten, så skal jeg sette dem inn for deg.

Ragnhild,  09.11.07 19:05

Mil gracias. Så får jeg trekke den konklusjonen, at impulsivitet lønner seg av og til. Om jeg bryter løftene, skal jeg holde fast ved siktemålet om en mer gjennomtenkt og bearbeidet tekst som i det miste vimser litt med et underliggende eller om mulig bærende budskap. Det er jo tross alt hva jeg brenner for jeg til syvende og sist vil skrive om, og så er jeg så heldig som har muligheten.

Det er snakk om papirbilder! Kan jeg først scanne dem, og så følge vanlig fremgangsmåte?

Ragnhild,  09.11.07 22:28

Til Camilla: Som student og tilbakevendene entusiast, i håp om gjenforening.

Are,  09.11.07 23:44

Ragnhild, ja, scanning og så sending til meg er supert!

Papirbilder er litt morsomt. Så... gammeldags. Jeg har scannet en del gamle bilder hjemmefra og lagret dem på flickr. De bildene jeg ikke har gjort det med virker så sårbare. Jeg aner ikke hvor negativene er, så hvis de blir borte, så blir de borte. Digitalbildene mine har jeg kopi av minst to steder.
Ragnhild,  11.11.07 15:10

Som andre profilerte artikkelforfattere, ikler jeg meg et akademisk slør og våger å kritisere min tidligere publiserte artikkel. Man er ung og naiv, men nå er jeg altså noe eldre og mer lærd.

Hvis jeg kan tre hensynsløst på landeveien med favnen full av floskler, må jeg også kunne ta stilling til problemene Ecuador som vi er vitne til. Jeg skal skjerpe meg!
Category
Miscellaneous
Tags
Views
5614
Google hits
1
Last google search
ahora me toca a menneske
Last edited by
Ragnhild, 17.11.13 14:32