GODT NYTT ÅR!

01.01: Nå har Silje dratt, og da føler vi ikke egentlig at livet er verd å leve lenger. Karoline vil legge seg, og selv om vi andre frister med cocktails og Ticket to Ride utsetter vi det hele (minus cocktails) til frokost.

Det er helt greit, for mamma har tydeligvis gledet seg et år til å bli med.

Vi håper veldig hardt at 2017 blir et bedre år for verden enn 2016. Den som lever får se.

00.45: Vi har tatt en gjennomgang av fjorårets nyttårsforsetter, og med unntak av Marie og Karoline (og mamma) er det stort sett deprimerende greier. Vi går derfor straks igang med årets:

Tor skal igjen forsøke å trene aikido ti ganger i løpet av året, men denne gangen skal han også forsøke å unngå å jobbe 130%, så denne gangen går det kanskje. Han skal også bestille Hobbiten på tysk. Men det viktigste er egentlig at han skal jogge en gang i uken eller mer, og han skal blogge en gang i uken! Han skal også bygge de fordømte bokhyllene. Han skal bli flinkere til å ikke ta på seg flere ting enn det er mulig å gjøre innenfor et tidsrom. Han skal også oppdatere Calcuttagutta til nyeste django.

Marie erklærer at 2017 er det året da hun skal kjøpe nye briller. Og hun skal også velge farger på Le Creuset-kjelen og kjøpe en. Og bruke opp alle gavekortene fra 2014, som går ut i april. Hun skal også ...

I am starting to fear the news.

Europe is scrambling rightwards. The Middle East is caught between the fire of Daesh and the hot place of tyrants and their supporters. Russia is gleefully making the most of it. The world is overheating, and people seem intent on stoking the flames. I went to bed confident that Brexit would never happen, and had an unpleasant morning trying to drink enough coffee to wake me up enough to make the whole thing go away. I was innocently drinking a cocktail when my phone informed me that not only had Theresa May become Prime Minister in the UK, she had appointed Boris Johnson as her Foreign Secretary. A man whose main achievement is a colour no orange would dream of aspiring to is moments from getting his fingers on the big red button that signals a global Apocalypse. And a vicious rhetoric of hate has become mainstream: Bashing foreigners or anyone who might conceivably be foreign, homosexuals and women as somehow subhuman, or just plain shooting black men, seems to be about to become elevated to the national sport of several self-proclaimed liberal democracies. I have been rooting for a woman who is so far to the right of my politics I can barely see her. And that failed. If things deteriorate in France, the heads of state behind the UN Security Council are likely to be Donald Trump, Theresa May, Marine Le Pen, Vladimir Putin and Xi Jinping.

There are consequently three ...

I år hadde jeg, for første gang, ansvaret for å sende inn en søknad til Forskningsrådets septemberfrist. Denne søknaden var, i likhet med de fleste andre vil jeg tro, en felles innsats fra flere personer, men jeg var altså den som sendte inn. Og dermed var jeg den som hadde ansvar for å ta et word-dokument, med bidrag fra flere forfattere, passe på at det oppfyller de formelle kravene (maks 10 sider, 11 pt Times New Roman, alle deloverskrifter malen krever, etc), og helst at det ser noenlunde konsistent ut i tilleg. Og dette skal gjøres igjen og igjen, etterhvert som endringer og rettelser kommer inn, og fristen kryper nærmere og nærmere.

Jeg visste naturligvis fra før at Word er et ganske dårlig verktøy til å skrive dokumenter. Og det duger i allefall ikke til noe annet, så alt i alt står det ganske dårlig til. Men det som slo meg under arbeidet med denne søknaden er at der Word virkelig skinner i sin totale uegnethet er når man skal produsere et dokument som må

• forholde seg til formelle krav til formatering,
• skrives i samarbeid med flere andre, og
• leveres innen en hard tidsfrist.

For å underbygge med noen eksempler kan jeg for eksempel nevne at hvis man har et Word-dokument som har gått noen runder på epost, kan man fort ende opp i en situasjon der to forskjellige deler av teksten begge påstår å være formatert som «Normal text», men likevel ser forskjellige ut. For eksempel med forskjellig skriftstørrelse ...

I love this book. I have a weakness for Victorians, footnotes full of fascinating facts, a particular style of drawing, geeky in-jokes, and mathematical genius. When I first came across Ada Lovelace -- the Origin I was smitten. And so I have remained. It is the perfect marriage of science and literature, academic irreverence, odd asides, style, verve, panache, erudition and cats.

