Forord
I forkant av årets jazzfestival kom jeg tilfeldigvis over første episode av det nye hørespillet fra Dr. Kay: «Dr Kay and the Quest for Unedited Truth». Den åpner med et par minutter fra det (dessverre) fiktive radioprogrammet Saklig Jazztone, der programlederne Blekka og Hornet diskuterer en låt de nettopp har hørt. Fra nå av planlegger jeg å hente alle mine kommentarer til musikk herfra. Siden det bare finnes noen få minutter av dette programmet er det ikke så mye variasjon å hente, men det får så være. Jeg anbefaler å sjekke ut hørespillet, og spesielt da de første minuttene.

Moldejazz 2017
I år hadde jeg egentlig planlagt fra starten av å jobbe som frivillig på festivalen. Jeg hadde naturligvis ikke kommet så langt som til å faktisk melde meg som frivillig på forhånd, men Ulf forsikret meg om at det ikke var et problem å finne vakter. Jeg ble plassert på Teateret på Plassen, torsdag kveld og lørdag kveld. Etter at dette var spikret startet jeg festivalen med å bli forkjølet, noe som var ekstra irriterende fordi jeg også var forkjølet i slutten av juni, og to ganger på en sommer virker litt i overkant. Mandag og tirsdag holdt jeg meg for det meste i ro, uten noen jazz-relaterte hendelser. Onsdag hadde vi billetter til Herbie Hancock (kjøpt i april, det ble visst utsolgt ganske fort), som var ganske sært. Da jeg var ung, for mange Herrens år siden, hørte jeg en del på Herbie Hancock, spesielt albumet New ...

I løpet av det siste året har jeg innsett et og annet om meg selv. Jeg har for eksempel tatt innover meg at jeg er på god vei til å bli en sta gammel gubbe, som insisterer på å gjøre ting slik jeg alltid har gjort dem. Det som forårsaket denne innsikten var følgende:

Jeg hadde en diskusjon med en kollega, om ungdommen nå til dags og numerikk. Min kollega mente at tilstanden er begredelig, da dagens unge stort sett er helt fortapte om de blir bedt om å kompilere et fortran-bibliotek som består av flere filer. Jeg på min side mente derimot at dette er fullstendig irrelevant for de fleste studenter, ettersom SciPy-stakken gjør at du kan benytte et latterlig bredt utvalg av vitenskaplige biblioteker uten å sette et eneste kompilatorflagg. Anaconda har tilogmed gjort det noenlunde smertefritt på Windows, som av en eller annen grunn fortsatt er utbredt blant studenter (håndsopprekning blant studentene i numerisk fysikk i fjor indikerte ca lik fordeling mellom Mac, Windows og Linux). Poenget mitt er at det er utdatert å se på fortran som normen for numerikk. Alle, eller nesten alle, problemer en student kommer borti vil kunne håndteres like bra og mye enklere med python.

Senere hadde jeg en diskusjon med en annen kollega, som fortalte meg om dask og xarray, som er python-biblioteker som blant annet setter en i stand til å åpne flere NetCDF-filer som ett objekt, og som bruker minne og disk smart i bakgrunnen, slik at man sømløst ...

Mark Gatiss started the year with a lovely bit of Sherlockian snark. Faced with criticism that the show was getting rather too action packed, he answered with a poem titled "To An Undiscerning Critic". It was not so much the argument of the poem which got me, but the title had me musing weakly on the delights of reference and appropriation as I lay dying on the sofa after unwittingly having contracted a vicious bug over the holidays. I am better now.

The first thing I did when I got to the NLS this afternoon was call up Vincent Starret's 1937 publication of Arthur Conan Doyle's 1912 poem. Starret, the originator of the lines

Here, though the world explode, these two survive,
And it is always eighteen ninety-five.

published the reprint as just one folded sheet of paper (quality paper, though) because he had come across it in Lincoln Springfield's "Some Picquant People" (1924), could not find it anywhere else¹, and did not think the world should be deprived of it.

To An Undiscerning Critic

Sure there are times when one cries with acidity,
'Where are the limits of human stupidity?'
Here is a critic who says as a platitude
That I am guilty because 'in ingratitude
Sherlock, the sleuth-hound, with motives ulterior,
Sneers at Poe's Dupin as very "inferior."'
Have you not learned, my esteemed commentator,
That the created is not the creator?
As the creator I've praised to satiety
Poe's Monsieur ...

Jogging og blogging. Disse to aktivitetene, som man kanskje først tenker ikke har så mye til felles, er begge ting som jeg a) drev med flere ganger i uken tidligere, og b) har som nyttårsforsett å gjøre minst ukentlig fremover. Jeg glemte riktignok å nevne at jeg tenker gjennomsnittlig ukentlig, (Men det er vel ikke så farlig. Det er ikke akkurat som om det har fått konsekvenser, utover litt latter på nyttårsaften, når jeg stadig nedjusterer ambisjonene mine på uoppfylte nyttårsforsetter fra tidligere år.) i allefall for joggingen sin del. Det ligger jo i sakens natur, i allefall for min del, at man jogger mer om sommeren og mindre om vinteren. Blogging, derimot, kan man kose seg med hele året.

