I dag var jeg litt sulten, og av ulike grunner bestemte jeg meg for å kjøpe noe å spise på 7-Eleven. Et dårlig utgangspunkt vil mange kanskje si, og jeg må vel bare nikke til det i etterpåklokskapens lys. Men der og da var det så lenge siden sist jeg hadde spist noe fra 7-Eleven at det virket som en god idé.

Jeg rekognoserte litt, og kom from til at pizza ville være bra om det kostet 15 kroner eller mindre for ett stykke. Ellers hadde de ulike pastaretter som så litt tvilsomme ut, men det stod at de kostet 15 kroner, og jeg tenkte at det var jo faktisk ganske billig for en slik boks.

Jeg gikk til mannen i kassa og spurte om prisen på pizza. Han kunne fortelle at den kostet 25 kroner, så jeg svarte at jeg ville ha pasta med kylling og tomat i stedet. Han skuffet litt oppi en boks, og spurte om det var greit. Her ble jeg litt forvirret. Hva mente han egentlig? Om maten så bra ut? Det gjorde den jo egentlig ikke, men jeg sa jeg antok det var greit. Han så også litt usikker ut, og sa at det var jo opp til meg. Jeg gjentok at det antagelig var greit.

På dette tidspunktet satte han boksen på vekta, og plutselig gikk det opp for meg at han faktisk planla å ta 15 kroner pr hekto for guggete pasta med kylling og tomat. Det stilte jo alt i et helt annet lys. Jeg hadde plutselig valgt den dårlige dealen i stedet for den gode, og jeg følte meg litt teit. Jeg hadde imidlertid lite lyst til å be ham skuffe maten tilbake, så jeg tok det som en lærepenge.

Moralen i denne historien er at det aldri er en god idé å spise på 7-Eleven, og jeg kan forsikre om at jeg skal være temmelig nær sultedøden før jeg går til slike skritt i fremtiden.

-Tor Nordam