Ideally I would just show you page after page of the comic, say "isn't it wonderful" and then send you off with one of my copies and don't come back until you've read it (this is generally my strategy offline), but I suspect I might get in trouble if I were to simply reproduce the entire book here. And so I am left trying to spell it all out in words.¹

Ada, Countess of Lovelace, creator of the first computer program and originator of the idea that you can use an analytical engine for something other than numbers, mathematical daughter of Lord Byron, eccentric gambler, and generally cool cookie, makes a stellar protagonist. If she has somehow escaped your notice, you are not alone, but you should still remedy that immediately. Charles Babbage, inventor of the Difference Engine and the Analytical Engine (but not quite builder of either), enemy of street music, friend of all the cool Victorians and yet somehow still weirdly socially tone deaf when sciencing, likewise. I will confess, however, that ...

Planen min for årets Moldejazz var sånn omtrent å chille, gå på et par-tre konserter, bade litt, gå en tur eller to i marka og drikke litt kaffe. Stort sett gikk det også slik, bare at jeg i tillegg lot meg overtale til å være frivillig på festivalen. Da vi kom til byen på søndag hadde jeg egentlig ikke kikket noe særlig på festivalprogrammet, men Camilla og jeg dro i allefall til byen på mandag for å treffe Silje, og overvære åpningen i Alexandraparken. Som vanlig var det taler av festivalsjefen (Hans-Olav Solli (tidligere kommunestyrerepresentant for Høyre)), ordføreren (Torgeir Dahl (H)) og en minister (i år kommunalminister Jan Tore Sanner (H)), og som vanlig snakket ordføreren om hvordan han tror det er bra for Molde at vi lar oss provosere litt en gang i året. Jeg har egentlig aldri helt synes det gir mening, men så hørte jeg fra Ulf at det for eksempel har hendt at folk har forlatt kirkekonsertene i harnisk, og kommentert til vaktene på vei ut at man kan da ikke holde på slik (formodentlig lage lyd som ikke har melodi, og likevel kalle det musikk), og spesielt ikke i kirken, og da tenkte jeg at det kanskje er greit at disse menneskene blir utsatt for en provokasjon i ny og ne.

Blant de som spilte på åpningen var årets Artist in Residence Ola Kvernberg og Jushua Redman. De spilte en ganske kul sak som jeg gjerne kunne hørt mer av, men dessverre viste det seg ...

Som tidligere beskrevet (for over et år siden), har jeg gått til anskaffelse av en epapir-skjerm på 2.7", med det formål for øye å montere den ved siden av dørskiltet mitt på jobb, for å kunne benytte den som en slags status-skjerm. Dørskiltet mitt er montert på en glassvegg, og både min medkontorist og jeg er flittige brukere av whiteboard-tusj til å notere ting som "Er på Gløshaugen resten av dagen", eller "Ferie i juli" eller denslags, så tanken er å benytte denne skjermen til en mer dynamisk versjon av det samme. Et idéelt opplegg hadde kanskje vært å koble den til Outlook-kalenderen min, så den til enhver tid kunne vise hva jeg (normativt sett) driver med.

Den opprinnelige planen var å styre skjermen via en kombinasjon av en raspberry pi og en arduino, men da jeg begynte å prøve meg frem innså jeg kjapt at dette vår en dårlig idé, fordi arduino programmeres i C, og krever mer tålmodighet enn jeg har. Jeg brukte kanskje en times tid på å prøve å finne ut hva som var feil med en header-fil som så helt kurant ut for meg, før jeg sa fuckit, hvorfor skal jeg egentlig forholde meg til headerfiler uansett? Er ikke hele opplegget med å holde to kildekodefiler i sync en fantastisk dårlig idé, som dessuten bryter med en av de bedre læresetningene innen programmer, noe om «single point of truth», etc? Vi lever ikke akkurat på 70-tallet lengre, det er ingen grunn til at kompilatoren ...

Siden lørdag har jeg vært i Halifax (i Canada, ikke i England), i anledning den samme konferansen som tok meg til Vancouver i fjor på denne tiden. Konferansen begynte ikke før på tirsdag, men jeg tok et par dager ekstra for å se meg litt rundt, når jeg først reiste såpass langt. Skjønt, det er faktisk ikke så langt som man kanskje skulle tro. Jeg valgte å fly med Icelandair, via Reykjavik, og på veien hit var det 2.5 timer fra Trondheim til Reykjavik, og så 4.5 timer til Halifax. Slett ikke ille, sammenlignet med i fjor da jeg først fløy 2.5 timer til Amsterdam og så 11 timer til Vancouver.