En av grunnen til at det har gått noe nedover med bloggingen i det siste er at jeg har jobbet en del. Faktisk har jeg hatt 130% stilling på grunn av et deltidsvikariat som foreleser på NTNU. I fjor vår foreleste jeg, som tidligere nevnt, numerisk fysikk, mens i høst foreleste jeg ikkelineær dynamikk. Begge deler krevde ganske mye forberedelse til hver forelesning, så det ble en del kveldsarbeid, men jeg vil også si at jeg har fått ganske mye igjen for arbeidet (utover den økonomiske kompensasjonen). Numerisk fysikk er jo jobben min, på sett og vis, og det å måtte skaffe seg en mer solid oversikt over utvalgte temaer i numerikken har gjort underverker for arrogansen min. Spesielt føler jeg meg på mye tryggere grunn når det kommer til ...

GODT NYTT ÅR!

01.01: Nå har Silje dratt, og da føler vi ikke egentlig at livet er verd å leve lenger. Karoline vil legge seg, og selv om vi andre frister med cocktails og Ticket to Ride utsetter vi det hele (minus cocktails) til frokost.

Det er helt greit, for mamma har tydeligvis gledet seg et år til å bli med.

Vi håper veldig hardt at 2017 blir et bedre år for verden enn 2016. Den som lever får se.

00.45: Vi har tatt en gjennomgang av fjorårets nyttårsforsetter, og med unntak av Marie og Karoline (og mamma) er det stort sett deprimerende greier. Vi går derfor straks igang med årets:

Tor skal igjen forsøke å trene aikido ti ganger i løpet av året, men denne gangen skal han også forsøke å unngå å jobbe 130%, så denne gangen går det kanskje. Han skal også bestille Hobbiten på tysk. Men det viktigste er egentlig at han skal jogge en gang i uken eller mer, og han skal blogge en gang i uken! Han skal også bygge de fordømte bokhyllene. Han skal bli flinkere til å ikke ta på seg flere ting enn det er mulig å gjøre innenfor et tidsrom. Han skal også oppdatere Calcuttagutta til nyeste django.

Marie erklærer at 2017 er det året da hun skal kjøpe nye briller. Og hun skal også velge farger på Le Creuset-kjelen og kjøpe en. Og bruke opp alle gavekortene fra 2014, som går ut i april. Hun skal også ...

I am starting to fear the news.

Europe is scrambling rightwards. The Middle East is caught between the fire of Daesh and the hot place of tyrants and their supporters. Russia is gleefully making the most of it. The world is overheating, and people seem intent on stoking the flames. I went to bed confident that Brexit would never happen, and had an unpleasant morning trying to drink enough coffee to wake me up enough to make the whole thing go away. I was innocently drinking a cocktail when my phone informed me that not only had Theresa May become Prime Minister in the UK, she had appointed Boris Johnson as her Foreign Secretary. A man whose main achievement is a colour no orange would dream of aspiring to is moments from getting his fingers on the big red button that signals a global Apocalypse. And a vicious rhetoric of hate has become mainstream: Bashing foreigners or anyone who might conceivably be foreign, homosexuals and women as somehow subhuman, or just plain shooting black men, seems to be about to become elevated to the national sport of several self-proclaimed liberal democracies. I have been rooting for a woman who is so far to the right of my politics I can barely see her. And that failed. If things deteriorate in France, the heads of state behind the UN Security Council are likely to be Donald Trump, Theresa May, Marine Le Pen, Vladimir Putin and Xi Jinping.

There are consequently three ...

I år hadde jeg, for første gang, ansvaret for å sende inn en søknad til Forskningsrådets septemberfrist. Denne søknaden var, i likhet med de fleste andre vil jeg tro, en felles innsats fra flere personer, men jeg var altså den som sendte inn. Og dermed var jeg den som hadde ansvar for å ta et word-dokument, med bidrag fra flere forfattere, passe på at det oppfyller de formelle kravene (maks 10 sider, 11 pt Times New Roman, alle deloverskrifter malen krever, etc), og helst at det ser noenlunde konsistent ut i tilleg. Og dette skal gjøres igjen og igjen, etterhvert som endringer og rettelser kommer inn, og fristen kryper nærmere og nærmere.

