En IP-adresse er en unik tallkombinasjon for en pc på et nettverk. Den er gjerne av typen 196.128.1.100, der ingen av de fire tallene kan være større enn 255, men det er egentlig ikke noe i veien for å tenke på dem som et helt vanlig tall. Da regner man det i såfall ut ved å ta 196x256^3 + 128x256^2 + 1x256^1 + 100x256^0. Det finnes totalt 256^4 IP-adresser, og det er egentlig ikke mange. Det er bare 4.294.967.296 unike adresser.

Dette kan faktisk by på problemer om ikke altfor lenge. Alle maskiner som er koblet til internett må ha en egen adresse, og siden en ISP er tildelt en serie adresser vil man aldri få maksimal utnyttelse. Derfor kan dette systemet sette begrensninger før man får 4 milliarder pcer på nettet samtidig. Dette vet sikkert blant annet Are mer om, og jeg håper på utfyllende kommetarer her, men jeg har tenkt litt på dette i det siste, så jeg tenkte jeg skulle skrive om det.

Løsningen på problemet er IPv6, der man hopper opp til åtte grupper på fire heksadesimale tall. De heksadesimale sifrene går fra 0 til 15, og det er vanlig å bruke A-F som 10-15. Det gir oss rimelig mange mulige adresser. Jeg sakser fra wikipedia:

In theory, there would be exactly 2128, or about 3.403 × 1038 unique host interface addresses. If the earth were made entirely out of 1 cubic millimeter grains of sand, then you ...

Etter utallige rapporter om kulde og snø i gode gamle Skandinavia, tenkte jeg at det var på tide at jeg kom med en stemningsrapport fra Down Under, med hensikt å spre misunnelse, reiselyst, solskinn og muligens glede over hvite vintre, i like deler.

Jeg befinner meg for tiden i Cairns, hvor det er vanskelig å ikke nyte fraværet av snø og kulde. Med temperaturer over 30 grader (hver dag, hvis du vil), virker reklamene for fantastiske juletilbud noe malplassert, og det er ikke helt enkelt å huske på at det er under en måned igjen til jul.

For noen dager siden tok jeg en tur ut til revet (av typen stor barriære), der vanntemperaturer på ca 28-29 grader, og en usannsynlig mengde fargerike fisk og andre dyr medførte et foreløpig høydepunkt på australiareisen. Anbefales for de som har litt tid til overs i eksamensperioder og slikt, og for de som føler seg loco nok til å bare forlate konge og fosterland.

De glade beboerne av lukket avdeling vil nok fryde seg over at jeg i stunden er befinner meg i "the Asylum" (etter tips fra Jørgensen - mange takk), et hostel med litt lugubert utseende men med fabelaktig karakter og mengder av trivelige mennesker. Kvelden bringer et såaklt "Mad Monday Party", som er ganske gæærnt, men ikke på langt nær like fullt av galskap som lukket avdeling.

I min streben etter å bedre meg selv med hardt arbeid, skal jeg om et par dager bevege meg sørover for å plukke bananer ...

En av mine planer for fremtiden er å lage et elieuniversitet her i Norge. Og da mener jeg elite som i l337, altså dyktige folk, ikke som i øvre sosiale lag. Beklageligvis koster denslags penger. Jeg har lagt to onde planer som skal fikse dette.

Plan A
Jeg søker staten om å få låne 5 milliarder til å starte et universitet. Disse pengene bruker jeg til å bygge universtitetet, som skal holde til i gammeldags steinbygninger i en skog, med stier mellom byggene. Så lager jeg gigantiske matteklasser, fordi mattematikere er billige i drift. De krever ikke dyre labber eller noe slikt. Ved å undervise dem i klasser på tusenvis studenter blir de kjempebillige, og jeg kan la mesteparten av pengene jeg får fra staten per student gå til å finansiere 200 fysikere. Nesten som i et føydalsamfunn, der tusenvis av mindreverdige holder en liten klasse av overmennesker oppe, bare annerledes.