Hjem igjen blir riktignok litt mer irriterende. Det gikk ikke direktefly fra Reykjavik til Trondheim, så jeg må via Oslo, og jeg reiser herfra klokken halv ti i kveld, som betyr at jeg neppe får mer enn to ganger to timer søvn før jeg står på Gardermoen klokken 11 i morgen tidlig og håper det ikke har brutt ut streik. Jeg så pilotstreiken ble avverget, men vi har fortsatt vekterstreiken og den svenske pilotstreiken som potensielt kan rote til planene mine om å komme meg hjem i morgen. Jeg har derfor valgt å helgardere med billetter på både tog og fly, og så velger jeg det som passer og avbestiller den andre.

Halifax er en by som later til å være kanskje dobbelt så stor som Trondheim. Ganske sjarmerende sted, men litt ...

(This five-day review of the Smartwatch 3 was actually meant to be a series of tweets, but splitting it into 140 character parts was so tedious that I realised it would be easier to make a brief blog post.)


Transflective LCD, yay.

Coming from an original Moto 360, I love that it can go anywhere (IP68) and is easy to clean, loves sunlight (transflective LCD) and that it lasts for two days with normal use. Performance is markedly smoother than the original Moto 360, and I feel interacting with Wear works better on a square screen. The SW3 is comfy to wear, and I like the understated design. GPS tracking with Strava and just the watch works really well. Paid $180 for it and am quite happy. Here's hoping it gets Wear 2.0 - and that Sony makes a truly standalone SW4 with LTE.

As for the whole "does anyone really need a smartwatch yada yada" - I find myself missing it when I for some reason forget to put it on. It's useful to have when biking or in other scenarios when the phone is inconvenient, for instance when carrying stuff (say a kid). It's more comfy to have just a watch as compared to a phone strapped to your arm when running. And I think I use my phone less when I can scratch the notification checking itch using just the watch.

Aaaaand this Fall LTE will become mainstream on smartwatches, and going through most of ...

Jeg har vært en ekstremt passiv blogger i det siste, faktisk mer passiv enn noen gang tidligere siden begynnelsen i 2005. Uten å nøle lemper jeg store deler av skylden over på det at jeg har forelest numerisk fysikk dette semesteret. Faget, som er ment å gi en bred introduksjon til en lang rekke verktøy en numerisk fysiker med respekt for seg selv bør ha i verktøykassen, viste seg å være relativt krevende. Det positive er naturligvis at jeg har blitt nødt til å repetere ganske grundig en hel del ting jeg ikke har tenkt så mye på siden jeg tok kurset selv, og jeg har fått økt innsikt i en del ting jeg driver med til daglig. Det er noe i det man sier, om at det hjelper på forståelsen når man må forklare ting til andre.

Kurset ble avsluttet for tre uker siden, tradisjonen tro med en hjemmeeksamen over fire dager. Jeg husker godt min egen eksamen i dette kurset, i det herrens år 2008, og jeg vet det har vært flere andre legendariske eksamensoppgaver siden da. For eksempel har ved flere anledninger artikler blitt skrevet basert på arbeid gjort på eksamen i numerisk fysikk, noe jeg tror er et relativt unikt fenomen. Jeg følte dermed et visst press, og historien på mine skuldre og denslags.

En god eksamensoppgave i numerisk fysikk må etter mitt syn oppfylle sånn omtrent følgende kriterier:

• Lett å forstå essensen i problemet
• Ikke for komplisert fysikk
• Bør gi spennende resultater som kan engasjere ...

Jeg anser det som relativt sannsynlig at skisesongen er over for min del, om jeg ikke virkelig skulle få ånden over meg og hive meg med noen av mine mer moderne friluftsorienterte venner på en såkalt «topp tur». Og det høres jo topp ut, for all del, men jeg merker at jeg blir litt skeptisk når skituren starter med en tretimers biltur. Jeg er rett og slett bortskjemt hjemmefra med muligheten til å ta på skiene rett utenfor døren.

Uansett, skisesongen er antagelig over, og det er på tide med en liten oppsummering. Vinteren startet relativt sent i Trondheim, jeg mener å huske jeg syklet på sommerdekk til langt ut i november, og det var vel essensielt umulig å gå på ski i Trondheim før jul. Jeg har hørt at de lagrer snø i store hauger under bark i Granåsen, og at de så sprer dette tynt utover en asfaltert løype sånn i oktober en gang, så de aller ivrigste kan få på seg skøyteskiene, men jeg forstår det slik at det ble 10 grader og regn senere den uken, så det var nok begrensede muligheter selv for de ivrigste.

I Molde må det nok ha falt litt snø i løpet av desember, men da jeg kom hjem til jul var det fint lite igjen. Tangen og jeg tok en fottur opp til Øverlandsvannet på julaften, og da var det bare is i løypene. Og da tenker jeg ikke på is som i snø med litt store krystaller, men skikkelig ...