Jeg visste naturligvis fra før at Word er et ganske dårlig verktøy til å skrive dokumenter. Og det duger i allefall ikke til noe annet, så alt i alt står det ganske dårlig til. Men det som slo meg under arbeidet med denne søknaden er at der Word virkelig skinner i sin totale uegnethet er når man skal produsere et dokument som må

• forholde seg til formelle krav til formatering,
• skrives i samarbeid med flere andre, og
• leveres innen en hard tidsfrist.

For å underbygge med noen eksempler kan jeg for eksempel nevne at hvis man har et Word-dokument som har gått noen runder på epost, kan man fort ende opp i en situasjon der to forskjellige deler av teksten begge påstår å være formatert som «Normal text», men likevel ser forskjellige ut. For eksempel med forskjellig skriftstørrelse ...

I love this book. I have a weakness for Victorians, footnotes full of fascinating facts, a particular style of drawing, geeky in-jokes, and mathematical genius. When I first came across Ada Lovelace -- the Origin I was smitten. And so I have remained. It is the perfect marriage of science and literature, academic irreverence, odd asides, style, verve, panache, erudition and cats.

Ideally I would just show you page after page of the comic, say "isn't it wonderful" and then send you off with one of my copies and don't come back until you've read it (this is generally my strategy offline), but I suspect I might get in trouble if I were to simply reproduce the entire book here. And so I am left trying to spell it all out in words.¹

Ada, Countess of Lovelace, creator of the first computer program and originator of the idea that you can use an analytical engine for something other than numbers, mathematical daughter of Lord Byron, eccentric gambler, and generally cool cookie, makes a stellar protagonist. If she has somehow escaped your notice, you are not alone, but you should still remedy that immediately. Charles Babbage, inventor of the Difference Engine and the Analytical Engine (but not quite builder of either), enemy of street music, friend of all the cool Victorians and yet somehow still weirdly socially tone deaf when sciencing, likewise. I will confess, however, that ...

Planen min for årets Moldejazz var sånn omtrent å chille, gå på et par-tre konserter, bade litt, gå en tur eller to i marka og drikke litt kaffe. Stort sett gikk det også slik, bare at jeg i tillegg lot meg overtale til å være frivillig på festivalen. Da vi kom til byen på søndag hadde jeg egentlig ikke kikket noe særlig på festivalprogrammet, men Camilla og jeg dro i allefall til byen på mandag for å treffe Silje, og overvære åpningen i Alexandraparken. Som vanlig var det taler av festivalsjefen (Hans-Olav Solli (tidligere kommunestyrerepresentant for Høyre)), ordføreren (Torgeir Dahl (H)) og en minister (i år kommunalminister Jan Tore Sanner (H)), og som vanlig snakket ordføreren om hvordan han tror det er bra for Molde at vi lar oss provosere litt en gang i året. Jeg har egentlig aldri helt synes det gir mening, men så hørte jeg fra Ulf at det for eksempel har hendt at folk har forlatt kirkekonsertene i harnisk, og kommentert til vaktene på vei ut at man kan da ikke holde på slik (formodentlig lage lyd som ikke har melodi, og likevel kalle det musikk), og spesielt ikke i kirken, og da tenkte jeg at det kanskje er greit at disse menneskene blir utsatt for en provokasjon i ny og ne.

Blant de som spilte på åpningen var årets Artist in Residence Ola Kvernberg og Jushua Redman. De spilte en ganske kul sak som jeg gjerne kunne hørt mer av, men dessverre viste det seg ...

Som tidligere beskrevet (for over et år siden), har jeg gått til anskaffelse av en epapir-skjerm på 2.7", med det formål for øye å montere den ved siden av dørskiltet mitt på jobb, for å kunne benytte den som en slags status-skjerm. Dørskiltet mitt er montert på en glassvegg, og både min medkontorist og jeg er flittige brukere av whiteboard-tusj til å notere ting som "Er på Gløshaugen resten av dagen", eller "Ferie i juli" eller denslags, så tanken er å benytte denne skjermen til en mer dynamisk versjon av det samme. Et idéelt opplegg hadde kanskje vært å koble den til Outlook-kalenderen min, så den til enhver tid kunne vise hva jeg (normativt sett) driver med.

Den opprinnelige planen var å styre skjermen via en kombinasjon av en raspberry pi og en arduino, men da jeg begynte å prøve meg frem innså jeg kjapt at dette vår en dårlig idé, fordi arduino programmeres i C, og krever mer tålmodighet enn jeg har. Jeg brukte kanskje en times tid på å prøve å finne ut hva som var feil med en header-fil som så helt kurant ut for meg, før jeg sa fuckit, hvorfor skal jeg egentlig forholde meg til headerfiler uansett? Er ikke hele opplegget med å holde to kildekodefiler i sync en fantastisk dårlig idé, som dessuten bryter med en av de bedre læresetningene innen programmer, noe om «single point of truth», etc? Vi lever ikke akkurat på 70-tallet lengre, det er ingen grunn til at kompilatoren ...