Plan B
Jeg går til alle landene USA skylder penger, og tilbyr meg å drive inn gjelda mot et lite gebyr på 1 prosent. Dette vil gi meg ca 80 milliarder dollar, som jeg så kan bruke til å bygge universitetet mitt. Deretter tar jeg pengene som blir til overs, kanskje 79 milliarder dollar, og setter dem i banken på studentkonto. Da får jeg kanskje 2% renter i året, som er 1,598 milliarder dollar. Dette er mer enn nok til å finansiere driften av et universitet. Slik kan jeg lage et eliteuniversitet der folk svømmer i penger, uten ...

Jeg liker ikke naboen min. Det er helt klart fordommer ute og går her, for jeg har aldri møtt ham, og sjelden greide å tyde noe han har sagt, men jeg liker ham altså ikke allikevel. Helt fra mitt første "møte" med denne naboen har jeg mislikt ham. Det var en dag tidlig i høst, kanskje en uke etter at vi hadde flyttet inn, og vi satt på verandaen. Jeg tror det var en lørdag, rundt klokken 12 på dagen, og det var varmt og fint og rolig. Vi hadde aldri hørt noe fra naboleiligheten, da plutselig verandadøra gikk opp. Vi har slik felles veranda med naboen, med en skillevegg mellom. Ut på verandaen kom det en mann, som sa

"Det va bra tæmp ut"

før han gikk inn igjen, lot døren stå åpen, og satte på dårlig musikk på høyt volum. Jeg fikk umiddelbart et inntrykk av at denne mannen ikke var blant de skarpeste knivene i skuffen.

Senere har vi hørt fra denne naboen fra tid til annen. Han er nok en sosial type, som liker å ha fest, gjerne til klokken 6 om natten. Og det i seg selv er jo naturligvis helt greit, men jeg har i allefall blitt oppdratt til at man ikke bør stå på verandaen og rope til hverandre klokken 6 om natten, da det gjerne kan plage naboene. Nå vet jeg at mamma hadde rett, og at naboen er en uoppdragen lømmel.

En annen ting denne naboen liker å drive med er ...

Først må jeg bare heise flagg - jeg er hobbypressefotograf. Jeg jobber i Studvest og som frilans for vanlige aviser og tidsskrifter. Foto, og da først og fremst pressefoto, er en av mine virkelige hovedinteresser.

Pressefotoets oppgave er å fortelle en historie, som regel sammen med teksten, men også på egen hånd. For å slå på klisjestortromma er et bilde verdt tusen ord, og for pressebilder er dette virkelig sant på alle måter. Du kan prøve så godt du kan å t.d. forklare hvor fælge greier napalm er med alle ordene du kan, men du vil bli slått av et godt bilde hver gang. Nå driver Calcuttagutta lite med harde nyheter, og enda mindre med krigskorrespondanse, men vi er likevel i den heldige situasjon å ha, så vidt meg bekjent, flere dyktige fotografer i stallen, med hovedskribent Tor i spissen. En matspalte fra Tor uten bilder ville ikke være det samme. En av pressefotoets, eller blogfotoets om du vil, hovedoppgaver er å selge historien. Altså at en casual leser vil stoppe opp og tenke "Hm, hva er dette for noe snadder?", og så ta en ekstra kikk på artikkelen, og forhåpentligvis lese det man har å fortelle.

Og måten dere vil utnytte denne herlige ressursen er å fjerne bildene fra forsiden? Fordi bildevisningen ikke er grundig nok implemetert i et alternativt sideoppsett?


NEI, NEI, NEI! FEIL!


Man kapper ikke av seg beina fordi skoene ikke passer. Man ordner skoproblemet. Her betyr det å implemetere en bedre løsning for tokolonnemyserne. Resizing ...

Torgar skal kjøre bil når han skal hjem til jul. Noe greier med en bror og bil ned fra Nord-Norge på hurtigruta og slikt, men det er ikke så viktig. Poenget er at her har han en gyllen anledning til å se vestlandet, representert ved Molde. Fordelene med dette opplegget er mange, altfor mange til at jeg kan nevne dem alle her, men jeg skal trekke frem de viktigste tingene.

For det første må vi huske på at det er kjipt å kjøre bil alene. Om Torgar kjører fra Trondheim til Hamar er det 396 km. Det er sikkert noe slikt som 5-6 timer alene i bil, om han kjører som folk. Kjører han derimot innom Molde vil han få selskap av for eksempel meg. Han må riktignok kjøre alene fra Molde til Hamar, med det er mye kortere enn å kjøre alene fra Trondheim til Hamar. Det er nemlig bare 380 km. Riktignok er det kjipe veier fra Molde til Oppdal eller Dombås eller hvordan det nå blir, så det blir antagelig lengre rent tidsmessig, men la oss ikke henge oss opp i detaljer.

En annen åpenbar fordel er variasjon. Torgar har sikkert kjørt mellom Trondheim og Hamar en million ganger, og vet at der er det bare skog. Kjedelig. Kjører man derimot ytre fra Trondheim til Molde får man variasjon i bøtter og spann. Der har du fjell, og der har du sjø. Der har du skog, og der har du snø. Ser du, det rimte, for så ...

Det srilankiske folket har nylig valgt sin nye president, Mahinda Rajapakse. Han er for enkelte ting, mot andre ting, og for å bevise det hele, ble det fanget en due til hans innsettelsesseremoni, som han senere, som man her kan se, personlig slapp fri igjen:



Det er i denne forbindelse jeg vil påpeke to ting:
1) At han åpenbart er livredd for den skitne og kaklende/klo-utstyrte fuglen.
2) At fyren i bakgrunnen (muligens taperen ved valget?) synes dette er kjempeartig.

Det gjør også jeg.

Den siste uken eller så har jeg bakt brød tre ganger, og alle gangene har blitt mislykket. Brødene har blitt kompakte og kjipe, i overkant fuktige, og denslags. Etter grundig analyse har jeg utarbeidet noen momenter som er viktig å ha i hodet om man vil være relativt sikker på godt resultat. Fordi jeg er slik en snill og grei fyr vil jeg gjerne dele denne informasjonen med mine lesere.

Jeg begynner med noen grunnleggende småting. Dette er ting du har hørt før, og det er fordi det er viktig. Du må ha lunkent vann, nok gjær, og det er enklest å få godt resultat om du bruker en del siktet hvetemel. Siktet hvetemel inneholder massevis av gluten, som ved bearbeiding danner lange fine tråder av proteiner som holder brødet sammen og gjør det luftig og samtidig ser til at det ikke detter fra hverandre. Her kommer det i grunnen inn dette med at man må kunne reglene for å kunne bryte dem. Det er naturligvis mulig å lage brød uten hvete, men det er tricky, og du må være klar over hva du driver med. På samme måte er det slett ikke så vanskelig å lage brød med kanskje bare 5 gram gjær, eller mindre, men da må du bergne god tid. Skal du heve over natten kan det også være greit å bruke kaldt vann, så det ikke tar av med en gang. På tirsdag skulle jeg lage brød litt sent, og slengte oppi en åpnet pose med ...

Det har skjedd noe på Moholt City-Town Centre.

For ei uka sia fikk oppgangen min nye senger. Ut med den gamle sofa'n fra IKEA og inn med tjukk rammemadrass som sikkert koster flesk. Derfor hyra SiT naturligvis inn billigste arbeidskraft til å bære dem inn og «hjelpe med monteringa» (tvilsomt utseende utlendinger).

Slik forløp det seg i mitt bofellesskap (1 italiener, 1 veganer fra Troms, 1 teetotalist fra bibelbeltet og 1 jeg):

1. Bærefyr sjekker ut stereoanlegget til avholdsmannen og spør om han har projektor også.
2. Bærefyr ser litt for lenge på stereoanlegget og TV-en min og gjør noe kjapp hoderegning (vi var blant de siste i oppgangen, så han har sikkert sett mye bedre stash).
3. Bærefyr kommenterer overfor veganeren hvor mye en Moholt-hybel minner om norske fengselsceller.

Dette til orientering og ettertanke.